Mens atskillige freds- og miljødokumenter er gulnet, leveres historien om verdens viktigste «aktivist», Frans av Assisi, videre fra folk til folk, fra århundre til århundre. Hans poeng var – og er! – at Herren ikke har gitt oss noen teologisk manifestasjon, men en Åpenbaring. Og at Gud i mindre grad bør søkes i diskusjonens larm enn i bønnens stillhet og i tjeneste for vår neste. Moderne sagt mente Frans – som kristen – at hvis man ville befri verden fra uheldige maktstrukturer, urett og materiell nød, måtte det være som mer enn politikere og sosialarbeidere. Han sa det ikke, hele hans personlighet vitnet om det. Utstrålingen fra en personlighet kan alle oppfatte umiddelbart. Slik også pave Frans I – som har tatt «den fattige trubadurens navn» – for tiden blir oppfattet.
Har inspirert milliarder
Tusenvis av bøker er skrevet om den fattige fra Assisi. Han har inspirert milliarder – ikke til fattigdom, men til måtehold og til å ta ansvar for skaperverket, hegne om det og føye seg inn i det, som Guds medskapere. Når Kristeligt Dagblads Forlag nå gir ut Nobelprisvinneren Hermann Hesses berømte, unnselige lille bok, er det mer enn en vakker fortelling. For nevrotikeren Hesse (som leverte udødeligheter som Doktor Faustus, Siddharta, Steppeulven og Narsiss og gullmunn) sto Frans som et åndelig bolverk mot en irrasjonell tidsånd og kulturens forfall. I brev til en venn nevner han Frans som «et tidløst, trøstende paradigme i en samtid som er fattige på verdier».
Moderne nok. Hesse lette selv etter harmoni og ro, Frans var en personlig medsammensvoren.

På fjell
Assisi, Frans’ by, er en rar, liten by, vet de som har vært der. Bymurene, husmurene, murene langs skrentene, er bygget gjennom generasjoner i tusen år, det går i alle farger – lyst, gult, oker, blått og rødmende. Ingenting er likt, verken form eller farge. Byen er et barn av fjellgrunnen den står på: Husene, kirkene, palassene er bygget av blokker som er hogd ut av fjellsiden. Den er evangelisk sagt bygget på fjell. Her tok han oppgjør med familiens rikdommer, her ruslet han rundt som fattig og levde i pakt med det skapte, ikke tilgjorte.
Dingler rundt
Hermann Hesses hengivne, små tekster, skrevet i arkaisk (noen vil sikkert si søtladen) legendestil, er en oase for dem som er dødstrette av kirkelig krangel og debatt og som leter etter noe som ikke bare preker, men handler og utstråler. Noe som ikke sårer kjærligheten for sannhetens skyld og er stivnet i ortodoksi, men som heller ikke hopper på alt nytt. Frans blåste seg ikke opp i hellig vrede, enda mindre dinglet han rundt i salig toleranse på en altfor bøyelig stilk. Han var en vanlig troende, fylt av Den hellige ånd.
Farlig og glad
Tekstene er «farlige» og glade. Det sto dårlig til med kirken, Frans så det – og innså at det var hans oppdrag å bygge den opp igjen. Ytre sett triumferte kirken, indre var den i ferd med å stivne og dø. Best talte Gud akkurat da gjennom diktere, seere og musikere, som holdt troen levende. Frans selv kalte seg «Guds spillemann», en grundig sjel som visste at det skulle koste å få renset Kirken for slapp tale og tungt støv.
Oppmuntrer de trette
Alt dette tiltalte Hesse, slik det har tiltalt Frans’ tilhørere gjennom 800 år og like mange forskjellige årstider: «Slik omfavner Frans tiden og evigheten i samme stund», skriver han Og han legger til: De (som fulgte Frans inn i det som ble fransiskanerordenen) nådde vidt omkring i landet og sang trøst og livsmot inn i tusen beklemte hjerter, de oppmuntret trette og fortvilte sjeler, til ny livslyst, de trengte dypt ned i det oppmerksomt lyttende folk og antente en glød, som kun sjelden er blitt antent av noen dikter.»

Kjempe med spørsmålene
Det fins ikke noe tommere og mer sterilt enn en preken, hvor en merker at forkynneren selv ikke har latt seg pirke på av spørsmålene. Det var vel det Frans egentlig sa.
Hesses tekster er levde, de fremkaller levd erfaring: «Idet jeg nå begynte å elske naturen personlig og lytte til den som en kamerat og reisefelle som taler et fremmed språk, ble mitt tungsinn om ikke helbredet, så dog foredlet og renset».
Guds trubadur
Romantikk? For så vidt, ja. Og samtidig var det dødsens alvor da Hesse satte seg ned for å skrive. For Hesse var Frans en drømmer og dikter full av ærefrykt overfor skapelsens skjønnhet. Men også en som kjente sin egen smerte. Han var en trubadur og mystiker, som tidvis levde i harmoni med seg selv, verden og Gud – en hellig estet og dermed en beslektet ånd som Hesse lett kunne identifisere seg med og et ideal han selv ville prøve å nå. Romantikk eller ei.
Han kom riktignok ikke lenger enn de fleste av oss. Men vi prøver.