Kirken, den er et gammelt hus og et ypperlig sted for nyskaping. Ved Akerselva i Oslo sentrum har Kirkelig Kulturverksted (KKV) hatt Jakob kirke som base og hjerte i halvparten av sine 50 år.
– Det er kanskje noe av det jeg føler mest stolthet over. Å kunne etablere en kulturkirke, med alle de ringvirkningene det fikk, sier Erik Hillestad.
Han startet opp KKV som 22-åring i 1974 og ledet plateselskapet frem til i vår, da Hans Olav Baden tok over stafettpinnen. Nå inviterer de to til 50-årsfest. I et halvt hundreår har KKV bygd broer mellom det kirkelige og det kunstneriske miljøet.
– Hoveddrivkraften fra starten av var å få vist fram hva vi får til i kirken. Vi ville at de flotte tingene som skjer der, skulle bli hørt i hele kulturbildet, sier Hillestad.
KKV sprang ut av et kirkelig miljø. Da tensingkoret Crossing, der Hillestad var dirigent, begynte med progrock rundt 1970, fikk de ikke gi ut på plateselskapet Lumi lenger. Arne Bendiksen gav ut den neste platen deres, som ikke solgte noe, og en plate nummer to var uaktuelt.
– Vi hadde ikke noe annet valg enn å starte et plateselskap selv, sier Hillestad.
Hoveddrivkraften fra starten av var å få vist fram hva vi får til i kirken
— Erik Hillestad
De tusen blomster
Erfaringene fra et kirkelig fornyelsesmiljø ledet av faren, Olaf Hillestad, det såkalte Forum Experimentale, var også en viktig faktor da KKV ble startet høsten 1974. KKV videreførte arbeidet med å fornye kirkens liturgier og salmesang.
Fra starten av var sjangerbredden stor. KKV hadde latt seg inspirert av Mai, som startet opp året før. Plateselskapet til den radikale venstresida ville la de tusen blomster blomstre. Det ville også KKV, som ble en slags kirkelig parallell til Mai. Økonomisk og organisatorisk starthjelp fikk de ikke minst fra Kirkens Bymisjon, som tilbydde både lokaler og regnskapsføring.
Økonomien var så som så, og KKV holdt på å gå konkurs etter fire, fem år.
– Vi røyk på en smell ved å gi ut for mange plater. Vi hadde ikke penger til å betale alle utgiftene våre, forteller Hillestad.
– Det var voksesmerter. Vi hadde en enorm tro på at ting skulle gå bra og hadde blant annet gitt ut SKRUK og Vårsøg, Petter Dass-plate med Erik Bye og Birgitte Grimstad, Bjørn Eidsvågs andre album Bakerste benk, og vår første juleplate, Jol i Vinje. Det var en rabiat høst. Vi trodde at pengene skulle komme og ting skulle løse seg. Og pengene kom, men de kom så mye senere.
Ting løste seg likevel også den gangen, slik de også har løst seg ved senere turer inn i «konkursens drabantbyer», som den avgåtte platedirektøren formulerer det. Samtidig ble Hillestad etter hvert også flinkere med det økonomiske aspektet av bransjen.
– Nød lærer fattig platedirektør å spinne. Vi prøvde å virkeliggjøre ideene våre, samtidig som vi også lette etter dem som virkelig kunne selge, sier han.
Bjørn Eidsvåg: – Jeg er imponert
En av artistene som kunne selge, og som fra starten av delte det ideologisk-teologiske grunnlaget til KKV, var Bjørn Eidsvåg. Han debuterte på plateselskapet med Inn for landing i 1976, og gav ut de ni første albumene sine der. Selv mange år etter «skilsmissen» er han full av ros og beundring når han snakker om sitt gamle plateselskap.
