Enestående bibelmaraton i teatret

Det Norske Teatret ble snytt for verdenspremieren når Göteborg Stadsteaters store Bibel-satsing hadde premiere fredag kveld. Niklas Rådstrøm er i Sverige kjent som forfatter av romaner, dramatikk og filmmanus, og i Göteborg har han tidligere gjort teater av Dantes Guddommelige komedie. Nå har han, sammen med regissør Stefan Metz, på mesterlig vis sammenfattet Bibelens 66 bøker til en rystende – og underholdende – helaften med Gud.

Tar tak. Forestillingen er spent opp mellom skapelsen og Jesu fødsel. Lyset fra en lommelykt skjærer teaterscenens sorte rom: «Scenedypet dekkes av mørket». Når stemmer lyder og det leses fra en bruksanvisning vet vi ikke helt om det er Gud, vaktmesteren eller sceneteknikere som snakker. Illusjonsleken er i gang. Opp av et alter stikker en hånd og blir til et tre. To hender illuderer de første mennesker. Skapelsesberetningene spilles opp mot hverandre, og ulike kjønnsperspektiver brytes. Bibelen skal ikke bare gjenfortelles, den skal aktualiseres og drøftes.

Bibelappell. Slike kommenterende brudd er det flere av uten at det blir prateteater eller kvasi-teologisk seminar. Når Herrens engel i Michalis Koutsogiannakis' barbente skikkelse først har gitt seg til kjenne, rammer alvoret.

Forestillingens kraft ligger i bibelteksten. Lamine Dieng gir stor kropp til Abrahams usikkerhet. Hva kan jeg utrette? Og hvordan kan vi gamle menneskene få barn? Spørsmålene hans er mange, og når han overfor englene må drøfte sin nesten-ofring av Isak, vibrerer scenen av desperat kraft.

Nevrotisk Moses. Slik blir vi ledet inn i bibelhistorien i en tilnærmet kronologisk fremstilling. Carl-Magnus Dellow spiller både Noah, Moses og ypperstepresten Kaifas. Med skjelvende intensitet tegner han Moses' voksende nidkjærhet for Israel-folkets gudsforhold.

Tidslinjen blir imidlertid forlatt når vi er over i andre og tredje akt. Den vellykkede vendingen gjør det mulig å peke både fremover og bakover og la bibeltekstene kommentere og belyse hverandre. Og de ulike gudsforestillingene kolliderer for åpen scene: Gud er den skapende, den tordnende fjerne, den som henvender seg direkte til menneskene med bud og befalinger, den Abraham kan kjøpslå med om hvor mange rettferdige det må til for at han skal spare Sodoma, og som den som ikke riktig vet hvorfor han slapp Lucifer løs på Job.

Kryssklipp. Vi følger Adam og Eva, ikke bare ut av paradiset, men gjennom israelfolkets historie. Når Eva gråter sin kjærlighetslengsel med ord fra Høysangen, er Adam blitt soldat i Josvas hær. Når hun tørster etter hans kjærlighet – via dårlig mobiltelefonkontakt, er han i babylonsk fangenskap, og når hun forteller Elisabet at hun også er gravid, er Eva blitt til Maria som fortsatt lengter etter at mannen skal komme hjem til henne, men frykter hva han vil si. Slik kan den vidunderlige Høysangen til kjærligheten, eller «Höga visan» som den heter på svensk, kaste lys inn i menneskenes mørkeste kroker og gi ord til deres lykkeligste øyeblikk.

Teaterkunsten tar seg opplagte friheter: Finn en kjærlighetshistorie og kryssklipp som du vil. At det er en linje fra Adam til Jesus og derfor også fra Eva til Maria, er like fullt akseptert teologi.

Høydepunkt. Når den falne engel får fritt spillerom med Guds favoritt Job, bygges det opp mot et av forestillingens desiderte høydepunkt. Carina M. Johansson er lenket til sykehusseng og dryppstang når hun med all sin skrøpelige kraft fremfører sitt siste forsvar mot vennenes angrep. Det er stort spill, og en mektig appell.

Saligprisningene forkynnes muntert mens rundstykker kastes mot publikum fra store kurver. Og så står Jesus der i Mina Azarians ydmyke fremtoning. Bergprekenens alvor vokser i stille intensitet og Herrens bønn fremføres som for første gang. Det er bibelordet vi hører.

Dansebandblått. Både Job og Jesus spilles av kvinner. Den politiske korrektheten det representerer kommer på ingen måte i veien for forestillingens hovedpoeng: Bibelen angår oss alle. Det mangekulturelle og tidløse uttrykket underbygger det samme poenget. Svensk snakkes i alle slags dialekter og aksenter, det synges til pedal-steel, Pontius Pilatus er kledd i «dansbandkavajblått», og Josvas soldater er i geriljauniform. Det var da, og det er nå.

Johannes Åpenbaring ville i seg selv antagelig være et vanskelig nok utgangspunkt for en teaterscene. Rådstrøm/Metz klipper det inn i en scene der Jona er i fiskens buk i form av en livmor. Erkeengelen fremfører Det nye testamentes skapelsesberetning fra Johannes-prologen og kobler teksten til visjonene fra Patmos.

Det er fødsel, død og gjenfødelse; det er livets under. Og det er enestående teater.

Les flere teateranmeldelse i Vårt Land mandag 20. februar:

Liv Riiser anmelder Hålogaland teaters oppsetning av Hamlet.

Kjersti Jull anmelder Nationaltheatrets oppsetning av Frøken Julie.