I februar 1942 settes norske forleggere på et valg: De kan være medlem i den nazifiserte forleggerforeningen, eller slutte å gi ut bøker.
De kristne forlagene sier nei, og dermed stanser nesten alle utgivelser. De røde, radikale forlagene, som Tiden, ligger allerede nede med brukket rygg.
De andre store forlagene driver videre. Og når krigen er over blir det stille.
Hvorfor ble det aldri et grundig forlagsoppgjør?
Man kan spørre om pengene som de store forlagene tjente burde blitt fordelt på en eller annen måte etter krigen, i solidaritet med dem som ikke klarte seg så godt.
— Terje Holtet Larsen, forfatter
De blinde flekkene
– Litteraturhistorien om okkupasjonstida er full av blinde flekker, konstaterer Espen Søbye.
Vi møter ham og Kjartan Fløgstad på St. Hanshaugen i Oslo, omgitt av fasader som ikke er så forskjellige fra hvordan de så ut på 1940-tallet. Sammen med Tore Rem har de to forfatterne deltatt i debatten om æresretten, altså oppgjøret blant forfatterne etter 2. verdenskrig.
Oppgjøret kom fordi Hjemmefronten hadde bedt samtlige kunstnerorganisasjoner å kikke seg selv i kortene. Men blant dem som tjente penger på å selge bøker ble det tyst. Og da Den norske Forleggerforening omsider gjennomførte en gransking, skulle ikke konklusjonene offentliggjøres. De ledende forleggerne begynte i stedet å krangle, og det hele endte i et dokumentbål på kontoret til sjefen for Gyldendal i 1948.
Hva hadde hendt? Hadde alt vært såre vel under krigen?
Fløgstad og Søbye etterlyser nå mer kunnskap om bøkenes krigshistorie:
– Der det er blinde flekker, blir det lettere for revisjonistiske krefter å boltre seg. Nå er oppgjøret i forfatterforeningen blitt kjent, og sånn sett har unnskyldningen fra 2018 ført noe godt med seg. Men hva skjedde i de andre foreningene? Dette burde vært gransket, sier Søbye.
Der det er blinde flekker, blir det lettere for revisjonistiske krefter å boltre seg.
— Espen Søbye, forfatter og historiker
Forfatter Terje Holtet Larsen mener et viktig spørsmål er dette: Hvor ble det av omtanken for forlagene som ble stanset under krigen?
– Man kan spørre om pengene som de store forlagene tjente burde blitt fordelt på en eller annen måte etter krigen, i solidaritet med dem som ikke klarte seg så godt. Men jeg tror Forleggerforeningen var et ganske tøft sted å være. Det var aldri tvil om hvem som bestemte, og dette var de største: Aschehoug og Gyldendal. Til og med Cappelen ble vurdert som en lillebror. Og hver gang maktstrukturene ble utfordret, så dannet de store en felles front, sier forfatter Terje Holtet Larsen.
Høykonjunktur
Larsen er forfatter og var researcher da Forleggerforeningens historieverk Kardinaler og kremmere ble gitt ut i 1995. Hovedforfatter var nå avdøde Nils Johan Ringdal. Trass i at Ringdal gjorde et betydelig arbeid, som siteres mye i denne artikkelen, sier Larsen at boken var skrevet på oppdrag fra foreningen, og ikke kan sidestilles med fri forskning. Han sier seg derfor enig med Søbye i at det gjenstår mye historisk arbeid når det gjelder bøkenes krigshistorie.
Men én ting vet vi med sikkerhet: Under 2. verdenskrig gikk bokbransjen så det suste. Den samlede bokomsetningen mer enn doblet seg i løpet av krigens to-tre første år, og medlemmene av Forleggerforeningen skulle dermed «oppleve en storslagen høykonjunktur», skrev Ringdal.
Med støtte fra Fritt Ord har Vårt Land dykket ned i arkivene etter NS-regjeringen, og mye av litteraturen som er gitt ut om krigens bokhistorie. Og i denne artikkelen skal du få høre om særlig tre ting:
• Om hvordan okkupasjonsmyndighetene aksjonerte mot bokbransjen.
• Om at de store forleggerne valgte en linje som handlet om å provosere minst mulig.
• Om at forlagene som kom i åpen klinsj med NS og tyskerne ikke fikk deltatt i krigsårenes bokboom.
Forsiktig linje
Litteraturpolitikken for «den nye tid» begynte allerede dagen etter okkupasjonen: 10. april 1940 beslagla tyske styrker tre titler fra bokhandlene: To bøker fra Tiden, forlaget som var tilknyttet arbeiderbevegelsen, og Aschehougs oversettelse av Herman Rauschnings Hitler har sagt det.
