Neste sommer flytter Norges største forlagshus til nye lokaler. Siden mars har tidligere informasjonssjef Ingunn Lindborg vært engasjert i jobben med å rydde i arkivene etter Cappelen og Damm som fusjonerte i 2007. Nå skal gamle bøker og verdifulle dokumenter overlates til Nasjonabiblioteket.
– Når jeg sier at jeg jobber med arkivet, så tenker nok mange «Gud, så kjedelig». Men slik er det altså ikke, utbryter Lindborg.
Grunnlagt på bibelsuksess
Hun hadde ikke rukket å være pensjonist i mange måneder før hun ble bedt om å ta jobben med å sortere arkivene. Nå møter vi henne mellom utallige mapper og esker i Cappelen Damm-kontoret i Akersgata.
Materialet er nøye sortert, og på en hylle står fem glass og en vase med rustne binders som ikke får bli med videre til Nasjonalbibliotekets magasiner.
I utgangspunktet var jobben å gjennomgå de eldste bokarkivene for å avgjøre hva som skulle overlates til Nasjonalbiblioteket. En sammenstilling med databasen Oria viste at det var flere hundre titler fra de to forlagene som ikke fantes hos Nasjonalbiblioteket, men som nå blir trygt bevart for ettertiden.
Men Lindborgs mandat var også å foreslå hvilke bøker forlagene skulle ta med seg videre til de nye kontorene. Og en bok som definitivt blir med videre, er en praktutgave av den illustrerte familiebibelen som kom ut i 1934. Det gikk med ni årsverk og 18.000 kalveskinn til førsteopplaget på 20.000.
Bibelutgaven kunne kjøpes på avdrag, og bidro avgjørende til at Cappelen den gang rykket opp til å bli Norges tredje største forlag. I forlaget fortelles det at kirkene skal ha blitt oppfordret til å bruke kollektinnsamlinger til å kjøpe denne bibelutgaven.
– Jeg har ingen direkte kilde på dette, men det forbauser meg ikke. For da hadde Henrik Groth kommet inn i forlaget, og han var en meget kreativ markedsfører, sier Lindborg.
Dikt fra Astrid Lindgren
Cappelen ble dannet i 1829 og Damm i 1843. Det er særlig i arkivene etter de to store forleggerne fra 1900-tallet, Henrik Groth og Arne Damm, at det finnes mange skatter.
Med glød i stemmen forteller Lindborg om noen av funnene: Som et håndskrevet dikt som Astrid Lindgren sendte til Arne Damm i 1946, da han hadde kjøpt rettighetene til å gi ut Pippi Langstrømpe. De to brevvekslet fram til 1960-tallet, en korrespondanse som fyller åtte mapper og vitner om Lindgrens skarpe penn, forteller Lindborg.
– Damm-arkivet er kanskje det mest interessante, for det inneholder en så bred korrespondanse med forfatterne. Ikke minst de tre store kvinnelige barne- og ungdomsbokforfatterne Lindgren, Evi Bøgenæs og Elsa Beskow.
Også flere av Beskows illustrasjoner finnes i Damm-arkivet.
Dokumentene som havnet i peisen
Der ligger også en mappe med dokumenter fra forleggerstriden etter krigen. Vårt Land omtalte denne striden i avisen lørdag. Damms forlegger Arne Damm ble arrestert og sendt til Tyskland sommeren 1942, da norske forleggere var i konflikt med NS-regimet. Etterpå krevde han en gransking av saken, og ytret seg kritisk om andre forleggere. Det blusset opp en konflikt, som endte med at partene brant sakens dokumenter i peisen til Gyldendal-forlegger Harald Grieg.
Damm hadde imidlertid tatt kopier av dokumentene. Disse ligger i en mappe som nå deponeres hos Nasjonalbiblioteket. Dokumentene blir trolig klausulert på grunn av påtegnelser i et av dokumentene, forteller Lindborg. Når det gjelder offentlige arkiv kan taushetsbelagte opplysninger holdes tilbake inntil 100 år. Eiere av privatarkiv kan sette egne og strengere vilkår for tilgang.
– Hva innebærer denne klausulen i praksis, og kan forskere likevel få innsyn?
– Vi har ikke mottatt materialet ennå, og har derfor ikke fått vurdert papirene med tanke på personvern. I utgangspunktet er hele arkivet tilgjengelig for forskere og andre interesserte, men vi vil alltid vurdere om materialet kan inneholde sensitive personopplysninger før vi gir tilgang, svarer forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, Audun Aasbø.
Arkivet som overlates til Nasjonalbiblioteket er noe slanket. Blant materialet som ikke blir med videre, er ulike utgaver av skoleverk. Når alt er på plass, vil publikum få se en oversiktsliste over innholdet, og kan deretter søke om tilgang, forteller bibliotekaren:
– Dersom det ikke finnes papirer av/om nålevende personer i materialet, er det ingen begrensninger på tilgangen. Da sender de bare en bestilling til oss og får studere sakene på spesiallesesalen.
LES OGSÅ: Forlagene tjente millioner etter krigen, etterpå ble det stille. – Burde vært gransket, sier forsker
Grothsk eleganse
Også arkivet etter Cappelens mangeårige forlegger, Henrik Groth, er rikholdig.
– Han korresponderte med sin tids kulturpersonligheter, og de overgikk hverandre i velformuleringer. Og når Groth skulle sette noen på plass, så gjorde han det på en så elegant, men også drepende måte.
Groth produserte svært mange verk, og korrespondansen gir innblikk i hvor omfattende en bokproduksjon kunne være. Da Churchills The second world war kom ut i 12 bind, var en rekke oversettere i sving, og det ble 17 runder med korrektur, via Churchills agent i England.
I epostens virrvarr
I dag er det mye blitt enklere, men Lindborg stiller likevel et alvorlig spørsmål i møte med de nyeste arkivene: Klarer vi i epost-samfunnet å ta vare på vår egen tids historie?
Og dette spørsmålet opptar mange, bekrefter Aasbø hos Nasjonalbiblioteket.
– Vi ser at foretak og foreninger i stadig økende grad blir bevisst denne problemstillingen.
Lindborg lurer på om vi i ettertid vil klare å finne fram i «skyene», der epostene lagres:
– Hvis redaktørene slutter, dør, eller ganske enkelt rydder i eposten sin, hvor blir epostene av? Jo, de finnes selvfølgelig på en server et sted, men hvordan blir de tilgjengelig for oss i fremtiden? Jeg tror det er få som tenker på dette, for det er nok først om femti år at noen vil skrive biografier om dagens forfattere, avslutter Lindborg.
