Ingrid Bernsen flyttet hjemmefra som tenåring. Hun hadde ikke så godt forhold til sine foreldre. Men hun holdt kontakten. Også med besteforeldrene, som bodde i nærheten.
20 år gammel var hun på lunsj hos bestemor. De snakket om hverdagen og livet. Ingrid var åpen om at kontakten med familien ikke var så lett. Da hun skulle gå, sa bestemor:
«Du må være snill med din mor. Du vet jo at du er adoptert».
«Nei, det visste jeg ikke», svarer Ingrid.
---
Ingrid Bernsen
- Alder: 56
- Familie: Mann og to døtre
- Bosted: Bergen
- Yrke: Uføretrygdet, utdanner seg til terapeut
- Hobby: Har startet støtteforeningen Adopterte sammen
---
En skamplett
Ingrid Bernsen skulle bli 56 år gammel før hun tok kontakt med Vårt Land for å fortelle sin historie. Hun gjør det fordi hun har fått innblikk i hvor mange andre det er som bærer på det samme traumet. Fra andre verdenskrig og fram til i dag er rundt 60.000 nordmenn blitt innenlandsadoptert.
– Dette er en skamplett i norsk historie. Det var skamfullt for ugifte å føde barn. Det var skamfullt for ektepar å ikke ha barn. Korrupte mennesker utnyttet dette mellomrommet til å selge babyer svart, og de tjente opptil en halv årslønn per barn. Dette er dokumentert, forteller Bernsen.
Hun blar i arkiver og viser fram brev og dokumenter mens hun forteller, og viser til gravesakene som Bergens Tidende har publisert. Med seg har hun to representanter for foreningen Adopsjon i endring. De utfyller og bekrefter det hun sier.
– Det var først for tre-fire år siden at jeg kom i dialog med andre adopterte og fikk innblikk i hvor stor denne gjemte gruppen er. Det var kommunalt ansatte i Bergen som overtalte min mor til å gi meg bort. De anbefalte mine adoptivforeldre om å holde min identitet hemmelig for meg. Dette var helt vanlig.
Alle visste
Beskjeden hun fikk slengt i fjeset fra sin bestemor traff Ingrid som et slag. Hun ble helt fortumlet.
Hun dro ned på jobben, slik hun hadde planlagt. Der møtte hun fetteren sin. Hun spurte om han visste om hemmeligheten. Ja, sa han, men han hadde fått beskjed om å ikke si noe.
– Jeg ble så lei meg. Følte meg veldig liten. Prøvde å ringe venninner for å få trøst. Så viste det seg at de også visste. Alle visste. Bare ikke jeg.
Korrupte mennesker solgte babyer svart, og de tjente opptil en halv årslønn per barn.
— Ingrid Bernsen
Ingrid bestemte seg for å konfrontere faren sin. Han tok det rolig. Sa at «jo da, du er jo adoptert, men vi ville ikke si noe fordi vi var redde for å miste deg».
– Det var det han hadde å si om saken. Han ville ikke snakke mer om det.
Telte bursdager
Dette var i 1988, to år etter at loven i Norge ble endret – slik at adopterte over 18 år skulle ha rett til å vite hvem de biologiske foreldrene var.
Det viste seg at Ingrids foreldre hadde fått brev om at datteren hadde denne rettigheten. Men selv fikk hun aldri brevet.
– Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje var det for tabubelagt. Fra jeg ble tenåring var jeg familiens sorte får. Jeg ble også mobbet på skolen. Jeg følte meg utenfor hele tiden.
Ingrid bestemte seg for å skrive brev til fylkesmannen. Hun sto på terskelen til voksenlivet. Men hun visste ikke hvem hun var.
Fylkesmannen videresendte brevet til hennes biologiske mor. Og moren tok kontakt.
– Reaksjonen var enorm. Det viste seg at hun hadde telt bursdager og håpet at jeg skulle ta kontakt da jeg ble 18. Da det tok ytterligere to år, hadde hun nesten gitt opp, forteller Ingrid Bernsen.
Ble presset og overtalt
Først snakket Ingrid og moren på telefonen. Det viste seg at moren hadde flyttet til Oslo. Hun hadde en datter til med Ingrids far, bare to år yngre enn Ingrid.