Ifølge Ringdals bok var ikke aksjonen i seg selv et stort økonomisk tap, men den satte et støkk i bransjen. Nå kom også Gerhard Müller til Oslo for å ha tilsyn med kulturpolitikken på vegne av okkupasjonsmakten. Ryktet om at Müller, som var en fortrolig av Hitlers propagandaminister Goebbels, skulle virke i Norge, fikk Johan Grundt Tanum, formann i bokhandlerforeningen, til å kontakte bokhandlere og forleggere, og be om at de måtte være forsiktige og unngå konfrontasjoner.
16. april møttes de mest sentrale lederne i bokhandler- og forleggerbransjen og ble enige om å fraråde sabotasje, og å jobbe for at boksalget skulle gå som før. Etterpå ble saken drøftet i Forleggerforeningen, der formann Harald Grieg, forlegger i Gyldendal, understreket at det var viktig å «holde driften i gang for å hindre sammenbrudd i trykkeriene». Dette er gjengitt i Kardinaler og kremmere.
– Holdningen var «keep calm, carry on», oppsummerer Terje Holtet Larsen.
---
Krigens kulturpolitikk
- Under 2. verdenskrig ble Norge styrt av Nasjonal Samling og Rikskommissariatet, som representerte okkupasjonsmakten Tyskland. Litteraturpolitikken ble til i dette samspillet, der den tyske ledelsen hadde siste ord.
- I førersetet var SS Oberführer Georg W. Müller på tysk side, og kultur- og folkeopplysningsminister Gulbrand Lunde på norsk side. Kirke- og undervisningsminister Ragnar Skancke hadde også et ord med i laget, da hans departement styrte over skolebibliotekene og var involvert i arbeid med lærebøker.
- Forlegger Gunnar Stenersen fikk en sentral rolle av NS. I 1942 ble han utpekt av NS-regjeringen til å lede Forleggerforeningen.
- Sammen med Blix, Kamban/Viking og Atlantic, var Stenersen et av NS-forlagene. De spesialiserte seg på å gi ut nazistisk litteratur, ofte etter bestilling fra norske eller tyske myndigheter.
- Stenersen ble etter krigen dømt som landssviker. Familiens forleggervirksomhet opphørte imidlertid aldri, og i dag er J.M. Stenersen eid av Kagge.
---
Aksjonene
I de to påfølgende årene kom flere aksjoner mot bibliotek, bokhandlere og forleggere. De ble foretatt av det tyske sikkerhetspolitiet, og etter hvert også av norsk politi. Det ble laget lange lister over forbudte bøker, innført sensurordninger og skapt et lovverk med mål om å sikre kontroll over hele litteraturens næringskjede.
Fløgstad og Søbye sier det var relativt få personer som bestemte i dette systemet. NS-regjeringen jobbet med å skape en nazistisk kulturpolitikk, og kulturdepartementet ble den mest nazifiserte delen av forvaltningen, ved siden av politidepartementet. Men det var tyskerne som satt i førersetet; velutdannede, nazistiske byråkrater i Rikskommissariatet hadde grep om både kringkasting, musikk, teater, og litteratur.
– Hva styrte de etter?
– En overordnet forestilling om at Tyskland og Norge hadde glidd fra hverandre gjennom anglosaksisk påvirkning. Det gjaldt å styrke de åndshistoriske båndene mellom tyskerne og nordmenn, og forby det som svekket dem, forklarer Søbye.
De politisk røde forlagene ble først rammet av den nye politikken. Den mest alvorlige enkelthendelsen var trolig aksjonen mot Tiden i 1940. Forlaget, som i dag er eid av Gyldendal, var grunnlagt i 1933 og ga ut mye radikal litteratur. 25. september 1940 ble det stengt av det tyske sikkerhetspolitiet. 15. november ble hele forlagets materiallager kjørt bort for å makuleres.
Ifølge jubileumsboken Da de så våren komme, anslo forlegger Kolbjørn Fjeld at 420.000 av en bokbeholdning på 500.000-600.000 eksemplarer ble tilintetgjort i aksjonen.
Selv havnet Fjeld på Grini etter mange forhør. Han ble etter hvert løslatt, men forlagets økonomi var knust, og da freden kom, manglet Tiden et godt produksjonsapparat for å ta del i den nye litterære friheten.
