Toner for Gud – og ovnen

Han kalte seg kristen og klovn. Francis Poulencs (1899 – 1963) var stort sett motstand, i hvert fall motsetninger. Han levde livet – og var dypest sett en from munk. Han er kalt vår tids lekende Mozart, men vi lytter overfladisk om vi ikke finner avgrunnene (som hos Mozart). Han tok gjerne en sving innom den rene kitsch, før de var på plass i en skjønnhet hinsides alt. Når den navngjetne dirigenten for svenske Radiokören, Peter Dijkstra sier at han vet ikke om noe a capella korverk så vakkert som Poulencs Figure humaine, er det til å begripe – selv om ordene er svære og sammenligningsgrunnlaget enda større. Ikke minst slik det gjøres her – av Dijkstra og, ja, nettopp, Radiokören.

Pust. Platen åpner med Poulencs pust av en messe (Messe i G dur) på godt under 20 minutter. På den tiden er alt sagt, følelsene får sitt, bønnene er klare, fornemmelsen av katedral fordufter ikke, det er alltid frigjørende å være i Poulencs selskap. Det er i det hele tatt frigjørende å være sammen med en komponist, som lever «kun på nåden», ifølge ham selv. Det var alt han hadde. Han kaste svært mye av det han skrev i ovnen, fordi det var elendig, som han også påsto. Resten skrev han i sin impresjonistiske, surrealistiske stil til Guds ære. En merkelig sjel, midt i det franske åndslivets skjeve liv (som han var en uomtvistelig del av).

Det er praktfull plate, lett, lys og levende. Radikören holder sedvanlig nivå, her – som vanlig. Channel Classics har evnen til å skape rom i sine innspillinger, en opplevelse av å være nær koret, veldig nær. Hør bare på den stille skjønnheten i klangen når de synger Un soir de neige, en kveld med snø. Det er den personifiserte roen, som er nedtegnet av en som ikke alltid hadde roen selv. Det intenst inderlige blir aldri klamt hos Poulenc, det blir elegant, smektende og i sitt ytterste vesen klovneri. Det er noe helt annet. Noe aldeles helt annet.