– Jeg håper barne- og familieminister Kjersti Toppe og regjeringen bestemmer seg for å gjøre en gransking av innenlandsadopsjon, for her er det et stort hull i kvinnehistorien som fortjener å bli undersøkt og tettet, sier forfatter Johan B. Mjønes.
Han snakker om kvinnene som i tiårene rundt 1950 ble gravide utenfor ekteskapet. Og om barna deres, som i mange tilfeller ble adoptert bort, uten ordentlige rutiner for kontroll av adoptivforeldrene.
Regjeringen oppnevnte i 2023 et granskingsutvalg som skal undersøke utenlandsadopsjoner til Norge. Innenlandsadopsjoner har så langt blitt holdt utenfor dette arbeidet, men Toppe har bedt Barne- og familiedirektoratet om å vurdere behovet for en gjennomgang, og hvordan den kan gjennomføres.
– Det er helt sikkert grunn til å komme med en oppreisning eller en unnskyldning til disse kvinnene og barna, fortsetter Mjønes.
Selv har han dykket ned i denne fortiede delen av vår felles historie, hjulpet av nyere avisartikler og det lille som finnes av litteratur om emnet. Det han fant, danner grunnlaget for hans nye roman Spuria.
Håndkle over øynene
Spuria. Mjønes kjente ikke til begrepet da han kom over det i bladet Sykepleien, i et intervju med den pensjonerte sykepleieren Aud Oftestad.
Oftestad fortalte om spuriamødrene fra studietiden ved Rikshospitalet på 1950-tallet. Dette var kvinner som ble gravid og fødte uten å være gift. Spuria er latinsk og betyr «uekte». Sengene til barna på fødeavdelingene ble merket med s.
– Mens jeg leste, falt åpningsscenen inn i hodet mitt, forteller han.
Åpningsscenen tilkjennega seg med håndkleet som Oftestad fortalte at de fødende kvinnene fikk over øynene, slik at de ikke skulle se. Det ble antatt å være til kvinnens eget beste, når barnet skulle gis bort.
Det er helt sikkert grunn til å komme med en oppreisning eller en unnskyldning til disse kvinnene og barna
— Johan B. Mjønes
Men Mjønes starter romanen i andre enden av livet. Hovedkarakteren Kristins nylig avdøde mann, Trygve, får en fuktig klut over ansiktet. Den skal løse opp i muskulaturen, slik at øynene kan lukkes.
Synet av kluten tar Kristin tilbake til sin første fødsel, 16 år gammel, før hun traff Trygve. Gutten hennes ble båret ut og adoptert bort.
Fødselen og barnet ble aldri mer snakket om. Nå, 87 år gammel, vil hun finne ham, koste hva det koste vil.
«Usjenert opphold»
Praksisen med å skille mellom gifte og ugifte på fødestuene fortsatte helt inn på 1970-tallet. De som ble født innenfor ekteskapet, ble merket med v for viv. Ekteskapet som den riktige og verdige rammen å få barn innenfor, lå dypt forankret i samfunnets struktur, påpeker Mjønes.
I tillegg kom altså det mer uformelle påtrykket fra omgivelsene. Du skulle ikke skille deg ut, og det måtte ikke bli noe «snakk».
– Bygdesnakket, som også gjaldt i byer og i tettsteder, og frykten for å bli utestengt eller havne utenfor det gode selskap ... Jeg tror ikke vi helt forstår hvor hardt det var.
---
Johan B. Mjønes
- Norsk forfatter oppvokst på Orkanger og bosatt i Oslo.
- Aktuell med romanen Spuria (Aschehoug forlag). Har tidligere blant annet gitt ut romanen Heim (2018) og sakprosaboken Kampen. Argentina-England, Falklandskrigen og Guds hånd (2023).
---
Mjønes trekker frem en historie fra hjemtraktene i Trøndelag som han har fått gjenfortalt av onkelen sin, og som kort også nevnes i romanen. Der blir en jente nektet av presten å stå til konfirmasjon.
– Hun var gravid, og ble kastet ut, med alle de komplikasjonene det kunne føre med seg senere. Dette var helt konkrete og brutale virkninger.
For å rømme unna snakket kunne de som hadde havnet i «ulykken» søke seg til hjem drevet av jordmødre for en lengre eller kortere periode. Romanens Kristin finner frem gjennom en annonse i Alle kvinners blad, der jordmor Ragna Winge lover «usjenert opphold».
Ragna Winge var navnet på en jordmor som faktisk drev slik praksis i Trondheim på 50-tallet. Romankarakteren Winge er ellers diktet opp, forteller Mjønes.
– Jeg har prøvd å få tak i mer informasjon om henne, men det er lite å finne.
