Bernhards kamp mot åndelige meitemarker

Når fire av romanene hans nå er ute i vakker utgave i Gyldendals-klassikerserie, er det grunn til å spørre: Er han en klassiker? Svar: Han er klassiker, og i flere land var han det allerede lenge før han døde for 24 år siden. Det er – for noen – naturligvis tid for å få «bevist» at han ikke er det, at han bare er en nevrotisk buldrebasse som bruker språket som knyttneve. Ikke hør på dem. Les heller Wittgensteins nevø, og kjenn om det ikke minner om noe stort. Hvis ikke, legg ham til side og la oss andre få være i fred. På norsk er vi godt vant til denne språklig og innholdsmessig kulingen av en forfatter gjennom Sverre Dahls suverene temperamentsoversettelser av rundt 20 av Bernhards bøker.

Åndelige meitemarker. Den som leser Wittgensteins nevø, har nevrosen i hælene. To syke på en underlig institusjon– den ene psykisk syk, den andre fysisk, uhelbredelig. De har hverandre, de har klare meninger om kulturlivet – teaterlivet ikke minst – i et gjennomhullet, dekadent Wien. Havaristen er en gravende studie i kunstnerisk genialitet og middelmådighet. I Trær som faller sitter hovedpersonen – vi «leser» vel egentlig Bernhard selv – ved et ruvende bord sammen med Wiens kulturelite, som han hater inderlig og skjeller ut på det mest perfide. Disse maskiner av noen åndelige meitemarker, viktigperer med funksjonsfeil og helt uten hode, som han sier et sted. Og Gamle mestere, en dommedagsmonolog uten sidestykke, et oppgjør med fortid og samtid, med kunst og kunstnere og moderne kultur- og sivilisasjonsfenomener.

Gjør godt. Thomas Bernhards «hat» gjør godt. Ikke fordi det er hat (hvilket det er!), men fordi det rammer vår blinde middelmådighet. Bernhards terskel for kulturelt jåleri er lav, han holdt det ikke ut (og holdt det likevel ut!) – miljøet rundt Burgtheater i Wien, særlig: « … og jeg tenkte at disse menneskene, som jeg alltid hadde hatet og fortsatt hater og alltid kom til å hate, dog var de beste mennesker jeg kunne tenke meg, at jeg hatet dem, men at de var rørende, at jeg forbannet disse menneskene og allikevel måtte elske dem og at jeg hatet Wien og likevel måtte elske byen og jeg tenkte, mens jeg allerede løp gjennom sentrum, at denne byen jo var min by og alltid ville være min by og at disse menneskene var mine mennesker og alltid ville være mine mennesker (…)». Han ble tildelt mange priser - og skjelte ut dem som ga dem. Og møtte injuriesøksmål fra de beste borgere, som kjente seg igjen i skrivestykkene.