Si Stoner, og noen ti-tusen norske lesere og millioner av andre, får et rolig drag over øynene. Stoner er en roman med lav stemme – en bok om valgene som former oss. Stoner stiller med lite (må en vel kunne si), men er tro mot dypene i seg, sin indre røst. Og gjennomførte livet med granittsterk styrke. Og en sansende følsomhet som mange av oss ikke har tilgang til. Unntatt gjennom Stoner.
LES MER: – Inger Elisabeth Hansen skriv sterke dikt om eit skaparverk under angrep
Tyngde i seg selv
Forfatteren John Williams (1922–1994) var ingen suksess, Stoner var knapt synlig da den kom ut i 1965. Debutboken Butcher's Crossing (1960) likeså – den gikk som en ganske alminnelig western, mens den nå står i hyllene blant Amerikas store fortellinger.
Butcher's Crossing handler om det forslitte ordet «mening» – hvem er vi og hva står oppreist når forskalingen skrelles av? Aktørene i Butcher's Crossing har tyngdepunktet i seg selv, ikke utenfor: Livet gir dem identitet, så lenge de ikke trer ut av seg selv og gjør seg avhengig av andres blikk. «Selv ikke horegudinnen «suksess» kan ta livet av denne boken», husker jeg at jeg skrev om Stoner. Slik er det med Butcher's Crossing.
Lengter etter naturen
Kort fortalt: Will Andrews har fått nok av Harvard, han kjenner på at livet går fra ham. Han er natur, og lengter etter natur. For naturen holder sine «eksamener» utenfor bymurene: «Han trodde – og hadde trodd i lang tid – at det fantes en svak magnetisme i naturen, som – dersom han ubevisst overga seg til den – ville vise den rette vei, som ikke var likegyldig til veien han gikk», leser vi. Han drar vestover og stanser i en sovende, liten by (Butcher’s Crossing) hvor han leter opp Miller, en avblomstret bøffeljeger, som i sine velmaktsdager jaktet på de bøflene som var igjen før verden gikk under, har vi følelsen av. Unge Will får han på fart igjen, de toger av gårde ut i det ugjestmilde prærielandskapet, hvor de piskes av sol – og frost. Fra da av blir Will borger av det store begrepet heltemot.
LES MER: – Godt skrevet om kristenkonservative
Nummenheten økte
Det er Will og Miller som bærer historien, jegeren og hans læregutt. Og læringen har bratt kurve – uendelige vidder og passasjer tar knekken på tålmodighet, sult og tørke og vannmangel gir svimmelhet og syner, flekkingen av flere tusen bøfler og den stinkende lukten er til å ta sin død av. Wills første dager på hesteryggen er en sviende opplevelse: «Nummenheten økte for hver dag, helt til det var som om nummenheten var ham selv. Han følte seg som landskapet, uten identitet eller form. Noen ganger så en av de andre på ham, gjennom ham, som om han ikke fantes. Da måtte han riste fort på hodet og bevege en arm eller en fot og se på den for å forsikre seg om at han var synlig.»
LES MER: Skriver om å leve sammen med ensom ønsker å avslutte livet
Går sakte
Will og Miller & Co er antitesen av alt som flagrer søkende forbi. Bokens begynnelse og slutt er et manisk sterkt stykke litteratur – har du lest, husker du det.
Mellom er de ute under en svær himmel, venting, venting og atter venting.
Williams beskriver skjønnheten eller udyret i enhver bevegelse, naturens som jegernes. Et øyelokk som rører seg uforutsett, blir en verden i seg selv. Det er angst, tvil og håpløshet – men den er de ikke alene om. Når vi fortøyer oss selv i meningsfulle relasjoner eller i en så sterk tro på livet som vi møter her, skal det mer enn et bølgeskvulp (eller et elvestryk!) til å velte styrken.
John Williams er presisjonens makeløse mester, skikkelsene hans er oppglødd innenfra. Naturen likeså, død eller levende – det er alltid et liv.
Slik finner Williams det minste i det største og det største i det minste: «I den intense solen så det på avstand ut som om bladene mistet sin individuelle særpreg og viste en tydelig gulfarge i alt det grønne, slik at det – når en lett vind pisket forbi – så ut som om en levende farge løp gjennom gresset, som forsvant og kom til syne igjen fra sekund til sekund».
:quality(70)/s3.amazonaws.com/arc-authors/mentormedier/52897f65-1a89-43ec-b3ff-821001332b0c.png)