I selvbiografien Et annet liv (2008) forteller Per Olov Enquist at faren etterlot moren en notisbok med kjærlighetsdikt hun tok til seg «med en slik styrke at de brant opp.» Liknelsesboken åpner med at forfatteren får tilsendt den forsvunne notisboken. Den brant ikke opp. Moren angret, og dro den ut av flammene. I 2011 sitter dikteren med en forbrent utgave foran seg, der ni sider er revet ut. Hva sto på de ni sidene?
Kjernehendelser. Per Olov Enquist er blitt syttiåtte år og han føler at det er viktig å få skrevet Liknelsesboken, som forteller om kjernehendelser i livet hans. Hendelser som også er gjennomgående tema i forfatterskapet. Kostelig er historien om bildet av farfaren med en rev i favnen, «Historien om korsreven», som tok hedersplassen fra bildet av Jesus. Det førte til så mye bygdesnakk at Jesusbildet fikk tilbake plassen sin. Ved å omtale hendelsen «i ett par av sina mest prisade böcker» blir «korsräven en biblisk liknelse for honom. Starkare och kraftigare än Nya testmentets urvattande och blåmjølksliknande liknelser.» Og dikteren får plassert bildet av farfaren på riktig plass.
Det usagte. Å skrive om noe er å utelate noe annet, samtidig som det skrevne blir det sanne. Når fortelleren betrakter innsjøen på stedet han vokste opp, ser han både den, og bildet av den, som han har diktet frem: «Det han skrev blev antigen som en projektionsskärm som dolde, eller som gjorde möjligt att säga sanningen.»
De ni forsvunne sidene i notisboken og den uspilte fiolinen til faren (også et tilbakevendende tema) illustrerer alt han ville omtale og beskrive, men som var for vanskelig, og som han gikk utenom, eller skrev om i skjulte former. Det er vanskelig å trenge inn i det usagte. Den historiske romanen er en god form å skjule seg bak, dramatikken en annen, den knuste kjærlighetsromanen en tredje.
Kjærlighetsroman. Liknelsesboken vil være en kjærlighetsroman. Dikteren ble som femtenåring forført av en kvinne som var trettiseks år eldre. Innvielsen i seksualiteten - kjærlighetsakten - brakte han innsikten om at den er livets mening – urkilden. Kraften i den vokste i ham og dannet utgangspunktet for «innbillningskraftens jättemuskel» som er dikterens forutsetning.
For det pietistiske miljøet i Hjoggböle sogn i Norra Västerbotten, hvor Per Olov Enquist vokste opp, var den fysiske kjærligheten en så sterk kraft at den måtte undertrykkes og strengt kontrolleres. Den sterke syndsbevisstheten førte samtidig til en sterk tiltrekning av det forbudte, slik at vekkelsesmiljøets måte å undertrykke og ikke omtale seksualitet på, samtidig gir den fysiske kjærligheten enorm makt.
Syndig litteratur. Mye av det Per Olov Enquist har skrevet, er et oppgjør med alt som hemmer i pietistisk religionsutøvelse. Han beskriver hvordan en del litteratur får stempelet syndig og forbys. Selv har han de forbudte bøkene som nærmeste følgesvenner livet ut. I Liknelsesboken blir den forbudte kjærligheten litteratur selv om han erklærer at han ikke kan skrive en kjærlighetsroman. Skyldes det morens forbud og omtale av kjærlighetens smuss? Er det derfor kjærlighetsromanen er umulig?
Slik funderer Enquist over hvordan alt henger sammen: Hvorfor ble han alkoholiker og sløste bort mange år av livet? Hvorfor fikk han livet i gave på ny? Hvorfor akkurat han? Jean Sibelius fikk aldri skrevet sin åttende symfoni. Han var full.
Med Liknelsesboken har Per Olov Enquist gitt oss ni lignelser om sitt liv og forfatterskap - tilegnet kjærlighetens urkraft. Det er blitt en livsklok roman som kommer på norsk i august.
