Toner for Gud – og ovnen

Han kalte seg kristen og klovn. Francis Poulencs (1899 – 1963) var stort sett motstand, i hvert fall motsetninger. Han levde livet – og var dypest sett en from munk. Han er kalt vår tids lekende Mozart, men vi lytter overfladisk om vi ikke finner avgrunnene (som hos Mozart). Han tok gjerne en sving innom den rene kitsch, før de var på plass i en skjønnhet hinsides alt. Når den navngjetne dirigenten for svenske Radiokören, Peter Dijkstra sier at han vet ikke om noe a capella korverk så vakkert som Poulencs Figure humaine, er det til å begripe – selv om ordene er svære og sammenligningsgrunnlaget enda større. Ikke minst slik det gjøres her – av Dijkstra og, ja, nettopp, Radiokören.

Pust. Platen åpner med Poulencs pust av en messe (Messe i G dur) på godt under 20 minutter. På den tiden er alt sagt, følelsene får sitt, bønnene er klare, fornemmelsen av katedral fordufter ikke, det er alltid frigjørende å være i Poulencs selskap. Det er i det hele tatt frigjørende å være sammen med en komponist, som lever «kun på nåden», ifølge ham selv. Det var alt han hadde. Han kaste svært mye av det han skrev i ovnen, fordi det var elendig, som han også påsto. Resten skrev han i sin impresjonistiske, surrealistiske stil til Guds ære. En merkelig sjel, midt i det franske åndslivets skjeve liv (som han var en uomtvistelig del av).

Det er praktfull plate, lett, lys og levende. Radikören holder sedvanlig nivå, her – som vanlig. Channel Classics har evnen til å skape rom i sine innspillinger, en opplevelse av å være nær koret, veldig nær. Hør bare på den stille skjønnheten i klangen når de synger Un soir de neige, en kveld med snø. Det er den personifiserte roen, som er nedtegnet av en som ikke alltid hadde roen selv. Det intenst inderlige blir aldri klamt hos Poulenc, det blir elegant, smektende og i sitt ytterste vesen klovneri. Det er noe helt annet. Noe aldeles helt annet.

Karmelittsøstrene. Samtidig med utgivelsen, spilles Poulencs opera Karmelittsøstrene på Kungliga Operaen i Stockholm. Det handler om åndens kamp mot materialismen, troen mot den gudløse revolusjonen, retten til tro, selv om man ikke lever midt iblant dem som til en hver tid gjør vedtakene. Historien om karmelittsøstrene foregår når den franske revolusjonen flammer på det heteste, søstrene – som lever som en enklave og som dypest sett kan oppleves som en trussel, blir skutt, en etter en. Sterke scener og til slutt mirakuløs vakker musikk. Da Den Norske Opera gjorde den for en del år siden, skrudde dramaet seg til så det smertet. I Stockholm er det mange fakter, til dels melodramatiske grimaser og få klare linjer. Men suverene stemmer, som sto godt, selv med geberder. Så kan en si at de siste ti minuttene var verd pengene, henrettelsesscenen tar alltid tak. Men den ventet vi to og en halv time på.

Ta heller Sverige–turen med Radiokören. Det er Poulenc med tro, inderlighet og atskillig smil. Skinnende korkultur.

---

CD KLASSISK

• Francis Poulenc
• Messe i G dur. Figure humaine. Un soir de neige. Sept chansons.
• Sevnska Radikören, dir: Peter Dijkstra
• Channel Classics CCS SA 31411/Musikklosen
• «... skinnende korkultur»
• OPERA
• KUNGLIGA OPERAEN STOCKHOLM
• Francis Poulenc
• Karmelittsøstrene
• Elin Rombo, Susann Végh, Marianne Eklöf m.fl. Kungliga Operaens Kör, Kungliga Hovkapellet, dir: Marc Soustrot.
• «Gode stemmer, men til dels både kjedelig og langdrygt»

---