NS-forleggerne
I arbeidet med å gjennomføre den nazistiske litteraturpolitikken ble det viktig å ta kontroll over den mektige Forleggerforeningen. I september 1941 ble Hans S. Jacobsen utpekt som ny kommissarisk leder. Jacobsen var egentlig skipsmegler, men hadde i 1940 startet NS-forlaget Kamban.
Da han overtok ledelsen i foreningen, satt Harald Grieg på Grini, arrestert i kraft av å være styremedlem ved Nationaltheatret. Dermed hadde forleggerforeningen fått nazistisk ledelse. Snart skulle foreningen gis en desto viktigere posisjon: 5. februar 1942 kom en ny lov som krevde obligatorisk medlemskap i Forleggerforeningen for alle som ville gi ut bøker i Norge.
Jacobsen, som fikk andre politiske oppgaver, ble nå erstattet med Gunnar Stenersen, en av de mest ivrige NS-forleggerne. Da Stenersen ble dømt i landssvikoppgjøret, kom det frem at han i krigsårene hadde hatt en netto fortjeneste tilsvarende 30 millioner i vår tids kroneverdi.
Holdningen var «keep calm, carry on»
— Terje Holtet Larsen
Forleggerloven
Den nye loven av 5. februar 1942 var eksempel på at Quislingregjeringen nå strammet grepet om skole, kirke, organisasjonsliv og åndsliv. Ved inngangen til krigen hadde kirkeledelsen hatt noe av den samme forsiktige holdning som bokbransjen, men i februar 1942 ble det full skjæring mellom kirken og NS. Det fikk følger for litteraturen på måter som ikke har vært kjent før i dag:
Brev fra februar og mars 1942, som befinner seg i Riksarkivet, viser nemlig at Bibelselskapet først meldte seg inn i Forleggerforeningen da den nye loven kom. Men 25. februar, dagen etter at de norske biskopene la ned sine embeter i protest mot NS-regjeringen, ga de kontrabeskjed. Samtidig nektet også mange kristne forlag, som siden 1938 hadde hatt sin egen forleggerforening, å tre inn i foreningen.
Departementet rykket snart ut med en liste over alle forlag som skulle avvikles. Et søk i Nasjonalbibliotekets arkiv viser at de kristne forlagene knapt ga ut bøker etter 1942. Flere av dem var organisert som avdelinger innenfor kristne organisasjoner, og dermed vanskeligere å avvikle enn forlag som var rene bedrifter. I dokumenter fra NS-regjeringen står det at man forsøkte å bruke arbeidsmobilisering for å straffe disse forlagene, begrunnet i at de nektet å stå i Forleggerforeningen.
Ut og inn igjen
De store forlagene forble medlemmer i foreningen, og opplevde nå at NS strammet grepet. Gyldendal fikk våren 1942 en kommissarisk ledelse, slik at firmaet ble styrt av NS-mannen Tore Hamsun (sønn av Knut Hamsun), men ikke fratatt aksjonærene. De andre, ikke minst Aschehoug, ble truet med det samme, i følge en beretning fra Johan Grundt Tanum.
I ettertid har forlagene vært opptatt av å fortelle at de ga nazistene motstand. Flere forleggere satt på Grini, og Aschehoug bidro med 457.800 kroner til «kulturelle, humanitære og motstandspolitiske formål» i løpet av krigsårene. Flere av de store var også utmeldt fra Forleggerforeningen et par måneder sommeren 1942. Det skjedde i juni, da det kom nye vedtekter for foreningen, og en forskrift som krevde at alle utgivelser måtte ha lisens fra kulturdepartementet, altså en type forhåndssensur. Aschehoug meldte seg ut, og flere fulgte etter.
I august 1942 var de likevel tilbake i folden. I følge Tanum ble det holdt mange formelle og uformelle forhandlinger mellom forleggerne og myndighetene, både de tyske og de norske, der forleggerne ble truet med beslagleggelse av bedriftene og konfiskering av formuene. Ringdal skriver at det er litt uklart hva som hendte, men saken endte i alle fall med at forslaget om boklisens ble trukket tilbake, og at forleggerne gikk tilbake i foreningen.
I den illegale pressen ble historien gjenfortalt som et nederlag for kulturminister Gulbrand Lunde, men etter krigen meldte spørsmålene seg. Bibliotek-nestor Arne Kildal skrev at Forleggerforeningen trolig hadde stått sterkere hvis medlemmene hadde meldt seg ut straks foreningen var blitt overtatt av NS, altså lenge før sommeren 1942. Tanum skrev, i følge Ringdal, at han «hele tiden hadde den følelse» av at det «var riktig å ta en sprengning på sakens kjerne, det å overhodet være medlem av en yrkesforening hvor NS hadde øverste ledelse».
