Mozart puster og lever

Vi kan like eller ikke like, foretrekke eller ikke foretrekke, men på slikt nivå er det mer spørsmål hva de vil oss – Hélène Grimaud, Claudio Abbado og Ebene kvartetten. De vil oss noe.

Slektskap med ulver. Personligheten Hélène Grimaud er en uregelmessighet. Hun startet som vidunderbarn, forlot Paris–konservatoriet tidlig i tenårene fordi hun syntes professorene ikke hadde noe å lære bort, hun havnet i anoreksi, låste seg inne og startet med selvskading, hun fant selskap og slektskap i ulver og lagde ulvefarm utenfor New York. Nå feires hun som en av de store pianistene i sin generasjon. Et uregelmessig verb, uttrykkssterk og ettertraktet. En sovner ikke i hennes nærhet.

Akkompagneres av skog. Hun er her med Mozart: To av de sene pianokonsertene, spilt rett ut av livet og uten søvndyssende sødme. Småsøt Mozart (slik det ofte blir) er ikke henne. Hun spiller klart, tydelig, usentimentalt, dypt, rått og rikt. Hun sveiper ytterpunktene, som det skal kraftig erfaring til for å samle til en halvtime her, en halvtime der. Altså: en Mozart–konsert her, en Mozart–konsert der. Gripende er kanskje ikke ordet. Heller «sant», forfriskende. Og slik følges hun opp av orkesteret, som spiller Mozart uten dikkedarier. Det sømmer seg sånn. En nydelig DVD–snutt, hvor den dypt, drivende (hos Grimaud) langsomme satsen i A dur–konserten akkompagneres av skog, skogsinteriører, Woodlands av Mat Hennek, følger på kjøpet. Svært vakkert og angående.