Et nøkkelspor på hans 28. studioalbum er «Lazarus», som også er også navnet på musikalen Bowie setter opp på et lite teater utenfor Broadway i New York 17. januar. Et sentralt tema i forestillingen er ensomhet. Åpningsstrofen på låten lyder: «Look up here, I'm in heaven. I've got scars that can't be seen».
I likhet med Nick Caves låt, og albumtittel, «Dig Lazarus Dig» (2007), handler det om å brenne sitt lys i begge ender i New York. I stedet for å bli gravd ned, ender Bowie opp i himmelen, med arr som nå er blitt skjult. Som vanlig hos både Cave og Bowie, ligger symbolikken, tvetydighetene og motsetningene i tykke lag over en musikalsk materie som rister og skjelver i hele sitt helstøpte, men likevel skjøre fundament.
LES MER. Coldplay vil for mye
Viser veg.
Blackstar er en blanding av eksperimentell rock og jazz, ispedd elektronisk musikk som med sitt styggvakre uttrykk ligger atskillig nærmere tyske Kraftwerk enn norske Kygo. Det slippes ikke inn mye lys, verken musikalsk eller tekstlig. En svart stjerne viser seg likevel på forunderlig vis å vise veien videre. Selv om Bowie i «Dollar Days» konstaterer: «It's nothing to meet, it's nothing to see, I'm dying too», synger han allerede i neste låt, «I Can't Give Everything Away»: «Saying no, but meaning yes. This is all I ever meant. That's the message that i sent.» Bowie ønsker, tross alt, å se det positive i alt det mørke. Selv etter at alt har gått ad undas i New York («Lazarus»), jubler han mot slutten «Oh I'll be free, just like that bluebird». Før han legger til: «Ain't that just like me».
LES MER: Siste gang i Norge?
Kollisjonskurs.
Det er slik hans dager som artist har vært, helt fra han i 1967 platedebuterte med et selvtitulert album som var en musikal med oppdiktede og vidt forskjellige karakterer, presentert til blåsere, strykere og fløyter. Et album som var fullstendig på kollisjonskurs med datidens elektriske bandtrend, allerede da. For å forstå David Bowie som musiker, rocker og kunstner, må man dykke ned i historien hans. Bak det eksentriske og eksperimentelle, har det befunnet seg en belest og samfunnsbevisst mann. For Bowie har litteratur, kunst og musikk langt utenfor det tabloide formatet, vært en sentral drivkraft gjennom hele artistkarrieren: I musikken og tekstene, imaget, og på scenen hvor han gjennom forskjellige teatereffekter gjentatte ganger har gitt ordet rockekonsert en helt ny betydning.
LES MER: Synes Lene Marlin var modig
Kunstner.
I likhet med pop-kollegaene har han benyttet seg av andres kloke ord og melodilinjer, men med omhu, teft og intelligens. Noen vil kalle det «stjeling med stil». Bowie har aldri har etterlatt noen tvil om at det er hans verk. At mannen ofte blir kalt en original kunstner, i en bransje hvor de fleste vil si kunst er en altfor jålete og pretensiøs betegnelse, er naturlig. Med stil og dristighet har han greid å vokse ut av rockens gjerne uflidde, svette og uniformerte rykte. Bowie har utfordret oppfatningen av populærmusikk som overfladisk og ensartet, på sin helt spesielle måte. Tidlig i karrieren overdrev han for eksempel allerede kjente effekter som sminke og tvekjønnethet i figuren Ziggy Stardust. Selv i glitterrock-kretser på 1970-tallet, kunne det fremstå som i overkant dristig.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Reiste seg.
Like uventet kunne han finne på å vaske vekk all sminken og hårfargemiddelet. For deretter å komme spaserende som ut fra et kontor, med dress, nystrøket hvit skjorte og slips, som om han var en representant for establishmentet populærkulturen absolutt ikke ville være en del av. Med Bowie ble det likevel kult, ofte en ny pop-trend. Den eneste gangen han har bommet stygt, var med albumet Never Let Me Down (1987), som fikk selv fans til å svikte ham. Naturligvis reiste han seg, uten tanke på å skulle safe ved neste korsvei.