Mange kjenner henne fra Elskeren, romanen som solgte i én million eksemplarer allerede første året. Den er et pust av smerte — en roman om egne pubertetssavn, far er død, mor forsvinner ut og inn av galskap og depresjoner, hva annet kan en enn å sanse. Hun aner ordet kjærlighet, uten å tro på det. Hun savner en sannere verden, en som ikke er bygget på løgn. Og fornemmer at roten til alt ondt ligger i verden og verdiene den bygger på, pengebegjær og eiendomsfiksering. Elskeren handler om hvordan en fransk familie opplever at alt krakelerer — i eksil i Indokina.
Ikke tid nok
Tidligere kom Moderato Cantabile, også den på norsk etter mange år. Andre forbinder henne med filmmanuset Hiroshima min elskede. Har en sett filmen, glemmer man den aldri.
Dette var den «greit» tilgjengelige Duras. Mange — i hvert fall matematiske hjerner — finner henne vanskelig. Eller: Hun er vanskelig for dem som har bestemt seg for at hun er vanskelig, de som har lest og ikke har tid nok til at det virker. Ordene er en ting, men det er ikke summen av ordene på en side som teller. At kaos blir ord, et nærmest hypnotisk enkelt språk, gjentakelser, rytmer — det er da ikke vanskelig?
Både og
Stedene er en rar bok. Ikke «vanskelig», men rar. Det er en samtale om steder, skog, hus og tilværelse. Alt bundet sammen av bøkene hennes og filmene. Hun går i skog, hun lever i hus, hun sanser:
«Vi kan se et hus som et sted hvor vi søker tilflukt, et sted vi finner ro. Men jeg tror det er et innhegnet område også. For andre ting. Ja det skjer andre ting der enn dette vanlige, tryggheten, roen, familien, hjemmets lune rede, og så videre, i et hjem er også familiens grusomhet innskrevet, behovet for flukt, det som får en til å begå selvmord. Det er det hele. Det er interessant at folk ofte vender tilbake for å dø hjemme hos seg selv ... Så fort man kjenner en viss nedstemthet, vil man hjem. Det er et gåtefullt sted, hjemmet ... jeg vet ikke om man i byene lenger vet hva det betyr».
LES MER: Drev fransk bokhandel i Oslo
Som en sil
Marguerit Duras er en av de få som kan skrive om skriveprosesser. I den (også) lille boken Å skrive (Forlaget Oktober) tenker hun seg gjennom sin egen tilstand som skrivende. Ofte ligger det en duft av polemikk i det, hun har behov for å gå i rette med svulstige og høystemte forklaringsmodeller. Hun er heller ingen småpikeromantiker, måtte Gud forby. Hun er det motsatte av alt og gjør ikke noe stort vesen av det. Som i denne, fra Stedene:
«Det er uten tvil den tilstanden jeg forsøker å komme i når jeg skriver, en tilstand av ekstrem, intens lytting, men utenfra. Når folk som skriver sier: Når man skriver, så er man konsentrert, så sier jeg: Nei, når jeg skriver, så har jeg opplevelsen av å være i en tilstand av ekstrem mangel på konsentrasjon. Jeg er selv en sil, hodet mitt er gjennomhullet. Jeg kan ikke si noe om det jeg skriver på noen annen måte.»
LES MER: Pensjonist redder landets eldste kristne bokhandel
LES MER: «Nick Hornby er en sylskarp observatør»
Hun prøver ut
Stedene er en samtale, eller heller et samvær, rundt tilstander, observasjoner. Skogen, sier hun for eksempel, er en forutsetning for parken, akkurat som parken er avhengig av skogen. Skogen, det forbudte. Mange ser den på avstand, uten å gå inn i den. Hun gjør den mytisk, hun gjør den alminnelig. Det er det merkelige med Marguerite Duras, det vet alle som har lest henne — hun evner å være i motsetningene, det ene er forutsetning for det andre, uansett hvor ubehagelig. Eller godt. Det finnes ikke påstander i hennes krambod. Hun bare prøver ut, skal vi si «sanser» det ut. Alt det som blir til i motsetningene.
LES MER: Snudde Albert Camus opp ned – fikk fatwa mot seg
Noe som kommer
Hun sier: «De er forbundet, skogen og musikken, på en eller annen måte. Når jeg er redd for skogen, så er jeg redd for meg selv, selvfølgelig, ja, jeg har vært redd for meg selv siden puberteten. I skogen, før puberteten, var jeg ikke redd. Også musikken skremmer meg. Jeg tror at i musikken er det noe som fullbyrdes, en tid vi ennå ikke har tilgang til. Det ligger et slags løfte i musikken om en tid som skal komme hvor vi vil kunne høre den. Musikken, den ... den overvelder meg.»
Teksten akkompagneres av bilder fra en annen tid, fra filmer og steder. De er «uklare», som tekstene. Det «uklare» skaper en «klarhet» som det klare aldri kan oppnå. Kall det atmosfære, men også kunnskap. Teksten (åpent oversatt av Hanne Ørstavik) virker bare. Det er alt. Om en altså ikke haster inn i den.
Begynner dagen etter
Hun snakker om at hun lager filmene sine på samme sted som bøkene, det hun kaller lidenskapens sted. Og om at film som underholdning kommer fra et annet sted, de konstrueres og lages for å behage: «Dette er film som forsvinner så fort de er ferdige. Og jeg har inntrykk av at min begynner dagen etter, som når du leser», sier hun.
Sånn er det. Det sitter, og det fortsetter.
