Blikkets kraft

Filmen bygger på første bok i den danske forfatteren Lene Kaaberbøls serie Skammerens datter. En skammer er en person som har en spesiell evne til å få vite sannhenten om mennesker når hun ser dem i øynene. Det er en fantastisk egenskap, men som alle evner, kan den også være en byrde, og framfor alt kan den misbrukes.

I starten ser vi hvordan skammerens datter, som har arvet morens evne, har problemer i landsbyen, fordi de andre barna ikke vil leke med henne.

Trippeldrap

Men hun skal raskt få større utfordringer: På slottet er det begått et grusomt trippeldrap av fyrsten, hans gravide kone og sønn.

Det virker opplagt hvem som har gjort det, men for sikkerhets skyld sendes det bud på skammeren, slik at hun kan avgjøre saken.

Maria Bonnevie rir av sted gjennom landskapet, til mektig musikk, med flommende hår og flagrende kappe. Det er hun som er skammeren.

Men ting går ikke som man skulle tro, og hennes datter blir også budsendt. Rebecca Emilie Sattrup er den danske tolvåringen som fikk rollen som Dina, skammerens datter, i konkurranse med 4.000 andre jenter. Hun debuterer simpelthen med denne store rollen, og gjør det med overbevisning. Hun utstråler ro og styrke, som vi tenker at denne rollen må ha. Og så er hun som sin mor i filmen, vakker så det holder.

Følg oss på Facebook og Twitter!

I Dunark utspiller det seg nå en maktkamp om fyrstens trone. Vi heier på arvingen Nicodemus (fint spilt av Jacob Oftebro), men han får kraftig motstand fra sin halvbror Drakan. Det går for seg etter alle kunstens og actionfilmens regler, med skumle fangehull og maleriske søyleganger, sverd, kjettinger, blod, et livlig landsbymiljø med statister som får det til å se virkelig livaktig ut. Og under borgen, er det naturligvis ekte drager!

Det blir en klassisk kamp mellom godt og ondt, og det er neimen ikke noe å si på ondskapen. Skurken er uhyggelig skruppelløs, og det samme er hans mor. Det er greit at filmen har 11 års aldersgrense, selv om den heldigvis ikke tværer ut volden på samme måte som vi har sett det i andre nyere actionfilmer. Men det er nok av den til at dramatikken holder. Og komponisten Jeppe Kaas ruller ut et musikalsk teppe som svøper både de stille, vakre partiene, og pumper adrenalin over oss når det er som mest dramatisk i denne episke storfilmen.

Kameraene har også hatt dyktige folk bak seg. Utsøkte vinklinger, og fin veksling mellom nærbilder og store overblikk driver filmen framover. Vekslingen mellom skrapt og diffust er også virkningsfullt utnyttet.

Deg selv

Rollebesetningen er gjort med klokskap. Både blant onde og gode finner vi pene mennesker. Den onde Drakan (Peter Plaugborg) er en lyslugget vakker mann. Men ondskapen gjør ham stygg. Dette underbygger filmens budskap om at det er det indre som teller.

«Jeg kan se deg. Se deg selv!» oppfordrer Dina når hun «skammer» noen. Det kan ikke være den verste oppfordringen man går hjem fra kino med.