Truls Åkerlund møter oss ved Høyskolen for teologi og ledelse, i et Oslo badet i tidlig høstsol. Han er professor, forkynner og forfatter av flere bøker, men ikke lenger pastor. Ganske nøyaktig tre år har gått siden han skjønte at han måtte roe ned og trekke seg ut av pastorrollen i menigheten Salt i Skien.
Erkjennelsen kom etter et koronastengt halvår tømt for fysiske møter.
– Da jeg den våren på ny begynte å møte folk i menigheten, kjente jeg ikke meg selv igjen. Jeg var full av stress og uro. Sommeren bekreftet bare at jeg sto i fare for å bli utbrent.
Tilbaketrekningen fra rollen som pastor i menigheten han og kona Gro Åkerlund etablerte i 2017, ga tittelen til hans nye bok, Tråden heter trofasthet.
Fant en ledetråd
I innledningen av boka skildres rastløsheten sensommeren 2021, under feiringen av svigerforeldrenes 70-årsdag. Hele familien er i stua, men Åkerlund har gått opp på hjemmekontoret i andre etasje. Der prøver han å knele og å be, men finner ingen ro.
---
Truls Åkerlund
- Teolog, forfatter og professor ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT)
- Aktuell med boken Tråden heter trofasthet (Verbum)
---
Han spør seg selv: «Hva skal være den røde tråden i livet mitt?»
Tråden, skjønte han, måtte være trofast etterfølgelse av Jesus.
– Jeg skjønte at hvis jeg bare gønner på, så risikerer jeg at tråden ryker. Det viktigste blir da ikke hva jeg gjør, men hvem jeg gjør det for, fortsetter han.
– Ble det lettere å ta valget når du visste at du var del av en større sammenheng?
– Horisonten blir større enn menighetsarbeidet der og da. Samtidig må jeg si at jeg er takknemlig for mye av det vi gjorde, takknemlig for folkene i menigheten, svarer Åkerlund.
Jeg skjønte at hvis jeg bare gønner på, så risikerer jeg at tråden ryker
— Truls Åkerlund
Interessen for den grunnleggende trofastheten, ble til hjelp for Åkerlund.
– I frikirkeligheten som jeg kommer fra, kan nok trofasthet være litt koblet til resultater. For meg handler det nå mer om å holde fast ved noe, uavhengig av resultater og roller.
Som en brekkstang – eller kanskje snarere veileder – til denne trofastheten, vendte pinseteologen seg mot den siste teksten i Bibelen, Johannes’ åpenbaring.
Dra teppet til side
Åkerlund ble så oppslukt av det som er blitt tolket som en endetidsfortelling, at han dro på ferie til øya Patmos i Hellas, der profeten fikk sine åpenbaringer. På Patmos fikk han for øvrig selv følgende åpenbaring: «Du bør ikke regulere solsengen din med én hånd» (den klappet sammen og skadet fingeren).
Uansett, Åkerlund vil ikke lese Johannes’ åpenbaring som en endetidstekst, men mer som en oppfordring til trofasthet, selv når man møter motstand.
Og akkurat her tror han kristne kan ha godt av å stoppe opp litt.
– Det har skjedd en sterk individualisering, også i religion og spiritualitet, og det setter fort rammer for hvordan vi forventer, eller tror, at Gud er. Gud er blitt snillere, som religionssosiologen Pål Repstad har vært inne på.
Johannes åpenbaring’ henvender seg på en sterkt retorisk måte til menighetene i Lilleasia, og kommer med ramsalt kritikk av keisermakten i Roma. Teksten er visjonær og symboltung, og Åkerlund minner om at både avsender og datidens mottakere er «marinert i Det gamle testamente».
– Men vi trenger å øve opp den kritiske refleksjonen vår, og der har Johannes’ åpenbaring for meg blitt kjempeviktig.
– Så det handler om å rette flomlyset mot noe?
– Ja, apokalypse, eller åpenbaring, handler jo ikke bare om alt som skal skje i endetiden, men også om å dra teppet til side. Om å ta på seg et sett med andre briller.
På innsiden og på utsiden
Åkerlund er klar på at han ikke mener at kristne skal melde seg ut av samfunnet, men altså tørre å se på det med et kritisk blikk.
– Noe av det som har blitt viktigere og viktigere for meg, er at vi skal leve i kulturen vi er del av, ikke vende den ryggen. Vi er her for å bry oss om mennesker og for å bry oss om samfunnet, men jeg tror også vi trenger noe som setter retning for hvordan vi skal leve i det. Guds mål for alt det skapte bør prege måten vi lever på mer enn tiden vi lever i.
Han sier han med vilje har holdt seg til det store bildet, og dermed ikke vært så konkret når det gjelder hva kristne bør gjøre og ikke gjøre for å leve i trofasthet mot Gud.
– Det er fordi jeg tror vi alle trenger å tenke igjennom disse tingene. Selv er jeg konservativ, teologisk, men dette ser ulikt ut for ulike mennesker. Det er som teologen Eugene Peterson sa en gang, at ofte blir spørsmålet om hvordan vi skal leve som kristne, som å ta på seg et korsett. Vi strammer det skikkelig, og så gjør det bare vondt. Men så sier han også at det ikke er sånn Gud vil forme oss. Vi skal tre inn i Guds fortelling. Og det er mer det jeg prøver å tegne opp.
Pinseteologen sier han med årene har skjønt mer og mer at ulike kirkesamfunn trenger å lære av hverandre.
Jeg har fått mye mer sans for den katolske kirke
— Truls Åkerlund
– Jeg har for eksempel fått mye mer sans for den katolske kirke enn jeg hadde før. De har et så helhetlig perspektiv på samfunnet. Mens mange menigheter snur mye fortere rundt, har de en båt som bare seiler, gjennom hundrevis av år.
Dømmekraft og utslitte vitner
– I boken skriver du at det å følge Jesus trofast, vil ha en pris. Hva kan det koste å ha denne trofastheten som et styrende prinsipp?
– Det være forskjellig fra menneske til menneske, men det kan hende at vi blir mindre populære. Vi vet jo ikke hvilke veier samfunnet går.
En annen konsekvens kan være at man rett og slett sliter seg ut, fortsetter han. Han viser til sin egen ungdomstid, der menigheten hans hadde et snarlig mål om 5.000 vitner. I stedet for vekkelse, ble det splittelse innad.
– Du får sånne paradigmer om at bare vi står på, så kommer ting til å skje. Da kan du bli skuffa, du kan møte veggen. Vi vet jo ikke om vi får raske resultater, og det er derfor jeg også skriver om det utslitte vitnet.
Dessuten kan man også komme til å trekke seg for mye ut av samtiden.
– Vi står for en tekst, men vi står også i en kontekst, og disse må være i dialog. Det er derfor vi trenger det kritiske blikket, samtidig som vi må jobbe for at det bibelske budskapet skal formidles på en måte som gir mening. Og da er dømmekraften viktig.
– Hvordan da?
– Jeg tenker begge ytterpunktene blir feil: både å speile seg for mye i samtiden og å trekke seg helt tilbake. Vi må stå i spennet.
