– Jeg mener det jeg skrev den gangen fortsatt er aktuelt for å forstå hvilket land Israel har blitt, sier forfatter og samfunnsdebattant Göran Rosenberg.
Nylig kom Rosenbergs lett reviderte og oppdaterte nyutgivelse av Det tapte landet i norsk oversettelse. Boken, som han beskriver som en idéhistorisk og personlig reise, ble opprinnelig gitt ut i 1996. Siden den gang har Israel-Palestina-konflikten eskalert. Et bekmørk toppunkt inntraff med Hamas angrep på Israel 7. oktober 2023 og Israels påfølgende krigføring i Gaza.
Nyutgivelsen var planlagt før terroren 7. oktober. Rosenberg mener likevel det som skjedde den høsten, bare understreker bildet boken tegner av konflikten og de ideene og kreftene som ligger til grunn for det som ble staten Israel.
– Jeg forsøker å få frem at konflikten vi ser blomstre nå, den fantes der allerede fra starten. Og den synes i hvordan de ulike rørslene kjemper med å virkeliggjøre sine ideer.
I Det tapte landet viser han at sionismen, bevegelsen som hadde som mål å få et eget jødisk hjemland, har hatt mange ulike røtter, impulser og inspirasjonskilder. Men da den skulle realiseres, kom den – uunngåelig, mener forfatteren – i konflikt med den lokale befolkningen.
– Med noen få unntak fantes det ikke kapasitet, vilje, eller fantasi nok til å anerkjenne dette og forsøke å finne en annen måte å bygge det jødiske Palestina på, sier han.
Endret syn på Israel
Svensk-jødiske Göran Rosenberg er født i 1948, som sønn av Holocaust-overlevende. I Det tapte landet forteller han om sitt eget håpefulle opphold i Israel som tenåring i starten av 1960-årene.
– Jeg var der bare en kort stund som helt ung, mellom 62 og 64, men jeg ble i stor grad israeler, forteller han.
---
Göran Rosenberg
- Svensk journalist og forfatter, født i 1948.
- Flere av hans bøker er oversatt til norsk, blant dem Det tapte landet (1998) og Kort opphold på veien fra Auschwitz (2018), som han fikk August-prisen for
- Det tapte landet er utgitt på ny flere ganger, sist i 2024 i Sverige. Nå finnes denne versjonen, som har et nyskrevet avslutningskapittel, på norsk
---
Mot slutten av tiåret reiste han tilbake, med å ønske om å gjenoppta livet han hadde startet på. Men denne gangen skjedde det noe med hans blikk på Israel, forteller han.
– Jeg traff andre mennesker, ikke minst traff jeg palestinere. Det var ikke lett, men gradvis så jeg at historien vi hadde vokst opp med, ikke var sann. Snarere fantes det enorme hull av glemsel og fortrengning.
Dette ble tydeligere etter seksdagerskrigen i 1967, med den påfølgende israelske bosettingen av okkuperte områder, fortsetter Rosenberg.
– Jeg så alt dette med egne øyne, på nært hold.
Da boken ble lansert for snart 30 år siden, ga den fremdeles ganske ferske Oslo-avtalen er visst håp om en fredelig løsning. Siden er alt blitt radikalisert, mener Rosenberg.
– Den gangen fantes det ennå et vindu av mulige veivalg. Men alt dette har rast fullstendig sammen. Rommet for forsoning og en avtale har bare blitt mindre, i takt også med Israels bosetting.
Gradvis så jeg at historien vi hadde vokst opp med, ikke var sann
— Göran Rosenberg
Ser mørke paralleller
Rosenberg sier det for ham bare finnes én vei ut av konflikten: En prosess av fred og fortrolighet mellom de to folkene, «hvor lang tid det enn må ta».
– Men det krever radikal nytenkning, ikke minst på israelsk side. For i ytterste konsekvens må det bety at man klarer å se den palestinske befolkningen som fullstendig likeverdig.
Rosenberg mener retningen mot det han kaller en etnonasjonal stat, eller etnokrati har blitt enda tydeligere under Netanyahus styre de siste årene. Han viser til loven fra 2018 som sier at Israel er en nasjonalstat for det jødiske folket.
