Ben var en gutt som spilte gitar, kjørte alpint, imponerte på tennisbanen og var en ener på skolen.
I dag er han 40, heter Benyamin, bor i Haifa, er ortodoks jøde, jobber som rabbiner og har sju barn.
Denne utradisjonelle livsreisen er tema for boken historikeren Nina Drolsum Kroglund har skrevet om sønnen sin. I dette intervjuet med Vårt Land forteller de begge hva de tenkte da Ben brøt opp fra det norske for å oppsøke sine jødiske røtter.
– For meg som mor var det helt forferdelig. Jeg var redd for å miste ham. Jeg protesterte alt jeg kunne og prøvde å overbevise ham om at det ikke var lurt. Vi diskuterte det hver dag i et halvt år. Men det hjalp ikke. Han var fast bestemt på å dra. Til slutt valgte jeg å støtte ham, forteller moren.
– Min mor er fantastisk, men hun hadde ikke så mye valg. Jeg gjorde livet hennes vanskelig. Jo mer hun argumenterte mot mitt ønske om å dra til Israel, jo sikrere ble jeg. Det at hun til slutt lot meg dra, gjør at vi har et godt forhold i dag, forteller sønnen.
---
Nina Drolsum Kroglund
- Alder: 60
- Bosted: Oslo
- Yrke: Historiker, forfatter og ungdomsskolelærer
- Aktuell: Boka “Min sønn rabbineren”, Press forlag
---
Fortvilelse
Norske Nina møtte Bens far da hun som 19-åring dro til Sveits for å jobbe som au pair. Hun var ansatt hos en jødisk familie og kom inn i det jødiske miljøet i Zürich. Hun traff en gutt som loffet rundt i Europa etter å ha avtjent sine tre år i militæret. De forelsket seg. Nina ble gravid. Hun var nettopp fylt 20.
Da Ben var liten bodde den lille familien på gården der Nina var vokst opp på Hadeland. Etter halvannet år flyttet de til Tenerife. Deretter kjørte de rundt i Sør-Europa i bobil. Så bodde de i Haifa og Eilat i Israel til Ben var tre. Da valgte Nina å bryte opp.
– Jeg forlot faren til Ben og hans israelske familie med sorg og fortvilelse. Ikke så mye for min egen skyld, men fordi jeg så brutalt kuttet over båndet mellom far og sønn. De to elsket virkelig hverandre. Jeg lovet meg selv at jeg skulle gjøre alt for at kontakten ble opprettholdt, skriver Nina i boken.
De neste årene brukte hun studielånet sitt på å reise fram og tilbake mellom Norge og Israel. Da Ben ble seks begynte han å ta flyet alene med en mappe rundt halsen som inneholdt informasjon om hvor han skulle.
Alene mot alle
Etter at Ben som 13-åring flyttet til Israel for å bo hos faren, ble situasjonen snudd på hodet:
– Nå var det jeg som måtte reise fram og tilbake for å besøke ham. Jeg var der ofte en uke om gangen. Det var tøft å dra tilbake til Norge. Det var min tur til å kjenne på savnet.
Etter tre år i Israel kom Ben tilbake til Norge for å gå på musikklinjen på Foss videregående. Han flyttet igjen inn hos moren og sin nye utvidete familie.
En dag mens han gikk tredjeåret på videregående, lå et brev og ventet på ham i postkassen. Det var innkallingen fra det israelske militæret. Det ble informert om at Ben ville miste statsborgerskapet om han nektet å avtjene den tre år lange verneplikten. Igjen valgte han å dra.
– I årene på videregående ble han stadig konfrontert av mennesker som tok palestinernes side. Også jeg som mor prøvde å minne ham om hvordan palestinerne led. Hver gang valgte Ben å forsvare Israel. Dette gjorde at han ble mer og mer rotfestet i sin identitet, forteller mor.
– Hun har rett. Hver gang noen hørte jeg var israeler, var det full fart i alle diskusjoner. Jeg var alene mot alle, minnes sønnen.
Sju barn
Mot slutten av den tre år lange verneplikten ønsket Ben å bli offiser i den israelske hæren. Tilfeldighetene ville at han skadet ankelen rett før opptaksprøven. Dette satte en stopper for den militære karrieren.
Ben valgte i stedet å begynne religiøse studier. Fra han var 22 til han var 36 utdannet han seg til rabbiner. Toraen, Talmud og den jødiske arven ble grundig gransket. Han ble militærnekter på religiøst grunnlag og måtte sone noen uker i fengsel for det.
Ben skiftet navn til Benyamin. Han giftet seg med en russisk-jødisk kvinne. De har fått sju barn.