– Da hun kom til Bergen for å møte meg var det full klaff. Det var så godt å prate med henne! Vi ble godt kjent. Hun inviterte meg til Oslo.
I mellomtiden måtte moren selv fortelle sine nærmeste at Ingrid fantes. Det hadde hun ikke turt å gjøre tidligere, siden hun ikke visste om datteren ville ta kontakt.
– Hun fortalte at hun aldri hadde hatt lyst til å gi fra seg babyen sin. At hun hadde angret hele livet. At vi var to ofre i dette. Under graviditeten ble hun presset og overtalt av kommunalt ansatte. De sa til henne at det å føde et barn når du var ugift kvinne var en stor skam.
I skogen med strikkepinner
Ingrids mor bodde i en liten bygd. Hun visste at det var forbundet med fare å føde det som ble kalt en lausunge. To ganger gikk hun ut i skogen for å få hjelp av en «kjerring med strikkepinner». De prøvde å ta abort. Men de klarte det ikke. Moren blødde for mye.
– To ganger fikk hun også besøk av lensmannen som sa at det var best at hun skrev under papirene om adopsjon. Min mor klarte ikke å stå imot, og skrev under før hun fødte. Hun fortalte meg at hun hadde fått et laken over hodet da hun fødte, sånn at hun ikke skulle se meg.
Hun fikk et laken over hodet da hun fødte, sånn at hun ikke skulle se meg.
— Ingrid Bernsen
Tårene renner hos Ingrid når hun forteller om hva moren ble utsatt for. Hun unnskylder seg. Sier at hun kjenner på angst når hun skal fortelle om det.
– Dette har preget hele livet mitt. Det er først de siste par årene at jeg har begynt å finne ut hvem Ingrid er.
– Hvem er Ingrid?
Spørsmålet får tårene til å flomme igjen. Ingrid tar seg tid før hun svarer. Hun forteller at utdannelsen hun nå tar innen emosjonell kunnskap har vært forløsende for henne:
– I tre år har jeg gravd i hvem jeg er. Jeg begynner å se meg selv for den jeg er. Jeg er blitt et menneske som kan være en ressurs for andre. Jeg kan møte mine egne barn på en annen måte enn før. Jeg er tryggere i meg selv, og det merker de. Jeg har spurt dem om de husker hvor sint jeg var da jeg var yngre, og det bekrefter de. Det er sårt for meg å tenke på.
– Hvordan var dine egne barneår?
– Materielt hadde vi det vi trengte. Men jeg ble ikke sett og hørt. Jeg følte meg fremmed; kjente på at jeg ikke hørte til. De tingene sliter jeg fortsatt med. I voksen alder har jeg fått påvist komplekst posttraumatisk stress-syndrom.
Menneskehandel
Ingrid husker at faren hennes en gang sa til henne: «Du må huske å være takknemlig!»
– Den gang skjønte jeg ikke hva han mente med det. Hva som lå under. Han tenkte nok at han hadde gjort meg en tjeneste.
Ingen av Ingrid Bernsens foreldre, verken de biologiske eller adoptivforeldrene, lever lenger. Når Vårt Land møter henne, er hun i Oslo for å gravlegge sin mor, som døde i sommer. Mor og datter fikk veldig god kontakt, men de siste årene var moren rammet av demens.
Ingrid har brukt mye tid på å grave i arkiver. Hun har blant annet satt seg inn materialet Bergens Tidende har presentert på papir og i podkast. Der kommer det fram at byens barnevernssekretær som ledet nettverket adopterte bort over 800 barn i sin karriere.
– Det står i papirene mine at jeg kostet 100 kroner. Men det er det offisielle tallet. Under bordet ble det ofte betalt opp til en halv årslønn for de babyene som ble formidlet. Det var menneskehandel. Den var svart. Det var kriminell virksomhet. Og mødrene ble lurt.
Ingrid Bernsen viser fram utklipp fra ukebladet Kvinner og Klær. Midt mellom annonser for strykejern og kjøleskap ble det annonsert «gode guttebarn til salgs». Annonseteksten sier at det var angrerett i fem år hvis barnet viste seg å være vanskelig.
En privatsak
Det statsoppnevnte granskingsutvalget som skal avdekke hva som har foregått i norsk adopsjonshistorie har valgt å fokusere på utenlandsadopsjon, ikke innenlandsadopsjon. Dette selv om mange av de uheldige mekanismene er like.