– Kirkelig Kulturverksted har vært svært viktige for norsk musikkliv. De har åpnet for samarbeid på tvers av musikalske sjangre, introdusert internasjonale artister og drevet et fabelaktig arbeid. De har vært helt avgjørende i arbeidet med å bygge broer mellom det kirkelige og det kunstneriske miljøet. Jeg er rett og slett veldig imponert over det KKV og Erik Hillestad har fått gjort, sier Eidsvåg.
Den kjente artisten har hele tiden kjent et åndelig slektskap med KKV, både i tiden han selv var på plateselskapet og i tiden etter.
– Jeg har vært veldig opptatt av å åpne kirkens dører. Det var en kulturengstelse i kirken for alt som ikke hadde røtter i evangeliserende kulturuttrykk. Og der kom Kulturverkstedet. Vi var en del av en bevegelse som gjorde en innsats for å åpne opp dørene til kirken og få bort engstelsen for kultur, sier Eidsvåg.
Kulturåpenheten i Den norske kirke i dag er langt unna det han selv og andre kunne se for seg på begynnelsen av 1970-tallet.
– Det er fantastisk, det som har skjedd. Og Kirkelig Kulturverksted skal ha en stor del av æren for det, sier Eidsvåg.
Kirkelig Kulturverksted har vært svært viktige for norsk musikkliv
— Bjørn Eidsvåg
Skapte bråk med vin og dans
Albumet som skapte aller mest bråk, var musikalen Dans med oss, Gud fra 1982. Hillestads verk handlet om en gjeng med ungdommer som brøt seg inn i en kirke, drakk av en kasse med vin, danset og stilte utfordrende spørsmål til Gud. Det falt ikke i god jord i den norske kristenheten på begynnelsen av 1980-tallet.
– Det har vært en skrekkblandet fryd å være spydspiss for endringer i kulturlandskapet, og motstand har på mange måter bekreftet behovet. Men alt bråket rundt Dans med oss, Gud var ubehagelig og slitsomt. Det var så fryktelig trøkk med negativitet fra så mange hold, også blant antatte støttespillere. Det tok et par, tre måneder før jeg kom til hektene igjen. En stund lurte jeg på om jeg var klin gæren, forteller Hillestad.
– Fikk du ikke noe støtte?
– Jo da. Karsten Isachsen. Mora mi. Og Bjørn Eidsvåg, som stod last og brast.
Bjørn Eidsvåg husker bråket godt.
– Jeg elsket det prosjektet. Nettopp det at det skapte så mye reaksjoner, var fantastisk, sier artisten.
I arbeidet med å åpne kirkens dører har det vært viktig å være litt provokatør, mener han. Det har han selv vært, og det har KKV vært.
– Du klarer ikke å skape forandring hvis du ikke irriterer noen. Du må provosere en smule, sier Eidsvåg.
Du klarer ikke å skape forandring hvis du ikke irriterer noen. Du må provosere en smule
— Bjørn Eidsvåg
Tradisjon og fornyelse
Årene etter Dans med oss, Gud var en kamp for å overleve, på den måten av KKV hele tiden måtte utvide med nye aksjonærer og støtteaksjer. Etter hvert ble det så mange som 2000 aksjonærer. Aschehoug forlag overtok som eier i 1987. I 2005 ble plateselskapet solgt til Kirkens Bymisjon, Opplysningsvesenets fond og Erik Hillestad selv. I dag er også Vigmostad & Bjørke og Natergal, som eies av Palestina-aktivisten Trygve Natvig, med på eiersiden.
– Har du tatt over en solid økonomi som ny daglig leder i KKV, Hans Olav Baden?
– Ja, men jeg har samtidig en følelse av at KKV er et tegn på at det er liv etter døden, smiler den nye KKV-sjefen.
Han er samtidig opptatt av å tenke offensivt i en tid der det er mye vanskelige enn før å tjene penger å gi ut plater.
– Jeg har veldig lyst til at KKV fortsatt skal være en stemme man kan lytte til både når det gjeld kulturarven og det nye. Vi skal både forvalte det gamle og presentere nytt stoff. Vi er avhengige av å finne det nye gullet, men vi skal alltid ha noe på hjertet. Vi skal ha et tydelig kompass for hva vi driver med, sier Baden.