Med andre ord: Hvorfor godtok man å stå i et NS-ledet laug?
Terje Holtet Larsen sier det er lett å moralisere i ettertid, og han bemerker at prinsipielle ideer, som det frie ord, lett blir en luksusvare en krigssituasjon:
– Selv om trykkefriheten på sett og vis ligger i forleggernes gener, så vet jeg ikke om det var den kampen som opptok dem. Dette var en dag-til-dag-situasjon, der man rett og slett ikke alltid visste hva som var riktig å gjøre.
Dette var en dag-til-dag-situasjon, der man rett og slett ikke alltid visste hva som var riktig å gjøre
— Terje Holtet Larsen
Verdifulle lærebøker
Det som er sikkert, er at linjen som ble valgt, gjorde det mulig å gi ut bøker. I Kardinaler og kremmere gjengis en oversikt over hvilke forlag som ga ut flest titler i løpet av okkupasjonsårene. Aschehoug og Gyldendal troner på toppen. Også NS-forlagene kommer høyt. Men også et nytt forlag, Dreyer, er inne på topplisten, trass i at de ble etablert så sent som i 1942.
Espen Søbye knytter etableringen av Dreyer til den økonomien som fantes i bokbransjen under 2. verdenskrig:
– Fristelsene var store, og Dreyer ble etablert nettopp i 1942 for å kunne tjene penger på forfatterskapene til blant annet Barthold Butenschön og Alf Larsen.
Alf Larsen er i ettertid blitt omtalt som «norsk litteraturs største antisemitt».
Ifølge Terje Holtet Larsen førte dialogen med okkupasjonsmyndighetene til at forleggerne kunne vite noenlunde hvilken litteratur som kunne gis ut. Det var en stor satsing på klassikere, bøker som var trygge å gi ut og som appellerte til nasjonalfølelsen. Men en type litteratur som lett blir glemt, men som var en viktig del av forlagsøkonomien, er lærebøkene og sakprosaen. Denne litteraturen er i stor grad et uutforsket felt når det gjelder krigshistorien.
– Men det er i stor grad lærebøkene som diskusjonene i Forleggerforeningen har handlet om. For det var her de store pengene lå, sier han.
Det som sikret omsetningen, var likevel lagerbeholdningene. Der mange opplevde papirmangel og trykkerikøer, satt de store forlagene på verdifulle backlister.
---
Forlagstoppen 1940–1945
- Aschehoug: 210
- Gyldendal: 200
- Stenersen/Centralforlaget: 91
- Blix/Viking: 88
- Tanum: 82
- Cappelen/Steenske: 78
- Cammermeyer: 60
- Kamban/Herolden: 54
- Norli: 46
- Grøndahl: 51
- Dybwad: 37
- J. Grieg: 32
- Nasjonalforlaget: 32
- F. Brun: 31
- Dreyer: 27
- Fabritius: 26
- Rosén: 23
- Damm: 19
- Fonna: 19
Oversikt fra Kardinaler og kremmere, basert på Deichmanske biblioteks database. Lærebøker er unntatt.
---
Målt i kroner og øre kunne Aschehoug dermed notere omsetning på 40,5 millioner kroner i årene 1940-1945, ifølge historiker Einar Rudeng. Omsetningen i 1940 var 4,2 millioner. Gyldendal tjente til sammenligning 28 millioner i femårsperioden.
– Hvorfor økte boksalget så mye?
– Bøker var det eneste folk hadde. Man trengte en flukt fra den grå hverdagen, og dette var den underholdningen som fantes. Folk hadde jo ikke engang radio etter 1941, sier Holtet Larsen.
– Det var en bokboom under hele krigen. Og denne fortsatte i etterkrigsårene, konstaterer Søbye.
Erstatningskrav
Mange av forlagene begynte å forberede frigjøringen da de så hvilken vei krigen gikk. Et godt eksempel er det lille kristne forlaget Ansgar. De ga ut én eneste bok i 1943 og 1944, men etter frigjøringen i 1945 ga de ut et tjuetall titler. Også Tiden fikk en verdifull kontrakt som hjalp dem i gang: Retten til å gi ut det svenske verket Krigen 1939–1945 på norsk.
