Dikt i vilden sky

Kjente og mindre kjente poeter ble invitert da Gyldendal satte seg fore å lage ei bok med dikt for barn, som skulle ha potensial til å bli en klassiker. Målsetningen er prisverdig, om man enn kan mene at det er å begynne i feil ende. Klassikerstatus er noe som oppstår når ei bok viser seg å fange folks interesse selv lenge etter at den er utgitt. Jeg skal ikke påta meg å spå om det i dette tilfellet, men at boka har interesse her og nå, er sikkert.

Tyter. Et av de mest originale diktene er bidraget fra Vilde Heggem. Lyrikeren som debuterte i 2007 med boka Akkurat her er det det verker (Oktober), har slitt seg fri fra rim og metrisk oppbygning, men selv om teksten er som en blokk, er den ikke uten rytme. Ordene som gjentas og hekter seg på hverandre blir et lite byggverk, som under veis og når det står der og er ferdig, er et av de mest fantasisprengte og språkstimulerende i boka. Det handler om et tre, en eng og gresset som vokser der. Det er besnærende frodig. Man formelig føler at ordene vokser og tyter fram, sammen med gresset. Dette diktet er også et eksempel på at god poesi ikke kjenner aldersgrenser, for dette er like givende for voksne som for barn.

Dialekt. En helt annen karakter har Nicolai Houms dikt-fortelling som handler om «Jeg og far og søstra mi» som bodde oppi skauen med 14 mil til neste kåk. I vers etter vers males det fram en morsom historie på bred dialekt om denne lille familien og hva som hendte da Kim Trong Lee flyttet inn på nabogården sammen med de to barna sine. For fattern var meget skeptisk: «Dem folka der, dem spiser hund./og slår deg ned helt uten grunn./Og er du dum og tar en blund,/så tenner de på bula.». Rimene i dette diktet er her og der hentet bakerst i skuffen, men det svinger, særlig fordi det henger godt på greip sammen med slang-uttrykkene som også gir farge til fortellingen.