Romanen Miss Blackpool starter med at den unge, pene og veldreide hovedpersonen Barbara Parker vinner missetittelen i hjembyen. Året er 1964, kvinnefrigjøringen er ikke kommet lenger enn at det gir en viss status, bortsett fra hos hennes egen far, å bli kåret til den peneste jenta i byen. Allerede før hun får premien, med snaue 15 minutter som misseinnehaver, finner likevel Barbara ut at tittelen egentlig bare er en dårlig trøstepremie for drømmen om å bli skuespiller, slik idolet Lucille Ball er blitt. Derfor drar hun til London, hvor ting ikke går helt som planlagt. Men hvor også uforutsette og uventede ting kan åpne nye dører og perspektiver.
Sårbare og sympatiske
Persongalleriet har, som det pleier i Hornbys forfatterskap, mer eller mindre skjulte særheter og interesser som gjør dem litt til outsidere, og som preger deres væremåte. Ingen slipper unna, særlig ikke hovedpersonen. Enten det er snakk om en fanatisk ivrig platesamler (High Fidelity), en like oppslukt fotballfan (Tribunefeber), eller rett og slett en som bare er villig til å ta de sjansene og snarveiene som finnes for å oppnå ting (Gutter er gutter). Det siste gjelder også Miss Blackpool, Barbara Parker.
Nick Hornby kler av dem, han beskriver all staffasje, dermed også all forfengelighet, og det gjør dem stort sett både sårbare, uvørne, nokså sympatiske, men først og fremst veldig menneskelige.
Disse egenskapene belyser han med det kanskje beste fortellerredskapet som finnes, vel å merke hvis man behersker det, nemlig passe tilmålt humor for de ulike anledningene.
[ LES VÅRT LANDS BOKANMELDELSER HER ]
Ironiske ørefiker
I Miss Blackpool både tenker og snakker hovedpersonen, som etter hvert skifter navn til Sophie Straw, i baner som får oss til å smile, humre, riste litt oppgitt på hodet. Vi minnes egne opplevelser fra tiden han beskriver, men har likevel sjelden behov for å bryte ut i spontan latter. Hornbys humor er ikke i innskutte bisetninger eller krampaktige slik talkshow-verter og stand up-komikere ofte kan være. Den går som en rød tråd fra side til side gjennom hele boka. Den kan skjære dypt, være skarp som en nyslipt kniv, men likevel bare risse lett i overflaten. Skal noen virkelig blø, må det være skurkene, og de er det ikke mange av i Hornbys verden.
Vanlige drittsekker av kjøtt og blod, er noe helt annet. Drittsekker som gjerne tror de er hevet over allmuen, får også i denne romanen syrlige og ironiske ørefiker – så hatten passer. Enten liker man Hornbys humoristiske form, eller så liker man den ikke.
LES OGSÅ: Denne boka er både skjebnedrama, samfunnsskildring og tidsbilde
Tidsånden på pulsen
Barbara Parker oppnår ikke den store skuespillerdrømmen, men blir likevel en populær kjendis. Også her gir Hornby leseren en påminnelse om at ting kan gå bra, i hvert fall gå seg til, selv om det ikke går helt etter planen eller boka. Han ufarliggjør dessuten stikkveiene og omveiene, uten å legge skjul på konsekvensene. Han gir personene, som han tydeligvis bryr seg om, guts og pågangsmot.
I Miss Blackpool tar han også tidsånden fra 1960-tallet på pulsen, sannsynligvis fordi han selv opplevde å være midt oppi den.
LES OGSÅ: «Kjartan Fløgstad skriver som et nett-troll»
Realistisk
Det smarteste grepet i Miss Blackpool er at Hornby, i et miljø som i stor grad foregår i datidens overfladiske og rosa-romantiske TV-verden, også tilfører en akkurat passe dose malurt og realisme. Det er misforståelser, spisse albuer og sjalusidramaer. Og ikke minst siklende mannfolk i posisjoner som gjør at de tror unge og jenter som Sophie Straw, tidligere Barbara Parker, er et lett bytte. I siste kapittel, derimot, gjør livets alvor til fulle sitt inntog: I en fase ut i livets høst, er ikke snarveier lenger noe alternativ. Enten fordi drømmene forlengst er blitt knust, eller de har endret karakter. Her går Hornby nådeløst til verks. Om nødvendig, vrir han kniven rundt.
