Først vasket han håret hennes. Så ble hun med ham på Hurtigruta nordover. Hun hadde ikke en gang billett.
Liv Lundberg var den unge kvinnen fra Bardu, med estetisk sans og en tegneblyant få forunt, som hadde bodd i storbyene, gått på kunstskole, og slått seg ned i Tromsø for å starte egen motesalong. Han, Arne Arvola, var den eventyrlystne læreren fra grenselandet mot Finland og Russland.
De møttes gjennom felles venner, og skulle ut, da han foreslo han at han kunne vaske håret hennes.
Jeg tror hun var tidlig klar over at hun ikke var helt som alle andre
— Ingeborg Arvola om moren
Oppbrudd
Det er Ingeborg Arvola som forteller om foreldrene sine. Faren Arne har hun fortalt om før, i boka Neiden 1970, den første hun skrev om sitt kvenske opphav. Senere vant hun Brageprisen med Kniven i ilden, romanen om hennes egen tipptippoldemor, Brita Caisa Saipajærvi, som i 1859 dro fra de finske skogene til Bugøynes i Varangerfjorden. I fjor høst kom oppfølgeren Vestersand.
Den som aldri fikk oppleve suksessen, var moren hennes, Liv Lundberg. To år etter at hun døde av kreft, gis hennes siste diktsamling nå ut. Den har fått tittelen Liv, og diktene flettes sammen av korte tekster av datteren.
Liv Lundberg var kvinnen som ikke bare ble med Arne til Honningsvåg, og deretter til Vaggetem, langt inne i Pasvikdalen. Hun var også den som brøt opp, som reiste ut for å studere, som debuterte som dikter i 1979, som ble en nestor i litteraturmiljøet, og selv ble nominert til Brageprisen.
– Hun var veldig fornøyd med at hun hadde vært kjæreste med faren min. Men av og til bestemte hun seg bare. Og jeg tror hun bare bestemte seg for å dra fra ham, og gjorde det. Kanskje henger det sammen med det at hun aldri gikk i begravelser. Hun gikk bare videre, sier datteren.
---
Liv Lundberg (1944-2022)
- Norsk dikter, professor ved Universitetet i Tromsø, og nestor i litteraturmiljøet.
- Lundberg regnes som initiativtakeren til forfatterstudiet i Tromsø og var styreleder for Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival.
- Hun debuterte med diktsamlingen Den klare tonen i 1979, og har siden gitt ut tekster innenfor en rekke sjangre. Hun ble nominert til Brageprisen for Harlekins hud i 2001.
- Lundbergs datter er den prisbelønte forfatteren Ingeborg Arvola. Datteren gir nå ut boken Liv med utgangspunkt i morens etterlatte dikt. Diktene bindes sammen av flere korte tekster, der Arvola beskriver forholdet til moren.
---
Jakt på sammenheng
De små tekstene som fyller ut Liv, gir glimt av møter mellom mor og datter, forfatter og forfatter.
De fyller inn mellom diktene, som med få unntak mangler et «jeg», og strekker seg i alle himmelretninger. Hadde de noe til felles?
«De er koordinater, nikker jeg, steder å støtte seg til, varder, hvilesteder, diktene er benker å sette seg på, for å ta inn noe nytt, men aldri deg, nesten aldri deg, ingen steder står det at du ble skadet som ung, det var aldri aktuelt å gå dit,» skriver Arvola i en av sine tekster.
De inntil nå upubliserte diktene har eksistert lenge. Som 70-åring gikk Liv av med pensjon og flyttet til Oslo. Hun bosatte seg i en ettroms ved Sofienbergparken. Derfra fløy hun både ut i Oslo og ut i verden. Hun diskuterte med Ingeborg hva diktene kunne bli til. Så fikk hun kreft. Det gitt halvannet år fra hun fikk diagnosen til hun døde. I starten var hun forvirret, som så mange kreftpasienter. Så begynte behandlingen å virke. Kroppen ble friskere. Inntil det som virket ikke lenger virket. Nye behandlinger ventet.
– Den siste gangen jeg leste diktene var hun ganske syk. Du burde bare rote sammen alt, sa jeg. Jeg la det ut over hele gulvet mitt, tenkte at det ikke måtte være en sammenheng, og jeg ga det til henne da jeg kjørte henne til en avtale med kreftlegen, forteller datteren.
En særegen mamma
Det som er blitt sammenhengen, er Ingeborgs blikk – på en kvinne som ikke var som de andre mødrene som satt i kafeen mens døtrene var på ridetime.
