«Sykdommen gir deg frihet … Den gjør deg genial!».
Slik forsvarer Hans Castorp, hovedpersonen i Trolldomsfjellet, det rådende synet på sykdom da Thomas Mann skrev mesterverket som fyller hundre år i 2024. Dette var en periode hvor kunstnergenier som Arthur Rimbaud, Edvard Munch og August Strindberg aktivt oppsøkte narkotika, sykdom og kroppslig forfall. Er det mulig å komme lenger vekk fra dagens sunnhetsideal?
Det 20. århundrets kanskje aller største roman rommer en drepende kritikk av både sykdomsforherligelsen for 100 år siden og samtidens helsehysteri.
---
Trolldomsfjellet
- Skrevet av vinneren av nobelprisen i litteratur, Thomas Mann, en av tidenes fremste forfattere.
- Utgitt i 1924 og fyller dermed hundre år i år.
- Omtales som en Bildungsroman. En sjanger som fokuserer på kulturens og samfunnets innflytelse på utviklingen av personligheten.
- Et av de mest fortolkede verkene i tysk litteratur på grunn av sin tematiske og språklige rikdom.
Kilde: Store norske leksikon
---
Bergtatt
Thomas Manns 700-siders murstein finner sted i et sanatorium for lungesyke, høyt opp i de sveitsiske alpene. For teolog og anmelder i Vårt Land, Rolv Nøtvik Jakobsen, er romanens utforskning av sykdom og hva den gjør med kropp, ånd og tro, dens sentrale tematikk.
– Boken ble skrevet i 1924, men skuer tilbake til et Europa før 1914, før den store krigen. Mann bruker sanatoriet til å utforske ulike politiske ideer og ikke minst hva sykdom og sunnhet betyr, forteller Nøtvik Jakobsen.
Protagonisten, Hans Castorp, er i utgangspunktet en ung og frisk fyr som egentlig drar til sanatoriet i tre uker for å besøke sin alvorlig syke fetter. Så får han beskjed om at han også er syk og innlegges for videre undersøkelser. Slik blir tre uker til syv år.
Å oversette denne boken er det mest omfattende prosjektet jeg noensinne har gjort
— Per Qvale, oversetter
I romanen får man egentlig aldri svar på om Hans Castorp virkelig er syk eller ikke. Nøtvig Jakobsen poengterer at det egentlig ikke spiller noen rolle. Legens diagnose blir en slags ufeilbarlig dom. Hovedpersonen kan ikke gjøre annet enn å akseptere å bli innviet blant de syke, en tilværelse han raskt får sansen for.
Pasientenes hverdag består for det meste av refleksjon under de mange liggekurene, hvor sunn fjelluft inntas, og diskusjon under måltidene og pausene fra luftingen.
– All denne diskusjonen og refleksjonen i romanen gjør at sanatoriet blir et slags mikrokosmos hvor motsetningene som finnes i Europa blir dissekert gjennom de noen ganger litt lange debattene, forteller Vårt lands anmelder.
Det er særlig to pasienter hvis ulike livssyn stadig kolliderer i boken og som opptar Hans Castorp til de grader. Humanisten Settembrini ser protagonistens dannelse som sitt ansvar. Hans rival, jesuitten Naptha, ser det som sin plikt å opplyse Castorp om det han mener er Settembrinis naive tro på fremskritt, demokrati og mennesket. Begge konkurrerer om herredømme over Hans Castorps unge, påvirkelige sinn.
Sykdom til Døden
Vårt Land har også snakket med Per Qvale som oversatte boken i 2002. Han trekker frem debattene mellom Naphta og Settembrini som viktige, men også krevende.
– Å oversette denne boken er det mest omfattende prosjektet jeg noensinne har gjort. Jeg brukte vel to og et halvt år på den. En av grunnene er Mann sitt notorisk kompliserte, men besnærende språk. En annen grunn er at det er en kunnskapsbasert tekst. Mye av arbeidet gikk ut på å sette meg inn i de filosofiske diskusjonene til Hans Castorps to «mentorer» som jeg tror det er lett å bla seg raskt gjennom. Det er mye man skal følge med på der, men det er i disse debattene at sykdomsmotivet får sin aller mest interessante behandling av Mann.
Qvale fremhever Naphtas hyllest av sykdom som et sjokkerende eksempel om hvor radikal sykdomsforherligelsen kunne bli i denne perioden. Naphta argumenterer for at sykdom frigir ånden fordi kroppens forråtning gir den plass. Slik kan ånden utfolde seg.
– Det er nettopp sykdommen som gjør en til menneske for Naphta. Ikke fordi den viser menneskets sårbarhet, men fordi den frigjør ånden. Jo mer syk, jo mer menneske er man. Slik sett er kroppen bare i veien for ham.
Jo mer syk, jo mer menneske er man
— Per Qvale om romankarakteren Naptha
Qvale kontrasterer dette synet med et som ligger mye nærmere vårt eget, nemlig Settembrini sitt. Han påpeker at den italienske humanisten stadig beklager seg over sin egen sykdom og mangel på vitalitet.
– Settembrini hevder at sykdom er nedverdigende for mennesket og mener vi hadde hatt det bedre hvis sykdom ikke hadde fantes i det hele tatt.
Sykdommens plass i troen...
For Naptha er altså sykdommen noe som frigir tanken og det som gjør at man kommer nærmere Gud. Ikke fordi man blir testet, men fordi det verdslige, kroppen, får mindre betydning.
Vi tar opp Qvales observasjon av dette noe uortodokse synspunktet på sykdom og tro med teolog Nøtvig Jakobsen.
– Sykdom er jo ofte noe man helbreder i kristendommen. Har man oversett sykdommen som en egen inngang til tro, som Naphta poengterer?
– Aksept av sykdom er et gjennomgående tema i boken som nok har vært underspilt i kristen forkynnelse og teologi. Sykdom er også en del av virkeligheten og noe man må leve med. Det er ikke alltid man har mulighet til å bli frisk og helbredet.
Denne innsikten blir derimot forskrudd av Naphta som hyller sykdom på bakgrunn av en dødslengsel, mener Nøtvig Jakobsen.
– Det impliserer at kroppen ikke betyr noen ting. Jeg har derimot alltid understreket at kroppen vår er en del av skapelsen og aldri er et hinder for å nærme seg Gud.
... Og i samfunnet
Naphtas hyllest av sykdom kommer altså av en forakt for det kroppslige. Det er dette som leder ham til å støtte inkvisisjonen og grov fysisk avstraffelse. Alt dette gjør ham til en protofascist i både Qvales og Jacobsens øyne.
Ironisk nok førte Mussolinis fascisme, og senere Hitlers nazisme, til samme holdninger som jesuitten Naphta, men med motsatt fortegn. Den sunne og vitale kroppen var selve merkevaren til nazistisk estetikk, men det stoppet ikke Hitler fra å lemleste utallige kropper.
Det er langt fra det tredje rikets sunnhetsfetisjering og holdningene til kropp og helse vi ser i dag. Men som Nøtvig Jakobsen påpeker, er fornektelsen av sykdom som å fornekte virkeligheten selv. I Trolldomsfjellet viser til og med Mann sykdommens styrker. Slik har han funnet en plass for sykdommen gjennom sin kritikk av dens forherligelse.
Det er et budskap det er verdt å ha med seg inn i vår egen tid.
