Dypt tragisk, hysterisk morsomt

Det er kanskje betegnende at under førpremieren på denne filmen, satt en tredjedel av publikum og hylte av latter, mens de resterende bet seg i leppa i forferdelse. Kanskje var begge reaksjonene like naturlige?

Skranglete persongalleri. Historien fortelles gjennom nynazisten Adams øyne. Vi får ikke vite så mye om han, bortsett fra at han er så ond at noen til og med har ført det opp på CV-en hans. Adam dømmes til tolv ukers samfunnstjeneste, og havner i presten Ivans merkelige kirkekollektiv. Her bor også den kleptomane alkoholikeren Gunnar og den voldsfikserte Statoil-raneren Khalid. Presten Ivan tror fullt og fast på det gode i mennesket. Han vender det andre kinnet til, igjen og igjen, og insisterer på å omfavne alt og alle som kommer han i møte. Snart innser både Adam og vi at Ivans jubeloptimisme antar sykelige dimensjoner.
Han nekter å innse at hans sønn sitter lenket til rullestolen og han hellig er overbevist om at hans kone svelget et helt glass sovepiller ved en ren feiltagelse. Som Gud lot djevelen teste Job, er Ivan overbevist om at han selv blir testet. Når Adam så finner ut hvilke dypt tragisk forhistorie som ligger bak prestens urokkelige overbevisning, bestemmer han seg for å bruke det til å knekke han.

Fantastisk og mørkt. Det er absurdmorsomt, kullsort og i yttergrensen av virkeligheten. Voldsom vold og rå historier pakkes inn av saftige replikker og urkomiske roller, slik at man hele tiden må velge om man vil le eller gråte. Det likner ikke på noe jeg har sett før og er fantastisk bra utført. Regissør Jensen, en av Danmarks mest produktive og spennende filmskapere har stått for manuset til en rekke danske suksessfilmer de siste årene, deriblant Elsker deg for evig, I Kina spiser de hund, og Wilbur vil begå selvmord. Når han nå regisserer selv, bruker han enda mer ekstreme virkemidler enn vi har sett i noen av de tidligere filmene. Med noen av Danmarks beste skuespillere på laget, blir resultatet både originalt og meget bra. Mads Mikkelsen gjør en suveren rolle som presten Ivan, mens Ulrich Thomsen, kjent fra Festen og Arven er nedtonet, men skremmende som nynazisten Adam.

Jobs bok. Hvor mye vondt kan et menneske tåle før det slutter å tro på det gode, spør filmen, og spiller hele tiden på sterke religiøse over- og undertoner. Det er modig gjort å basere en svart komedie på Jobs bok, og enkelte vil kanskje reagere negativt på måten det gjøres på. Er dette harselering med naiv gammeltro, eller stilles det dypere spørsmål vi bør tenke over her? Vil regissøren kristendommen til livs, eller bruker han humoren som et dristig virkemiddel for å få oss til å tåle den harske historien? Jeg tror at det siste er tilfelle. Kampen mellom det gode og det onde blåses opp til absolutter så voldsomme at de føles karikerte, men filmen klarer likevel å balansere på den tynne grensen som gjør den interessant utover det at den er morsom. Det er sarkastisk, men gripende, og historien kverner videre i hodet lenge etter at rulleteksten er over. Det er lett å le når man ser denne filmen. Er man litt modigere, lar man være.