KKVs første plate het Lukk opp kirkens dører, en programerklæring for hele virksomheten. I dag er mye av denne virksomheten kanalisert nettopp gjennom Jakob kirke, som de ønsker å fylle med det de brenner for.
– Det er en stor glede og en stor utfordring. Det er små marginer hele tiden, sier Baden.
Ville knekke kulturskismaet
Hillestad husker tilbake til oppstartsfasen, da skottene mellom det kirkelige og det alminnelige kulturlivet var så tette at det nesten var umulig å få solgt KKV-plater i de ordinære platebutikkene.
– Jeg ble henvist til Lutherstiftelsens bokhandel i Akersgata (red.anm. nåværende Bok og Media), forteller han.
– Grepet for å knekke dette kulturskismaet mellom kirken og kunsten, var å invitere folk fra det alminnelige kultursegmentet til å gjøre noe i kirken. Erik Bye, for eksempel.
– Dere sprengte dørene med å invitere folk inn?
– Ja! Og etter hvert oppdaget vi at det er minst like interessant å få verden inn i kirken som det er å få kirken ut i verden. Det er to sider av samme sak, sier Hillestad.
Etter hvert begynte KKV også å jobbe med verden utenfor Norge. Utover på 1990-tallet ble plateselskapet enda mer internasjonalt orientert, og gav ut en rekke plater med såkalt verdensmusikk. Pionérplaten på dette feltet var SKRUKs Slipp mine fløyter fri (1990), der det sunnmørsbaserte koret samarbeidet med urfolksmusikere fra Andesfjellene.
Etter hvert oppdaget vi at det er minst like interessant å få verden inn i kirken som det er å få kirken ut i verden. Det er to sider av samme sak
— Erik Hillestad
Gromlyd for hi-fi-elskere
Utover på 1980- og 1990-tallet ble KKV dessuten kjent for sin høye musikalske kvalitet. Artisten Odd Nordstoga er en av flere som kan fortelle at KKV-plater var godt egnet til å teste ut hifi-anlegget på grunn av sin gode lyd.
– Det var veldig, veldig god lyd. Gromlyd som kledde litt dyre anlegg, sier Nordstoga.
Da han var i sine formative år og gikk på folkehøyskole, var det ikke hitlister som var referansene i vennegjengen hans, det var KKV-plater.
– Det var fantastiske musikerne som kom opp og ut gjennom det selskapet. Paolo Vinaccia, Knut Reiersrud og hele den gjengen som har hatt utrolig mye å si for veldig mange som er blitt musikere i generasjonen etterpå, sier Nordstoga.
– KKV har spilt en veldig stor rolle i å breie ut det litt populærmusikalske området. De satsa på andre ting enn «Bom Bombadilla Life» og har ikke minst vært en viktig bro inn mot folkemusikken. De ga det norske folk ferten av Sondre Bratland.
Nordstoga synes at KKV har vært flinke til å ta kunsten på alvor og samtidig strekke ut ei hand til publikum og gjøre musikken tilgjengelig for mange. Han sender en 50-årsgratulasjon med takk for den gode musikken.
– Har du en favorittplate fra KKV?
– Det må bli Spor av Kari Bremnes, sier Nordstoga. – Den har jeg hørt veldig mye på.
KKV satsa på andre ting enn «Bom Bombadilla Life»
— Odd Nordstoga
– Vilt inspirerende og forløsende
Kari Bremnes ønsker selv også å komme med en hilsen til 50-årsjubilanten som hun har samarbeidet med så lenge.
– Det beste jeg fikk i samarbeidet med KKV var kunstnerisk musikalsk frihet, samarbeid og tillit. Vilt inspirerende og så forløsende for mine første år som sangskriver og artist, sier Bremnes.
Hun trekker også fram reisene til Midtøsten, Israel og Palestina, som har gitt henne et annet perspektiv på historiene som fortelles derfra.