Tiden ble likevel hengende etter. Mens «de forlagene som lå klare i startgropa, fikk et godt forsprang og verdifull kapital», manglet Tiden både produksjonsapparat og kapital, skriver Tiden-historiker Petter Larsen. Forlagets skjebne hadde vært velkjent i Forleggerforeningen, men det lille arbeiderforlaget hadde ikke vært store nok til å bli medlem før krigen, og ingen hadde talt deres sak da de ble stengt. Etter frigjøringen jobbet forlagsredaktør Fjeld iherdig med å fremme krav til Erstatningsdirektoratet, som tok seg av den økonomiske siden av landssvikoppgjøret. Tiden ba om 1,5 millioner. De fikk 250.000 kr, som ble utbetalt først i 1949.
Da hadde forlaget gått glipp av eventyret som de andre opplevde: I 1946 var bokproduksjonen i Norge doblet sammenlignet med i 1939.
– Det som skjedde i forlagsverdenen, er en parallell til hva som skjedde med avisene, mener Kjartan Fløgstad, og viser til hvordan en avis som Dagsavisen ble stanset, mens Aftenposten drev videre med store overskudd. Først på 1990-tallet ble det kjent at Aftenposten i 1949 hadde inngått en hemmelig avtale med Erstatningsdirektoratet og betalt 100.000 som erstatning for at de hadde kommet ut under nazistisk ledelse.
Tiden fikk aldri penger fra andre forlag. Men Aschehoug bidro i 1945 til opprettelsen av Verdens Gang med 150.000 kroner, og til igangsettingen av Morgenbladet med 50.000.
Dokumentbål
Forleggerforeningen anså det heller ikke nødvendig med noe internoppgjør, slik Hjemmefronten oppfordret til. NS-forleggerne ble slettet fra adresselistene uten formelt vedtak, mens Gunnar Stenersens gamle far, J.M. Stenersen, selv meldte seg ut.
Den som imidlertid jobbet for å få til en gransking var Damms forlegger, Arne Damm. Han hadde ord på seg for å være «en kverulant». Men han satt i styret i forleggerforeningen, og deltok i forhandlingene med kulturmyndighetene i juni 1942, der han skal ha inntatt «en meget avvisende holdning til NS-myndighetene», skriver Ringdal.
24. juni 1942 ble han arrestert og fengslet, og siden sendt til tyske arbeidsleirer. Ifølge Ringdal førte Damms fravær til at samtaleklimaet mildnet den skjebnesvangre sommeren da striden mellom forlagene og NS pågikk.
Etter krigen hevdet Damm at det var Gunnar Stenersen som hadde fått ham arrestert, og han begynte å sende kritiske brev til Forleggerforeningen der han etterlyste en gransking av en rekke forhold. Til slutt gikk foreningen med på å nedsette en komité som skulle undersøke arrestasjonen. Komiteen ville at konklusjonene gis til pressen. Men dette fikk Harald Grieg stanset. Damm var ikke blid, og han ble nå anklaget for å ha sagt ærekrenkende ting om Tanum til komiteen.
Saken ble advokatmat, men i mai 1948 møttes partene på Griegs kontor. De ble enige om å legge det hele bak seg, og i en slags seremoni brant de sakens brev og dokumenter i peisen til Grieg.
Fornøyde forleggere
Etter dette ble det ikke mer snakk om okkupasjonstida i Forleggerforeningen.
– Medlemmene i foreningen var nok ganske fornøyde med seg selv etter krigen. De fleste hadde vært enige om at det viktige var å opprettholde en viss normalitet, og man hadde prøvd å spille ball med NS-regjeringen og okkupasjonsmakten for å avklare hva som kunne gis ut og ikke gis ut, sier Holtet Larsen.
Han sier foreningens leder før og etter nazifiseringen, Harald Grieg, nøt enorm respekt – på grensen til frykt – blant de andre, men at nestoren likevel kan ha fått seg en støkk i okkupasjonsårene, som førte til at han etterpå vegret seg for å gi ut Knut Hamsuns På gjengrodde stier.
Fortiden forblir et viktig apropos til ettertiden, mener Holtet Larsen. For uansett var datidens forleggere en tydelig stemme i samfunnet:
– Det samme kan man si om de to generasjonene som fulgte. For tross alt hadde de en kollektiv og politisk ambisjon på vegne av boka og litteraturen, en som i vår tid er vanskelig å få øye på. De hadde meninger og var synlige i offentligheten. I dag har diskusjonene flyttet inn i styrerommene, og det er kanskje ikke lenger noen interesse for hva forleggerne måtte mene.
Dette sier forlagene i dag. Les på nett og på papir onsdag!
