Anmeldelser

Tett på de nære tingene

Nye plater. Begge har hatt størst suksess med salme- og menighetssang. Nå gir Sigvart Dagsland og Rune Larsen ut nye plater om livets alvor og gleder.

Bilde 1 av 2

På de nye albumene som gis ut senere denne måneden, fremstår begge veteranartistene som halvakustiske og meningsbærende artister: Dagsland med elleve selvskrevne låter i norskspråklig tekstsamarbeid med Mike Mcgurk. Larsen med håndplukkede sanger fra den norske og internasjonale Pop-Sangboka.

Begge gir for første gang ut plate på Musikkforlaget Grappa: Sigvart Dagsland (52) sitt 20. soloalbum, Røst (etter debuten Joker i 1985). Rune Larsen (68) sitt 22. soloalbum, Blå glede (etter debuten Barnegospel i 1975). Før det hadde Rune Larsen allerede i 1965 gjort seg bemerket som en av Norges første og yngste pop-artister sammen med bandet The Stringers. Dagsland måtte i tenårene nøye seg med å være lokal pop-stjerne i Ten Sing-koret Sky Sing, og deretter gruppa Tor og Liv (som gjorde at KKV oppdaget ham).

LES MER: Sigvarts beste sang

Får vinger

Dagsland åpner sitt nye album med en lettbeint pop-låt («Ude og fyge»), ikke ulikt det hans store forbilde Paul McCartney gjorde på de første soloplatene sine og med gruppa Wings. Det fungerer bra, men likevel ikke så godt som de mer rolige, litt melankolske og ettertenksomme melodiene som gjør at Dagslands stemme nærmest får vinger. «Ingenmannsland», «Skyggeboksere», «Lang dag», «Menneskebarn» og «Deg» (som allerede er sluppet som singel) er eksempler på det siste. Her er Dagsland best i landet. Det er han ikke på de mer trivielle poplåtene som «Krasj boom bang» og «Dette toget», selv om han for så vidt kommer ned på begge beina også her. Da fungerer det bedre på den litt mer nedtonede pop-låten «Adle e et aent sted». Det er likevel ikke tilfeldig at det er salmeplata hans som har solgt best.

LES MER: Hører ikke på foreldrenes musikk

Hånd i hanske

Bandet som spiller på plata passer som hånd i hanske til det halvakustiske lydbildet. De står heller aldri i veien for det store aktivumet; Sigvarts stemme. Som vanlig går han høyt og lavt, uten at det virker som han anstrenger seg det aller minste. Torjus Vierlis keyboard, Tor Egil Krekens bass og akustiske gitarer, Jango Nilsens trommer, og Hildegunn Garnes Reigstads perkusjon og korpålegg, legger seg diskré, men likevel vitalt og presist, i bakgrunnen.

LES MER: Biskop hedrer artistektepar

Tankevekkende

Teksten på «Ude og fyge» er om en vanligvis utsøkt fyr som lar seg lokke mot skjulte skjær, og setter alt over styr. «Skyggebokserne» viderefører temaet med en tankevekkende tekst om den vanskelige tosomheten: «Kor mange slag kan me slå uden grunn? Kor lange tid før me synke mot bunn?». «Adle e et annet sted» forklarer litt av grunnen: «Adle e et aent sted, men ikkje her. Blikkene som møtes a verken her eller der». I «Deg», en liten vakker kjærlighetssangsang, faller ting likevel på plass: «Når stormen har løya då ser eg deg. Lys i mitt hjerte og sang i min sjel. Anker i livet når alt står på spel». At ektefellen Karoline Krüger har bidratt med låtsnekringen, vekker mistanken om at teksten har et personlig utspring.

Røst bærer preg av en tilbakeholdenhet og forsiktighet med å ta for store ord i munnen, for det er jo så skjørt dette livet, og disse relasjonene oss mennesker i mellom. Dagsland fremstår like reflektert som da Erik Hillestad skrev tekstene hans på KKV-platene. I samarbeid med Mike McGurk er tekstene likevel mindre poetiske og tematiske, men mer personlige.

LES MER: Rune Larsen Peter Dass-vinner

Håndplukket

Rune Larsens Blå glede er som tittelen antyder en reise i verdens ofte alvorsfylte, men likevel – i hvert fall i Rune Larsens øyne - også vemodig vakre og inspirerende virkelighet. Etter 50 år hvor han i stor grad har konsentrert seg om å tolke, og videreformidle, gamle pop-slagere fra 1960-tallet, og enda eldre sanger fra den kristne salme og sangboka, bærer her sangene mer preg av å være håndplukket for å illustrere hans eget liv.

Noen vil muligens mene det er påfallende lite trostematikk. For en mann som lenge har hatt Jesus og Gandhi som forbilder, er det likevel ikke så rart at troen og nestekjærligheten er en naturlig del av så vel de nære, trivielle ting, som de store politiske og samfunnsrelaterte spørsmål.

Åpningslåten «Falt meg aldri inn» (Tom Paxton/Gustav Lorentzen) er en norsk versjon av «The Last Thing On My Mind», om misforståelser, avskjed og ensomhet. Amerikanske folk-sanger er nok det som kler Larsen best, som i «Puff The Magic Dragon», «Lemon Tree» og «Kor veien går» (Tore Nysæthers oversettelse av Tom Paxtons «Can't Help But Wonder Where I'm Bound») Selv om han dedikerer «Ave Maria No Moro» til de fattige i Rio, blir det ikke på langt nær like skjellsettende å høre Rune Larsen som Andrea Bocelli.

LES MER: Norsk pop-håp på Spekter

Sang til kona

Da kommer han bedre ut av det med «Fordi jeg elsker deg», selv om han ikke når opp til Ingebjørg Bratlands tolkning av den samme Bjarte Hjelmeland-oversettelsen av Bob Dylans «Make You Feel My Love». Med «Den fyrste song» (Per Sivle/Lars Sørås) er han tilbake på det enkle, folkelige sporet han behersker så bra. At han også har countryfeeling, viser han på «It Keeps Right On A-Hurtin».

Følelsene hans på «Glør til vårt bål» er rettet til kona, Edle. Til Tove Kragsets nydelige melodi, har Larsen selv skrevet en hjertevarm tekst.

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser