For over tretti år siden oppdaget Clair Wills at hun hadde et ukjent søskenbarn. Mary, født i 1955, vokste opp på et omsorgshjem bare førti kilometer fra bestemorens hus på landsbygda i Irland.
Mary var født utenfor ekteskapet, og familien snakket aldri om henne.
Wills la ikke bort historien om kusinen. Men det tok henne lang tid å finne en måte å fortelle den på.
Først med de store offentlige avsløringene etter funnet at levninger av nær 800 barn i et rørsystem under det da nedlagte St. Marys mødrehjem i byen Tuam i 2014, løsnet det. Som historiker deltok Wills i flere konferanser om slike hjem. Nå gikk det opp for henne at hun ikke bare var til stede som akademiker, men også som familiemedlem.
Wills tror det var spørsmålet om berettigelse, om hvem som har rett til å fortelle, som hadde hindret henne i å skrive om sin egen familie. Nå har hun gjort det. Boken Min mormors hemmeligheter. Eller: Forsvunne personer kom ut i Irland januar, og er nylig oversatt til norsk.
Smertefullt, men viktig
I boken borer Wills, som er oppvokst i England, i ulike former for tilhørighet. Hun forsøker å forstå sitt eget ståsted som halvt irsk og halvt engelsk, og hun nøster i skjebnene til kusinen Mary og moren hennes, Lily.
– Lenge opplevdes det forrædersk å skrive om noe som hørte hjemme i familien. Men da den offentlige skandalen inntraff, skjønte jeg hvor viktig det var at disse historiene ble fortalt.
Og historier finnes det mange av. I årene 1928–1998 ble rundt 56.000 enslige mødrene og barna deres gjemt bort og ofte vanskjøttet på irske institusjoner. Om disse menneskene ikke blir snakket om, vil vi aldri komme til rette med historien, mener Wills.
Historiene må frem, selv om de er smertefulle. Jeg mener, virkelig smertefulle
— Clair Wills
– Historiene må frem, selv om de er smertefulle. Jeg mener, virkelig smertefulle.
Et viktig omdreiningspunkt i Wills bok, er mormoren Molly, født i 1891. Hun ville ikke ha noe med verken Marys mor eller det «uekte» barnebarnet å gjøre. Faren til barnet var Mollys eldste sønn. Han forlot familiegården og bosatte seg i England, likt mange andre menn i hans sko.
Wills legger vekt på at hennes bestemor representerer alle irske bestemødre. Hensikten har vært å prøve å forstå hvordan et helt samfunn kunne finne mening i å stenge mennesker ute fra familiene sine.
– Hvordan kunne min mormor – og alle de andre bestemødrene og bestefedrene – få seg til å sende disse barna vekk?
Kirken, staten, familien
En svært viktig grunn til at praksisen med mødrehjem ble normalisert og byråkratisert, var Den katolske kirke, understreker Wills. Hun minner om at Irland var underlagt britisk styre frem til 1922. De eneste autoritetene irer flest ville ha noe med å gjøre, var de lokale katolske prestene, som var «deres egne».
– Det handlet altså ikke bare om religiøs tro, men også troen på prestenes rolle i livene til folk.
Historikeren er samtidig opptatt av den ekstreme fattigdommen og mangelen på land. Folk på landsbygda i Irland levde utsatte liv, og kan ha følt at de måtte klamre seg fast i hva enn som kunne gi verdighet og respekt.
---
Clair Wills
- Forfatter, kritiker og historiker med britisk og irsk 1900-talls-historie som felt.
- Aktuell med Min mormors hemmeligheter. Eller: Forsvunne personer på Press Forlag. Memoaren er oversatt av Sigrid Grande
---
Wills tror den irske hungersnøden på midten av 1800-tallet fortsatte å påvirke irene i deres forsøk på å leve respektabelt, selv hundre år etter. Du trengte et sted som var ditt, hvor du kunne gro din egen mat.
– Jeg er sikker på at hungersnøden, da så mange døde fordi de ikke hadde eget land, satt dypt i folks angst omkring arv og hvem som skulle føre familien videre.
De som ikke passet inn i de fastsatte rammene, måtte holdes unna jord og eiendeler. I boken viser Wills hvordan bortvisningen av Lily og Mary også kan forklares ut fra en slik logikk.
I boken kaller hun sammenhengen mellom «en puritansk, sexfiksert kirke og en eiendomsfiksert jordbruksøkonomi» for en «ond allianse» som nesten strupte den irske familien.
Fordeling av skyld
Oppgjøret med mødrehjemmene fikk internasjonal oppmerksomhet etter funnet av levningene i den nedlagte septiktanken i Tuam. Små beboere på hjem som St. Marys hadde dobbelt så stor sjanse for å dø som andre irske barn.
Levningene skal hentes opp og bli forsøkt identifisert, og deretter skal barna gis en verdig begravelse. I år ble det klart at dette arbeidet skal starte tidlig neste år.
---
Mor- og barnehjem i Irland
- Mellom 1922 og 1998 skal hjemmene ha huset rundt 56.000 ugifte mødre og 57.000 spedbarn og småbarn. Mange av barna ble ble adoptert bort eller oppdratt på barnehjem drevet av katolske nonner
- Minst 9.000 barn døde
- I 2104 fant amatørhistorikeren Catherine Corless levningene av nesten 800 barn begravet i en septiktank under det som var St. Marys hjem for kvinner og barn i byen Tuam. Hjemmet ble drevet av nonneordenen Bon Secours.
- Etter funnet i Tuam oppnevnte regjeringen en kommisjon som skulle undersøke St. Marys og andre slike institusjoner. Det er vedtatt å hente levningene opp
---
– Å begrave barna på en skikkelig måte, er absolutt det minste man må gjøre. Det handler om menneskeverd, og om at alle teller like mye, selv om disse barna og mødrene deres ble fortalt noe annet, sier Wills.
Arbeidet med å identifisere levningene i Tuam er likevel bare starten, fortsetter hun. Wills peker på at St. Mary var ett av mange slike hjem, og at døde barn andre steder ikke er gjort rede for.
Å begrave barna på en skikkelig måte, er absolutt det minste man må gjøre
— Clair Wills
Wills mener man har vært for lite villig til å se ansvaret for det som skjedde under ett. I en stor rapport fra 2020 ble vurdert at hovedansvaret faktisk lå på familiene. Men kirken, staten og familiene fungerte ikke uavhengig av hverandre, påpeker hun.
– Ansvaret tar ulike former, fordi kirken og staten bærer ansvaret for menneskerettighetene for dem de tok vare på. Men det er først når vi kan ha en større diskusjon om hvordan hele samfunnet så en annen vei, at vi kan komme videre.
Alt det usagte
Hvordan finne frem i en historie full av taushet, fornektelse og hemmeligheter? Wills skjønte underveis at mange av svarene hun lette etter var å finne nettopp i det usagte og mellom linjene.
En ledetråd var morens halvt realistiske og halvt eventyraktige fortellinger. Wills forstår dem som forsøk på å sette sammen små spor og tegn til et større bilde.
– Jeg innså at moren min også hadde vokst opp med historier hun ikke helt hadde forstått.
I Min mormors hemmeligheter forsøker Wills å pusle sammen alle disse små bruddstykkene, for slik å ramme inn hvordan det usagte har preget mødrene i familien. Etter hvert går det opp for henne at mormoren, som hun beskriver som from og dypt katolsk, også ble gravid utenfor ekteskapet. Det skjedde i 1920, seks måneder før hun giftet seg.
Wills kjenner ikke de nøyaktige omstendighetene rundt det som skjedde den gangen. Hun sier oppdagelsen fikk henne til å tenke langt mer nyansert om hva det innebar å være fattig katolikk på landsbygda på den tiden.
– Alle lever vi rotete liv, det gjaldt også min mormor. Jeg tror noe av skammen hun følte rundt det som skjedde i 1955, skyldtes nettopp det.
Skam og åpenhet
Med bokutgivelsen har Wills fått vite mer om kusinen Mary, som døde i 1980. En tidligere skolevenninne har fortalt om behandlingen Mary og de andre ungene fra mødrehjemmene ble utsatt for.
– Hun fortalte meg ting som var svært vanskelige å høre, som at disse barna måtte sitte bakerst i klasserommet, gå bakerst i rekken når de skulle til kirken og at alle ble kledd og klippet likt. Men Mary var tøff, sa hun. Hun var en som turte å rekke opp hånden.
Skam kleber seg til alt mulig
— Clair Wills
Wills tror Irland er på vei mot mer åpenhet, men sier det fremdeles er vanskelig å snakke om og å innrømme det som skjedde.
– Folk føler skam, selv om det heller burde være medfølelse. Skam kleber seg til alt mulig. Før handlet det om å få et «uekte» barn, nå handler det om hvordan disse barna ble behandlet.
