Forskere ved OsloMet kunne i oktober melde at norsk sportsjournalistikk er blitt mer kritisk.
Mer kritisk enn hva? vil sikkert enkelte spørre. Mer enn ingenting?
Professor Harald Hormmoen og førstelektor Anders Graver Knudsen peker på at denne journalistiske grenen tidligere var en profesjon for folk som heiet på idretten, mens det nå langt på vei blitt ordentlig journalistikk med kritiske vinklinger...
Som eksempler trekker de fram den massive kritiske dekningen i forkant av fotball-VM i Qatar – en stat der menneskerettighetene blir neglisjert. VGs artikkelserie «Nådeløs åpenhet» – om pengebruken i Norges idrettsforbund – blir også nevnt. Det samme blir TV2-artikkelen «Kunstgrasbløffen». Begge disse avsløringene fikk diplom av Skup (Stifelsen for kritisk og undersøkende presse).
Det er også et faktum at begge de to største TV-kanalene i Norge de siste årene har sett nødvendigheten av at sportsredaksjonen skal ha en egen kommentator. Både Mina Finstad Berg i TV2 og Jan Petter Saltvedt i NRK gjør en grundig jobb ved å stille etiske spørsmål til det vi lar oss underholde av.
Større enn Hollywood
Lenge før uttrykket sportsvasking ble allemannseie valgte Vårt Land å se kritisk på hvordan sportens bakmenn opererer. Jeg ble sendt til OL i Seoul, Barcelona, Sydney, London og Rio for å skrive om hvordan disse byene ble renset for tiggere, hvordan byggekostnadene løp løpsk og hvordan Den internasjonale olympiske komité stakk av med milliardinntektene. Dette samtidig som vi dekket de spektakulære historiene som oppsto i selve idrettskonkurransene.
I denne perioden var de kritiske stemmene på feltet få. Andrew Jennings, som skrev bøker om korrupsjonen i Den internasjonale olympiske komité (Ringenes herrer) og i Fifa (Rått spill), ble nektet akkreditering til eventer i begge organisasjoner. Andreas Selliaas, som driver det maktkritiske norske nettstedet Idrettspolitikk.no har opplevd det samme. Også fotballbladet Josimar, som har som mål å skrive om spillet bak spillet, har fått smake på idrettens sanksjoner.
Ønsker Haaland-fansen egentlig å få vite mer om hva klubbeier sjeik Mansour står for?
For å vise hva som står på spill forteller Josimar i sin egenpresentasjon at mens den amerikanske filmindustrien i 2012 omsatte for 70 milliarder kroner, så omsatte den globale fotballindustrien for 170 milliarder. Fotballen har vokst seg større enn Hollywood og er den fremste felles kulturbærer i verden, fastslår tidsskriftet.
Videre opplyser Josimar at Eliteserie-klubbene i dag omsetter for 1,5 milliarder kroner årlig og at medierettighetene er solgt for 2,4 milliarder over seks år.
«Likevel er sportsjournalistikken i Norge i det store og hele hendelsesstyrt, med sterkt kjendisfokus», fastslår bladet.
For mye kunnskap
Mange ganger har jeg møtt Vårt Land-lesere som tror at jeg hater fotball. Nylig møtte jeg også en mangeårig kollega i min egen redaksjon som trodde det. For hvorfor kan jeg ellers skrive så kritisk om noe som er så gøy?
På samme måten møter jeg fotballfolk som applauderer verdiene Josimar står for, men som velger å ikke lese bladet. Om de mener det er for dyrt? Nei. Begrunnelsen er denne: De syns det blir for vanskelig å heie helhjertet på laget sitt dersom de får for mye kunnskap om hva som foregår i kulissene.
Denne typen kognitiv dissonans på brukernivå – hos oss som vil bli underholdt – gjenspeiler også den kognitive dissonansen på sendernivå. Store mediebedrifter som investerer millioner og milliarder i et underholdningsprodukt, har neppe de sterkeste insentiver til å drive kritisk journalistikk mot det produktet de har investert i.
For å ta et konkret eksempel: Hvor lett er det å heie på nordmannen som utrolig nok er blitt verdens beste fotballspiller – når vi vet at lønna til Erling Braut Haaland kommer fra sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan, som er synonym med det brutale sharia-regimet i De forente arabiske emirater?
Hva myndighetene i Emiratene står for, er bare et Amnesty-klikk unna. Men vil Haaland-fansen vite det?
