Plutselig sto verden stille

Mirakel og melding: Kringkastingsorkesteret (KORK) spiller akkurat nå så friskt, utmattende deilig og på tå tindrende at vi skal helst utenfor landets grenser for å finne maken. Hva er det den nye sjefen Thomas Søndergård har gjort? Det beste er å gå og høre.

Onsdagskonserten i Store Studio var i tillegg svært oppkvikkende programmert – tre komponister som er og som var fullstendig fremmede for å være postbud for bestemte meninger og budskap: Poul Ruders (60 år), Charles Ives (1874 – 1954) og Joseph Haydn (1732 – 1809). For alle er musikk, musikk. Og det er det, og det er ikke lite. Begivenheten var naturligvis førstegangsklangen av den danske nestoren Poul Ruders andre klaverkonsert, bestilt av Bridge Records og Kringkastingsorkesteret.

Slumret og våknet. Ruders spiller aldri sine lyttere av banen, selv ikke når han har støy på hjertet. Hans nye klaverkonsert er i rammen til forveksling lik en gammel klaverkonsert (rask, rolig, rask) – han kaller det til og med respekt for historiens former, som han gjerne bringer videre. Men musikken er Ruders, så til de grader. Ruders har det med å få «nytt» til å høres allerede «hørt» ut, og det vi har en anelse av at vi har hørt, aldeles «nytt», fullstendig ubrukt. Det er som om musikken bare har slumret noen århundrer, fordi det ikke har vært noen der med en erfaring som vekker den. Med andre ord, det er noe organisk ved Ruders klaverkonsert, noe behagelig og ubehagelig på samme tid – slik alt organisk har for vane å være, smerte/glede. Konserten er ikke skrevet av en som «komponerer» reaksjoner hos folk, den uttrykker seg bare. Og antyder. Og roper. Selvhøytidelig sagt kunne vi si det slik: en uuttømmelig instrumental fantasi, artistisk håndverk, lettflytende og likevel komplekst. (Så det gjør vi ikke). Det er ingen bisetning å si at russeren Vassily Primakov spilte lyset inn i konserten, det er en hovedsetning.