– I møter med statsråden i Barne- og familiedepartementet har vi krevd at det også ryddes opp i vår egen bakgård, nå som vi skal rydde opp i det som har skjedd i andre land. Måten vi har holdt på selv er ikke noe bedre. Men våre spørsmål er blitt avvist, fastslår Diana Patricia Fynbo, daglig leder av Adopsjon i endring.
Sammen med sin medleder Christina Violeta Thrane Storsve er hun til stede under intervjuet. De forteller at Ingrid er en av veldig få norskadopterte som vil stå fram og fortelle sin historie. De mener det fortsatt er forbundet med skam. Selv om det er myndighetene som burde skamme seg:
– Fosterbarn i Norge blir fulgt opp og beskyttet av staten. Men adopsjon blir regnet som en privatsak. Det har ikke vært noen oppfølging.
Barne- og familiedepartementet svarer på kritikken nederst i denne artikkelen.
De voksnes behov
Fynbo anslår at 60.000 nordmenn er innenlandsadopterte. Tallet er tre ganger så høyt som for de utenlandsadopterte. Det tilsvarer faktisk innbyggertallet i Norges tiende største by, Kristiansand.
– Dette er mange mennesker. De fortjener en oppreisning. Selv om mange er vokst opp i gode hjem, finnes det store mørketall på adopterte som bærer på alvorlige traumer. De går rundt med en undring om sin egen identitet. Du kan jo tenke deg selv hvordan det ville vært for deg, oppfordrer lederen av Adopsjon i endring.
Fynbo og Bernsen er enige om at adopsjon som regel har vært begrunnet i de voksnes behov. De ønsker seg et system som tar vare på barn i krise, framfor et system der voksne dekker sitt behov for å få barn.
– Hva tenker dere da om den nye generasjonen av donorbarn, der mødrene er blitt gravide på fertilitetsklinikker?
– Jeg syns ikke det er bra. Også her er det de voksnes behov som er i sentrum. Barna som blir født på den måten vil få mange av de samme problemene som adopterte. Det har vi hørt mange eksempler på, sier Bernsen.
Løgnene og hemmeligholdet er noe ofrene må slite med hele livet
— Ingrid Berntsen
Hun kikker på sine to støttespillere i Adopsjon i endring. De nikker. Bernsen tar ordet igjen:
– Det er så ubeskrivelig å ha et fellesskap av andre som forstår. Jeg er så takknemlig. Og dette er valgt takknemlighet, ikke tvungen, som faren min ville dytte på meg.
Gruer seg
Ingrid Bernsen kan ikke få sagt det tydelig nok hvor mange menneskeliv den norske staten har ødelagt gjennom den adopsjonspraksisen de tillot.
– Løgnene og hemmeligholdet er noe ofrene må slite med hele livet. Jeg er blitt 56 år, men jeg går fortsatt i traumebehandling.
Når Vårt Land tar farvel med Ingrid Bernsen skal hun gjøre seg klar til urnenedsettelsen for moren sin. Hun skal ta farvel med kvinnen som hun skulle ha hatt sine første leveår med.
– Jeg gruer meg til følelsene som vil treffe meg. Det er så trist. Jeg savner henne veldig.
– Savner du mest det dere fikk sammen, eller det dere ikke fikk?
– Det er et godt spørsmål. Jeg savner måten hun så meg på. Og jeg savner at ingen så meg på den måten i mange år. Hun tok imot hele meg uten å stille spørsmål. Hun ga meg emosjonell trygghet. Ofte har jeg lurt på hvem jeg ville vært om jeg hadde fått vokse opp hos henne.
Departementet svarer
Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) har gitt Vårt Land følgende svar på kritikken som blir framsatt i denne artikkelen:
– Granskingsutvalget fikk ikke i mandat å granske innenlandsadopsjoner, fordi det ville være veldig omfattende. Men i tildelingsbrevet til Bufdir for 2024 har jeg bedt direktoratet om å gå videre med å «vurdere behovet for en gjennomgang av nasjonale spedbarnsadopsjoner og eventuelt andre typer innenlandsadopsjoner. Bufdir skal også vurdere hvordan en slik gjennomgang eventuelt kan gjennomføres.» Direktoratets svar er forventet innen utgangen av året.