– Det som skjedde 7. oktober 2023 var forferdelig. Det såret Israel, både fysisk og psykisk, og det finnes ingen unnskyldning for brutaliteten i angrepet. Men at palestinerne skulle gjøre opprør og ville endre på tingens tilstand, er jo selvsagt. De var på vei til å bli eliminert ut av det politiske bildet.
– Hva tror du blir utfallet, eller løsningen, på situasjonen vi ser nå?
– Dersom Israel bare får fortsette, er løsningen en form for fortsatt etnisk rensing, folkemord. Israel har nå fått carte blanche til å gjøre hva de vil. Jeg kvier meg for å gjøre for store historiske sammenligninger, men jeg tror, dessverre, at jeg, som jøde, i synet på og behandlingen av palestinerne, ser likheter med 30-tallets Tyskland.
– Har det i det hele tatt, slik du ser det, kommet noe godt ut av opprettelsen av staten Israel?
– Det er mye jeg beundrer ved hva dette samfunnet har fått til. Det har blitt dannet en jødisk-israelsk nasjon, et eget språk, en egen kultur, med mange fremskritt, også høyteknologisk. Jeg vil jo ikke at det forsvinner. Men jeg er redd for at man med den politikken som er nå, som er en etno-nasjonalistisk idé om hva jødedommen er, ødelegger alt sammen. Jeg kjenner at hele den jødiske eksistensens fremtid står på spill, overalt.
Legale protester
Göran Rosenberg har i mange år vært en sentral stemme i den offentlige debatten om Israel og Palestina, ikke minst i hjemlandet Sverige. Han er også kontroversiell i mange miljøer, noe Vårt Lands anmelder Erik Lunde peker på i sin anmeldelse av Det tapte landet. Nå opplever forfatteren at ordskiftet er blitt mer polarisert.
– Jeg står nok ganske alene om å være den jeg er i den større svenske offentligheten. Mange er redde. Mange tror at forsvaret av Israel, eller oppslutningen bak Israel, er en form for beskyttelse. Mange er redde for antisemittismen.
Israel er en del av identiteten til mange jøder, fremhever Rosenberg. Når hard kritikk rammer landet, kan det kjennes truende. Han advarer samtidig sterkt mot å blande sammen kritikk av Israel og antisemittisme. Førstnevnte krysser en grense når det egentlig ikke er kritikk av Israel, men av jøder som jøder, fremhever han.
– Da blir det antisemittisme. Antisemittismen og hvordan den registreres, har alltid gått i konjunkturer. Når Israel fører krig eller det utøves vold mot palestinerne, da øker den registrerte antisemittismen, fordi protestene mot Israel gjør det. Det er selvsagt at det i disse protestene også kan finnes rene antisemittiske innslag. Men det hindrer jo ikke at kritikken har sin berettigelse når den handler om hva Israel gjør og ikke gjør. Så kan dette siden impregneres med antisemittisme, det ligger der og venter; om jødene som styrer og bestemmer over alt.
– Kan du forstå at folk er redde? Vi hører om at de jødiske minoritetene i Norge og i Sverige, føler frykt?
– Er mennesker redde, så er de redde. Jeg kan ikke si om det er berettiget eller ikke. Jeg er en av de mest utsatte jødene i Sverige, men jeg er ikke redd. Hva skal jeg være redd for? Jeg tror at jeg, sammenlignet med mange andre grupper nå, ikke er truet. Jeg tror muslimer, palestinere, lever mye farligere og har mye større press på seg. Sånn har det vært ganske lenge. Man må ha proporsjoner når man ser på seg selv og sin egen utsatthet, svarer Rosenberg.
Jeg står nok ganske alene om å være den jeg er i den større svenske offentligheten
— Göran Rosenberg
Tunge tider
– Opplever du at det har blitt tyngre være Israel-kritisk stemme med jødisk bakgrunn nå enn det har vært?
– Det er ikke tyngre fordi jeg er Israel-kritisk. Det er tøft å være jøde, det er blitt tyngre å være det. Jeg er naturligvis jøde på grunn av arv og foreldre, men jeg er også jøde på grunn av en sterk identifikasjon ved visse deler av jødedommen. Når jeg ser hvordan fundamentet for det jeg mener er det jødiske, fullstendig vandaliseres av det som nå pågår – for det finnes jo religiøse element, eller påstått religiøse element, i dette – så er det ikke lett. Jeg forsøker å hevde noe annet, og det finnes mange andre som også gjør det, om du ser ut i verden.
