Prestene kan gjøre en viktig jobb i møte med klimakrisen og håpløshet, men da må de snakke både til fornuften og følelsene.
Dette mener Marlene Ringgaard Lorensen, som er prodekan og lektor i Praktisk Teologi ved Københavns Universitet. Hun har prekenes teologi, historie og praksis som forskningsfelt.
En preken er et samspill med tilhørerne
— Marlene Ringgaard Lorensen
– Forstår med følelsenen
Den siste tiden har prekensjangeren vært diskutert i Vårt Lands spalter. Sivert Angel ved Universitetet etterlyste at prestene la seg på en mer nøktern stil. Han mente prestene for lett undervurderte sitt publikum, og derfor grep til å snakke om hva de selv trodde og følte – i steden for å utlegge bibeltekstene på en transparent og klok måte:
– Emosjoner, og det å formidle religiøse opplevelser direkte, bør ikke ha noen plass i Den norske kirkes hovedgudstjeneste, sa Angel.
– Jeg tror det er viktig med begge deler: Både læreprekenen og den som taler til følelsene. Tidligere har man tenkt at følelser ikke hører hjemme i teologien, men det er en misforståelse å skille hodet fra kroppen. Vi forstår også med følelsene våre, sier hans danske kollega, Marlene Ringgaard Lorensen.
---
Prekendebatten
- Hva er god preken? Hva må prestene gjøre mer og mindre av? Debatten går i Vårt Land etter artikkelen «Fem tips til ei betre preike» av kulturredaktør Lars Petter Sveen.
- Nå ber Sivert Angel prestene om å bli mer nøkterne i stilen, og ikke prøve å snakke direkte til følelsene til kirkegjengerne. Angel er prekenlærer ved Universitetet i Oslo.
- I denne artikkelen snakker hans danske kollega Marlene Ringgaard Lorensen om nyere prekenforskning, og hva man vet om tilhørernes forventninger.
---

Forventer å bli rørt
Et viktig funn i nyere prekenforskning, ifølge Lorensen, er at det er nesten umulig å vite hva kirkegjengerne sitter igjen med etter en preken. Vi lytter nemlig på ulike måter:
– For noen vil det være viktig med en preken som snakker til den kritiske sansen, mens andre vil kunne få en fornemmelse av en dyp fred når de bare sitter i ro og hører på prekenen, sier hun, og viser til en undersøkelse gjort av biskop Marianne Gaarden, som sier at det finnes tre måter å lytte til en preken på: Kritisk interaksjon, assosierende interaksjon, og kontemplasjon.
De to første lyttemåtene ligner på hvordan de fleste forholder seg til et foredrag eller en politisk tale. Den siste lyttemåten er mer særegen for det som skjer i kirkerommet. En av informantene i den nevnte undersøkelsen, uttalte at man ikke kommer til kirken for å få informasjon, men snarere fordi man har forventning om å bli «rammet eller rørt, eller beveget på en eller annet måte».
Gjenklang
Selv om en gudstjeneste består av mye mer enn en preken, viser også forskningen at predikanten ikke er en nøytral budbringer. Lorensen forklarer at tilhørerne legger merke til om noe står på spill for presten, om presten selv er beveget av det som skjer i rommet:
– Det viktige for å holde en god preken, er derfor at predikanten selv tar sitt eget Gudsforhold alvorlig. Det er en forutsetning for at det skal kunne oppstå en gjenklang hos tilhørerne, sier hun.
Det som Lorensen her beskriver, kalles gjerne for et «autentisitetsideal». Men den danske forskeren innvender at dette idealet handler om andre ting enn at presten skal ha en bestemt x-faktor, eller leve opp til bestemte moralske standarder:
– Det går derimot ut på at man tar bibeltekstene alvorlig, og ser seg selv som del av et samspill med andre mennesker, samfunnet, natur og kultur. At det å «finne seg selv», er noe man gjør i møte med andre, sier hun, og nevner at mange danske prester de siste årene har begynt å lese forfatterskapet til Hartmut Rosa.
Rosa er en tysk sosiolog som sier at vi blir den vi er i interaksjon med hverandre – og verden rundt oss. Og det vi leter etter i tilværelsen, er i bunn og grunn er opplevelsen av resonans, gjenklang.
Det er også hva som oppstår i en god preken, sier Lorensen.