Annonser om adopsjon, satt inn av jordmødre eller anonyme kvinner, fantes også i virkeligheten. Mjønes forteller om innhold som «Gutt gis bort» eller «Helst til kristent par».
Norsk adopsjonspraksis ble strammet til og strengere regulert etter 1953.
Behov for å vite
Romanens Kristin glemmer aldri gutten hun aldri fikk se, bare høre gråten til. Savn og uro preger livet hennes, og som gammel tenker hun tilbake på hvordan hendelsen også påvirket forholdet til barna hun senere fikk.
Mjønes forteller at Kristins reaksjoner er diktet frem. Samtidig vet vi litt om hvordan livene til dem som ga fra seg barna sine ble, blant annet gjennom Bjørn Steinar Meyers Mødre uten barn fra 2007. Boken handler om ugifte kvinner som fødte hos Magnhild Lunder på Mysen mellom 1931 og 1957.
– Meyers bok viser at for de fleste kvinnene han har vært i kontakt med, har adopsjonen vært en stor sorg. De har båret sorgen med seg, og aldri fått bearbeidet den.
Mjønes forstår denne sorgfølelsen som noe som også er allmennmenneskelig, og som gjør at han kan leve seg inn i den og formidle den litterært.
– Evnen vi har til å trøste hverandre, sier noe om at jeg kan gjenkjenne din sorg. For selv om jeg ikke opplever sorgen, kan jeg likevel trøste deg ved å anerkjenner den. Jeg forstår noe som jeg ikke selv har opplevd, fordi det snakker til noe eget i meg.
Tore på sporet
Med tiden er det flere som har forsøkt å finne igjen sine bortadopterte barn, forteller Mjønes. For å forstå hvordan de har gått frem, gjorde han research hos daværende NRK-journalist Tore Strømøy, aka «Tore på sporet».
– Du kan liksom ikke skrive en sånn type historie uten å tenke på «Tore på sporet». Strømøy har blitt kontaktet av mange i den situasjonen, og hadde flere gode innspill.
Du kan liksom ikke skrive en sånn type historie uten å tenke på «Tore på sporet»
— Johan B. Mjønes
Strømøy kunne blant annet fortelle om anonyme, utro tjenere i byråkratiet som i eldre saker har hjulpet folk gjennom et strengt system.
---
Adopsjon i Norge
- Offentlig statistikk for hvor mange norske barn som ble adoptert bort før 1960 finnes ikke. Liv Thoring anslår i en masteroppgave fra 2008 at i underkant av 1.000 barn ble adoptert bort årlig i 1950-årene.
- Fra 2. verdenskrig og til i dag anslås det at rundt 60.000 barn er blitt innelandsadoptert.
- Regjeringen ba i fjor Bufdir om å «vurdere behovet for en gjennomgang av nasjonale spedbarnsadopsjoner og eventuelt andre typer innenlandsadopsjoner».
Kilder: Sykepleien/Liv Thoring/Regjeringen/Vårt Land
---
Men letingen har ofte vist seg å være vanskelig. Saker fra 50-tallet preges av lite dokumentasjon. Det er heller ingen enkel sak å finne noen som ikke selv vet at de er adoptert. I dag har alle krav på å få vite om sitt biologiske opphav når de fyller 18, men slik var det ikke før.
– Myndighetene har jo ikke lett opp disse barna og fortalt dem at de er adoptert. Det har vært foreldrenes privilegium.
Skammen har dessuten vært en høy terskel å overkomme, og ført til at mange har gitt opp, tror Mjønes.
– Så har det vært noen med mye stå-på-vilje som fått hjelp og klart å finne fram. Hvor vellykket det har vært, har variert.
Maria og barnet
På julaften sitter den unge Kristin i den lokale kirken, der altertavlen viser Jesu fødsel, slik den gjør i virkelighetens Hemne kirke på Kyrksæterøra, der deler av Mjønes’ slekt kommer fra.
– Jeg føler at kirken er viktig i boken, som et rom og et sted hvor helt sentrale hendelser sirkulerer, og det at moren skjønner at datteren er gravid på julekvelden.
Forfatteren sier han har likt å bruke slik symbolikk aktivt, uten at tro i seg selv er noe det reflekteres over i romanen.
– Ritualene er en del av livet, og da er jo fødsel, død og kirke nært knyttet sammen. Og når fødselen ikke får lov til å være del av dette livet, da dyttes man ut.
Mjønes håper romansjangeren kan være med å allmenngjøre problemene adopsjonspraksisen og skammen har ført med seg, slik at historien kan tas tak i.
– Gruppen som fødte i etterkrigsårene, de er jo i ferd med å forsvinne.