Benyamin jobber i dag som rabbiner for en menighet med et tresifret antall medlemmer. Han ber før soloppgang, etter solnedgang – og også midt på dagen.
– Jeg fant svarene på de spørsmålene jeg alltid hadde hatt. Det ga meg en indre ro som jeg lengtet etter. Å leve som ortodoks jøde er like mye en levemåte som en religion. Jeg er perfeksjonist av natur og når jeg går inn i noe, gjør jeg det hundre prosent, fastslår Benyamin.
Meningen med livet
Han er ikke redd for å si at han har funnet meningen med livet. Og han tror ikke det er tilfeldig at han fant svarene i den tradisjonen hvor han har sine røtter.
Som eksempel på hva det vil si å være ortodoks jøde forteller han at han ikke kan ha kontakt med andre kvinner enn sin kone. Ikke har han lov til å se på andre kvinner heller.
– Sånne leveregler tar tid å venne seg til. Men de skaper rom for et mer åndelig og inderlig liv. Jeg kan ikke leve i 80 år uten å ha en mening med livet, erkjenner Benyamin.
– Er du forberedt på at dine egne barn kan ta valg som bryter med det du står for?
– Jeg vet at det kan skje. Det er ikke lett å leve et religiøst liv. Verden frister dem, og det å leve et liberalt liv er noe mange drømmer om. Eldstejenta mi er 14, og jeg ser de dilemmaene min mor opplevde da jeg var på samme alder. Men så klart, det er mine barns valg til slutt. Alt jeg kan gjøre er å vise dem hva jeg selv mener er det gode liv.
Radikalisert
Mor Nina er enig med sin sønn i at det sjelden kommer noe godt ut av å prøve å styre barna i en retning. Hun mener det er bedre å legge arbeid ned i å forstå dem og akseptere dem.
– Tenkte du på Bens valg som en kritikk av ditt eget verdigrunnlag?
– Jeg var litt redd for det i starten. Jeg er jo ikke religiøs. Jeg tror ikke at Gud skapte verden for 6000 år siden, slik han gjør. Jeg var redd for at han skulle se på min måte å leve på som dårlig. Men det har jeg aldri opplevd. Han har aldri kritisert oss. Han er respektfull, tolerant og snill – alle de verdiene jeg prøvde å formidle i min oppdragelse.
– Tenkte du noen gang at Ben var i ferd med å bli radikalisert?
– Jeg har tenkt på det. Men jeg har kommet fram til at han ikke er blitt det. Slik jeg forstår det er en radikalisert person en som vil endre samfunnet gjennom ekstreme handlinger. Sånn er ikke Ben. Han har gått inn i seg selv for å bli et bedre menneske og gjøre gode ting for de rundt seg. Han har sett lyset uten å bli en av de som mener at alle andre lever i mørket. Jeg kan fortsatt snakke med ham om alt, og han respekterer min måte å leve på.
Uskyldige barn
Benyamin og hans familie lever nå sitt dagligliv i Haifa med jevnlige luftvernsirener. Det betyr at raketter kan være på vei. Da går de samlet ned i bomberommet.
– Jeg er ikke så opptatt av det politiske, jeg er religiøs. Men jødedommen sier at dersom noen reiser seg mot deg for å drepe deg, så må du reise deg selv og beskytte deg. Derfor er det opplagt for meg at vi må forsvare oss. Når Iran sier at de vil jage oss på havet, så må vi gjøre noe før det er for sent. Men det er terrororganisasjoner vi kriger mot, ikke sivilbefolkning. Vi har ingen rett til å drepe uskyldige og barn, selv om det kan være vanskelig å unngå, påpeker Benyamin.
Manuset til boken Min sønn rabbineren ble levert til forlaget den 6. oktober i fjor. Det var dagen før Hamas angrep Israel og drepte over tusen mennesker.
Få måneder før dette var Ben og familien på besøk i Norge, for første gang på 18 år. Nina beskriver det slik i boken:
«Hvordan forklare opplevelsen av å komme inn på kjøkkenet på Hadeland en tidlig morgen og se Benyamin stå med bønnesjalet over skuldrene, med tefillin og hatten på hodet, vendt mot Jerusalem, vuggende frem og tilbake mens han resiterer sine bønner? Og hva kan jeg si om gleden ved å vise barna hans den enkle hytta vår, der de måtte gå på utedo for første gang? Eller det å gå samlet ned til et fiskevann et stykke unna og høre Benyamin spøkefullt si at «her har det vel aldri gått en jøde før, eller hva, mamma?»