Det er ingen tvil om 2024 var et stort år for norsk film, og kanskje spesielt for regissør Dag Johan Haugerud. To av de tre filmene som utgjør årets trilogi fra filmskaperen går igjen på listene over årets beste. Men blant publikumsfavorittene Elskling og Ibelin, har våre kritikere også funnet fram hvilke filmer som var årets flopper.
Kristin Aalen, filmkritiker:
1. Elskling
Regi: Lilja Ingolfsdottir
Maria er 42 år gammel og prøver å lykkes som kunstner. En dag blir hun rasende fordi mannen hennes utfolder seg som musiker mens hun selv er fanget i en tidsklemme med fire barn. Eksplosjonen fører til at hun flytter ut. Først tror vi at regissør Lilja Ingolfsdottir har laget en tradisjonell fortelling om en kvinnes opprør mot en hensynsløs mann. Så snur filmen og viser at Maria har arvet ødeleggende reaksjonsmønstre fra sin egen mor. Den som vil elske et annet menneske, må også elske seg selv. Maria, rørende spilt av Helga Guren, må gå inn i seg selv og sin rolle som mor, datter og kone. Elskling er et tankevekkende drama om en kvinnes mulighet til ny erkjennelse, der en klok psykolog fungerer som en omsorgsfull veiviser.
2. Ibelin
Regi: Benjamin Ree
Det er sjelden jeg gråter på kino. Men historien om gameren Mats Steen som døde av en muskelsykdom bare 25 år gammel, er dypt rørende. Regissør Benjamin Ree har kombinert arkivfilm fra Mats´ oppvekst med rekonstruksjoner av rollespill-logger i World of Warcraft-spillet som han deltok i under navnet Ibelin. Det spesielle og overraskende er hvordan dette flettes sammen med intervjuer med venner fra flere land som Mats fikk gjennom gamingen. De ante ikke at det bak avataren Ibelin fantes en ung mann med en alvorlig sykdom. Og foreldrene trodde Mats hadde levd et ensomt og isolert liv. Brått innser de – og vi – hvor mye Mats betydde i spillverdenen. Det er en banebrytende innsikt formidlet på en filmatisk imponerende måte.
3. Sex
Regi: Dag Johan Haugerud
En feier forteller til en kollega at han for første gang har hatt sex med en ukjent mann, men at han straks fortalte kona om hendelsen. Scenen kan få en til å tro at regissør Dag Johan Haugerud, som kaller seg homofil heller enn skeiv, skildrer en mann som kommer «ut av skapet» og vil bryte med sitt heterofile liv. Men Sex er ikke en slik film. Regissøren utforsker i stedet hvordan mennesker føler seg bundet av merkelappene vi setter på oss selv og hverandre: «Ah, du er kristen, da er du slik og sånn og ganske sikkert en fordomsfull person.» «Ja vel, mannen din har hatt sex med en mann, da er han utro og umulig å stole på. Skill deg fra ham!» Haugerud tenker helt annerledes: Han åpner et nådefylt rom for mennesker som lengter etter framtid og håp.
Årets flopp:
Parthenope
Regi: Paolo Sorrentino
Den italienske regissøren Paulo Sorrentino lager storslåtte filmer om skjønnheten i livet, men også dets forgjengelighet. Han lyktes på forunderlig vis i Den store skjønnheten (2013). Men årets film, Parthenope, er bare irriterende. Filmtittelen er navnet på en uimotståelig, modellvakker kvinne som blir begjært av det mannlige blikket fra unge så vel som aldrende beundrere. Regissøren har laget en nostalgisk film om det å miste skjønnheten fordi årene går og alderdommen bryter ned det plettfrie utseendet vi hadde som unge. Det kunne vært interessant, hadde bare ikke så mange scener sett ut som reklameplakater for parfyme og sigaretter.
Einar Aarvig, filmkritiker:
1. Drømmer
Regi:Dag Johan Haugerud
Det sterke norske spillefilmåret 2024 vil bli husket for Cannes-deltakelsen til Armand, to smått omdiskuterte okkupasjonsdramaer og den overraskende publikumssuksessen Elskling. Mest oppsiktsvekkende er likevel filmkunstneren Dag Johan Haugeruds SEX / DRØMMER / KJÆRLIGHET-trilogi, der den midtre filmen er den mest uforglemmelige. Fire generasjoner kvinner portretteres med fynd og overskudd av våre fremste skuespillere – aller mest gnistrende er kanskje samspillet mellom Anne Marit Jacobsen og Ane Dahl Torp. Ja, mor- og datterkrangelen om åttitallsfenomenet Flashdance – som finner sted på tur gjennom en påfallende uskjønn skog - er sannsynligvis årets filmøyeblikk, uavhengig av nasjon.
2. The Holdovers
Regi: Alexander Payne
Hvert eneste år spys det ut julefilmer med én ting til felles: De truer ikke klassikerstatusen til Alene hjemme, Die Hard og Love Actually. Holdovers, som definitivt burde fått premiere i adventstiden og ikke på nyåret, er en seriøs utfordrer: En stivbent, grinete og upopulær kostskolelærer blir tvunget til å være påpasser for en gjeng sosietetsynglinger som ikke får reist hjem til jul. Resultatet er en finstemt miks mellom Hollywood-hjertevarme og kantete indie-komedie, en julegløgg med like deler bitterhet og sødme, uten egentlige svakheter. Holdovers ble nominert til fem oscarpriser og fortjener å bli sett hver romjul.
3. Anora
Regi: Sean Baker
Rett under overflaten i Sean Bakers filmer strømmer en uforfalsket humanisme, en vilje til å forstå de mindre privilegerte hovedpersonene uansett hvor … rocka liv de lever. The Florida Project (2017) tok for seg Rakkerungene-aktige barn, bokstavelig talt i skyggene av Floridas fornøyelsesparker. Red Rocket var en autentisk, tragikomisk og poetisk skildring av en mer karismatisk enn sympatisk pornoskuespillers fåfengte forsøk på å starte et nytt liv. Anora, som vant Gullpalmen under årets Cannes-festival, er fortellingen om forholdet mellom en stripper og en russisk oligark-sønn. Den i utgangspunktet umulige foreningen av skravleglad screwball, menneskelig elendighet, samfunnssatire og heftig drama er stor filmkunst.
Årets flopp:
Joker: Folie a Deux
Regi: Todd Phillips
2024 vil også bli husket for underveldende oppfølgere og nyinnspillinger. Ghostbusters: Frozen Empire, Beetlejuice Beetlejuice og The Crow varierer fra det forglemmelige til det skandaløst elendige – men så var heller ikke forventningene all verdens. Det var de til Joker: Folie a Deux. Todd Phillips glimrende ubehagelige The Joker (2019) var en effektiv utforskning av parallellene mellom 1970-tallets nedkjørte New York og dagens iskalde virkelighet, av psykiatri, ensomhet og sykelige stjernedrømmer. På papiret artet tanken om å gjøre videreføringen til en musikal seg som forfriskende, kanskje til og med poengtert. For skjuler ikke musikalnumre et både desperat og grunt rop om anerkjennelse? Men når sangene er suboptimale og grunntonen selvfornøyd og fremdriften ikke-eksisterende, hjelper det ikke at Joaquin Phoenix og Lady Gaga gjør gode roller. Styrken i tolkningene tydeliggjør derimot alle filmens svakheter, først og fremst den ukledelige selvgodheten. Folie a deux er verken til å le eller gråte av, den kaller mest på en følelse av retningsløs kjedsomhet.