– Nå som jeg har skrevet dette, har jeg tenkt mye på at hun var veldig særegen. Men hun var ikke det for meg. Man har ikke det utenforblikket når man er liten. Hun leste mye for meg, og hjalp meg med det hun kunne, men var egentlig ganske uinteressert i det å være mamma. Hun hadde ikke lyst på den rollen, og ville for all del ikke ha flere barn, sier Arvola, men understreker samtidig:
– Jeg tror hun vil ha et bra ettermæle. Det har jeg lyst til å gi henne.
Liv Lundberg fylte andre roller. I tillegg til å skrive selv, lærte hun opp flere generasjoner med forfattere, som professor og en av grunnleggerne av forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø. Professortittel hadde hun forresten hatt siden oppveksten i Bardu.
– Jeg tror hun var tidlig klar over at hun ikke var helt som alle andre. Hun lærte seg tidlig å lese og skrive, og diktet til tegningene hun laget. Så søstrene kalte henne bare for «professoren».
Hun var den som tok natt-tog i Egypt, men som ikke taklet å være i speilhuset på Tivoli. Hun var den som heller dro ut i verden enn å feire merkedager hjemme. Og likevel fant fram til de nærmeste til slutt: «Årene går, og du og Leon, barnebarnet ditt, begynner å samtale, etter hvert finner reisene dine veien til vår avmerkede plass på jorda, rett som det er slår du deg ned i sofaen, leser til Leon på sengekanten, slik du leste til meg, kveld etter kveld, bok etter bok, år etter år (...)» skriver datteren i Liv.
Skrivelærer
Ingeborg Arvola er i dag en av landets mestselgende forfattere. Hun skriver både for barn og voksne, og siste bind i triologien om Brita Caisa Saipajærvi slippes til høsten. Det skal ende i den finske hungersnøden i 1867.
– Prosjektet begynte lenge før det ble bok, og vi snakket mye om det. Men vi fikk aldri jobbet med teksten sammen, sier hun om moren.
– Hun var en støttespiller, en skrivelærer som alltid kunne hjelpe meg.
– Var det Liv som inspirerte deg til å bli forfatter?
– Ja, men mest på den måten at jeg visste at det fantes som en mulighet.
Ingeborg drømte om å bli både sprangrytter og dyrlege, og hadde også et kort besøk i politikken, før hun penset inn på samme spor som Liv. Hun røper i boken at hun aldri var et «soleklart talent». Men hun kom etter hvert inn på forfatterstudiet i Tromsø. Og der moren kunne bistå henne med tekst, var det arbeidet med scenekunsten – hun har blant annet jobbet tett med Samovarteateret – som gjorde at hun fant sin fortellerstemme:
– Samovarteateret er veldig interessert i konkrete steder og ting. Derfor hadde jeg ikke noe historisk blikk på det da jeg begynte å interessere meg for mine formødre. Det var mer: «Hvordan reiser man egentlig fra Sodankylä til Neiden», «Hvordan bodde Brita Caisa i det lille huset»?
Det hun tiet om
Kanskje kommer også enda bok om Liv fra Ingeborgs hånd. Den har allerede en arbeidstittel: Død.
For i Liv Lundbergs etterlatte papirer fantes flere tekster. Nederst i papirbunken lå også en novelle, om det Lundberg aldri snakket om: Ting som skjedde før hun kom til Tromsø og møtte Arne, da hun var ung i Oslo og København. Ingeborg tror hun brukte hele livet på å se vekk fra dette, som like fullt snakket gjennom henne:
– Hva gikk det ut på?
– Å ha et forhold til en mye eldre mann som kanskje utnyttet henne... litt grenseoverskridende opplevelser når man er alt for ung og naiv. Også hadde hun ikke lyst til å innrømme at hun var ung og naiv. Men når du går videre, så blir det liggende der og gnure. Og det ha vært grunnen til at hun drakk såpass.
Drikkingen gikk ut over relasjoner. Men Liv Lundberg bukket aldri under for alkoholen, slik Arne Arvola gjorde, noe Ingeborg har fortalt om i Neiden 1970.
Liv gikk forøvrig ikke i begravelsen til Arne heller.
– Jeg synes hun kunne kommet i begravelsen hans. Men jeg tror ikke hun orket, og jeg tror hun tenkte at hun ikke kunne hjulpet med noe uansett.