– Jeg er også takknemlig for vennskapet med de fine folka jeg har fått jobbe med der, sier Bremnes.
Knut Reiersrud, Iver Kleive, Henning Sommerro, Ole Paus, Sigvart Dagsland, Mari Boine, Anita Skorgan, Morten Harket, Carola. Navnene som har gitt ut plater på KKV er både mange og store. Av internasjonale navn utenfor Skandinavia kan man blant annet merke seg Rim Banna og Mahsa Vahdat. Det sporer oss videre til å nevne den politiske siden av KKVs virksomhet, som er blitt enda tydeligere de seneste par tiårene.
– Vi prøver å svare med kunst på politiske begivenheter i verden, sier Hillestad.
Vuggesanger fra ondskapens akse
Platen Lullabies from the Axis of Evil er kanskje den største signalutgivelsen i så måte – en respons på daværende president George Bush’ tale der han utnevnte landene Iran, Irak og Nord-Korea til ondskapens akse. En konsertversjon av plata framføres i forbindelse med 50-årsjubileet onsdag 20. november.
– En av de aller største provokasjonene i løpet av KKVs 50 år har vært knytta til hvor dårlig det har gått med de noen av de landene som vi har jobbet veldig aktivt i, som Palestina, Iran og Libanon, sier Hillestad.
Han synes det er provoserende at ikke norske myndigheter har våget mer, og lagt sterkere press på de aktuelle regimene.
– Vi har gått med en kullsviertro på at noe av det vi drev med, våre artister, kunne bidra til positive endringer. Og de gjorde en heroisk innsats. Men den politiske utviklingen i disse landene har bare vært negativ hele tiden.
Vi prøver å svare med kunst på politiske begivenheter i verden
— Erik Hillestad
Legger hånden forsiktig på plogen
Utviklingen til KKV gjennom femti år er han derimot fornøyd med. Han trekker fram byggingen av Mortensrud kirke, der KKV var sterkt involvert, som et av høydepunktene. Vi ber han også om å velge seg de fem viktigste av de over 500 platene som KKV har gitt ut på disse femti årene. De to første av de fem er Lullabies from the axis of evil og Ole Paus og Oslo Kammerkors Det begynner å bli et liv, det begynner å ligne en bønn (se egen nettsak).
Nå skal 50-årsjubileet feires, og så slutter Hillestad å være ansatt fra jul. Han ser positivt på framtida med Hans Olav Baden i sjefsstolen. Noen prosjekter er han riktignok fremdeles involvert i som produsent, og skriving og foredragsvirksomhet blir det også.
– Men ellers skal jeg sove litt lenger om morgenen. Å slippe det administrative er det en frihet i som jeg ikke har kjent på før i livet. Så det er nytt og spennende!
– Hvordan er følelsene rundt jubileumshelgen?
– Det er glede og inspirasjon. Og det er utsolgte hus både til jubileumskonserten søndag og Lullabies-konserten onsdag. Det er morsomt å gjennomføre et par sånne markeringer, legge hånden forsiktig på plogen og se seg bitte litt tilbake, sier Erik Hillestad.
---
Kirkelig Kulturverksted (KKV)
- Plateselskap og kulturaktør etablert i 1974. Har holdt til i Jakob kirke i Oslo siden år 2000
- Har gitt ut over 500 plater og mer enn 5000 låter
- Erik Hillestad har vært daglig leder siden starten, bortsett fra en kort midlertidig periode der Ole Edvard Wold-Reitan var daglig leder og Hillestad kunstnerisk leder
- KKV har også drevet med ulike kunstprosjekter, der Berit Hunnestad har stått sentralt. Var sentrale i prosjekteringen av Mortensrud kirke i Oslo
- Plateselskapet feirer 50 år denne helgen. Søndag 16. november er det jubileumskonsert i Jakob kirke. Onsdag 20. november framføres en konsertversjon av plata Lullabies from the axis of evil.
---