Empirisk vending
Med andre ord har tilhøreren og forståelsen av prekenen som en hendelse, kommet i sentrum av prekenforskningen. Det har skjedd en empirisk vending, der man er blitt opptatt av hva tilhørerne faktisk sitter igjen med etterpå.
Dette innebærer også nye idealer for prekenarbeidet, sier Lorensen, som forklarer utviklingen på denne måten:
På midten av 1900-tallet var man opptatt av å jobbe historisk-kritisk med tekstene for å forstå mer av den verdenen som lå «bak» teksten. På 1980- og 1990-tallet hadde en narrativ, litterær tilnærming og var mer opptatt av hva som lå «i» teksten.
I dag fokuserer man i større grad på den verdenen som utspiller seg «foran» bibeltekstene. Det betyr at det er tilhørerne og deres situasjon som legger størst føringer, ifølge Lorensen.
– Kan man ikke da glemme noe viktig?
– Det er selvfølgelig viktig at man ikke er bare fokusert på de som hører prekenen, men også prøver å skape dialog mellom verden bak, i og foran teksten. Man kan likevel aldri få med alt. Man nailer aldri en preken. Det er en del av prekenes natur at det er alltid mer å si – og så er det godt at det kommer en ny sjanse neste søndag,
– Hva bør en kirkegjenger kunne forvente?
– En prest som har forberedt seg, og tar teksten og teologien alvorlig, svarer Lorensen, og utfordrer prestene til å tenke på følgende i situasjonen:
– «Nå gir jeg dette til Den hellige ånd» – vel vitende om at publikum kommer til å høre alt mulig forskjellig.
Man nailer aldri en preken
— Marlene Ringgaard Lorensen
Prekenverksted
I kjølvannet av den vendingen som Lorensen beskriver, har mange menigheter begynt å holde prekenverksteder: Der vanlige folk i menigheten møtes for å lese søndagens tekster høyt sammen med presten. Metoden har vært utforsket i USA av John McClure. Han er inspirert av filosofen Emmanuel Levinas, som snakker om møtet med den andres ansikt.
– Det handler om å la seg forstyrre, og oppdage den andre annerledeshet. At det oppstår en visdom i møtet med den andre, forklarer Lorensen, og sier den gode predikanten er som god en jazzmusiker som spiller i band.
– En preken er et samspill med tilhørerne. Akkurat som jazzmusikerne har et knippe standardlåter å improvisere rundt, har presten noen gamle tekster som skal gjenfortelles. Og akkurat som en god jazzmusiker trenger en god prest trenger teoretisk og teknisk kunnskap. Men når det sitter, så kan man tørre å eksperimentere.
– Bruk fantasi
Diskusjonen om prekenens rolle startet i Vårt Lands spalter da kulturredaktør Lars Petter Sveen etterlyst at prestene prekte mer litterært. Den danske forskeren advarer mot å forstå «litterært» som klisjeen «Three points and a poem» – at presten skal ha tre poeng og klistre på et dikt til slutt.
Det prestene med fordel kan gjøre, er derimot å bruke skjønnlitteraturen kreativt, sier hun:
– Da gjenforteller du ikke bare en Knausgård-roman, men du begynner å tenke selv som en forfatter, og du tør å bruke fantasi og forestillingsevne. For predikanter skal ikke konkurrere med politikere, de skal bruke forestillingsevnen til å si noe om hvordan vi kan leve og se verden annerledes.
Klimaskam
Hun mener dette er hovedutfordring for prestene anno 2025: Å preke på en måte som gir håp i møte med klimakrisen, og som bidrar til nytenkning rundt menneskets forhold til skaperverket.
Da må prestene snakke til hele mennesket, sier hun, og viser til en undersøkelse om klimaprekener i Danmark. De var preget av både fornuft og følelser – som i samfunnsdebatten ellers – og understreket at klimasaken er mer enn et politisk spørsmål:
– Her henger det kognitive og det følelsesmessige sammen. Det kommer mange til kirken som bærer på klimaangst, klimaskam eller er redde for fremtiden. Og det er behov for å gi håp til dem som i dag er paralysert angst og skam – og hjelpe dem til å handle.
– Helt til slutt: Hvor lang skal en preken være?
– Det varierer for ulike kirkesamfunn. Min erfaring fra en dansk kontekst sier meg at 12 minutter føles som en halvtime for mange, og det burde være mer enn nok tid til å si det man skal.