Under fjorårets bokhøst i Frankrike vakte Trist tiger av Neige Sinno, solgt inn som «personlig essay», stor oppmerksomhet. Nobelprisvinner Annie Ernaux mente det var «den mektigste og mest innsiktsfulle boken jeg noen gang har lest om ødeleggelsen av en barndom».
Også forfatter Kathrine Nedrejord ble forbauset over refleksjonene i boken. Hun har selv skrevet roman basert på en selvopplevd voldtekt i voksen alder.
– Dette er en annerledes historie. Også måten hun bruker litteraturen på i søking etter svar. Det er massevis av sterke historier som går veldig inn på meg. Men det er litteraturen som virkelig grep meg. Den litterære stemmen hennes er jo helt fantastisk.
«Hvorfor er de ikke monstre?»
Neige Sinnos overgrepshistorie startet omtrent da hun var syv år gammel. Foreldrene var skilt og moren hadde funnet seg en ny kjæreste som flyttet inn med familien. Neige, lillesøster, mor, stefar og etter hvert to stesøsken bodde fattigslig i en liten leilighet i en fjellandsby i Frankrike.
---
Selvbiografisk bok
- Neige Sinnos Trist tiger kom ut i Frankrike i 2023.
- Har mottatt flere litterære priser i Frankrike, blant dem Goncourt-prisen
- Oversatt av Egil Halmøy og utgitt på Cappelen Damm høsten 2024
---
I flere år skulle Neige Sinno leve alene med overgrepene og hemmeligheten om dem. Først da hun som 19-åring flyttet hjemmefra, begynte hun å dele historien sin med venner. Til slutt ble hun overbevist av de rundt henne om at hun også måtte snakke med moren sin og anmelde forholdene – om ikke annet, så for å beskytte de yngre søsknene.
«Hvorfor er de ikke monstre, de mennene som stikker sitt erigerte lem inn i kroppen på sine barn mens de hvisker dem i øret, lavt, så ingen kan høre det, at de elsker dem mer enn noe annet i verden?», skriver Sinno i boken.
Boken reflekterer over hvordan hendelsene har påvirket forfatteren, hva som kunne føre stefaren til å bli en overgriper, morens og landsbyens reaksjoner da skjelettet kom frem, hvordan det hadde gått hvis stefaren ikke innrømmet forholdene – og hvorfor han i det hele tatt innrømmet dem, vel vitende om at han ville sluppet unna med en løgn.
Portrett av en overgriper
Trist tiger begynner med kapittelet «Portrett av overgriperen min» i den norske utgaven, som nå kommer i Egil Halmøys oversettelse på Cappelen Damm.
– Den begynner ganske brått på. Jeg tenkte «Å nei, her skal det være sånn provoserende bok om dette», sier Kathrine Nedrejord.
Hun har selv skildret selvopplevd overgrep i romanene sine, og hadde egentlig tenkt seg en pause fra overgrepslitteratur da den franske Triste Tigre dukket opp som bursdagsgave i fjor.
– Så skjønte jeg ganske snart at boken var så veldig mye mer enn det. Den overrasket hele veien og var så godt skrevet. Den var så klok.
Kan man snakke om «heldig»?
Nedrejord har en ganske annerledes overgrepshistorie. Hun ble overfalt på gaten i Paris av en fremmed. Også hennes overgriper ble dømt, i dette tilfellet grunnet DNA-spor.
– Mange har sagt, med glimt i øyet, at det var heldig at det skjedde på den måten når det først skulle skje. Det med «heldig» høres jo litt grotesk ut, men jeg skjønner på en måte meningen i det, sier Nedrejord.
Hun viser til de mange overgrepene som blir henlagt, og de som aldri blir anmeldt fordi offeret tviler på at hen vil bli hørt. Dessuten kjente hun ikke overgriperen sin.
– Jeg vet ikke om jeg hadde vært modig nok til å fortelle uten at det var de omstendighetene som det var. Det gjør det mindre personlig når det ikke er et menneske jeg kjenner.
– Vil også tape på å fortelle
For Neige Sinno var det på ingen måte en fremmed. I boken skildrer hun også hvordan landsbybeboerne unngikk henne etter anmeldelsen. Det var den som gjorde at det ble en kjent sak og ikke feid under et teppe.
– De som tror at det kommer lett, og at man har mye å vinne på den offerstatusen, de skal tenke seg om en gang til. Du vil tape like mye som du vinner på det, fordi så mange vil snu deg ryggen, mener Nedrejord.
De som tror at det kommer lett, og at man har mye å vinne på offerstatusen, de skal tenke seg om en gang til
— Kathrine Nedrejord
I Trist Tiger bruker også Sinno ordet «heldig» om seg selv, i relasjon til andre ofre som ikke har blitt hørt, ikke hatt bevis, eller kanskje opplevd enda verre ting enn henne. Dessuten har hun klart seg, og lever tross alt et levelig liv med mann og barn. Men stefaren og overgrepene lever med henne, i drømmene, i skyggene, i skepsisen hver gang hun ser et barn sammen med en voksen.
Det drøftes hvordan offeret fremstilles, statistikker der ofre har høyere sannsynlighet for selvmord, rus eller å selv bli overgripere. Sistnevnte mener Sinno er overdrevet, fordi det tross alt er få ofre som selv blir overgripere – selv om de har en bitte litt større sannsynlighet enn «vanlige» folk.
– Hun skriver om hvor sjeldent det er, men at det henger over deg som en sånn «Oi, det er mulig at du kan bli overgriper av dette her».
– Handler mer om makt enn om sex
Gjennom Trist tiger forsøker Sinno også å forstå overgriperen sin. Ofte kan man finne en eller annen sammenheng, en slags grunn, en kontekst og omstendigheter som til en viss grad kan forklare. Men som Kathrine Nedrejord – og Sinno – påpeker, er det mange som har gjennomgått vanskelige ting i livet som aldri blir overgripere.
– Det er også veldig mange som begår overgrep mot barn som ikke nødvendigvis er pedofile. Veldig mange pedofile begår heller ikke overgrep mot barn. Det er vanskelig å si om stefaren er det, men ut fra Sinnos beskrivelser virker det som det handler mer om makt og kontroll.
– Tror du vi har et feil bilde av overgrep? At vi ikke skjønner helt hvordan disse forholdene fungerer? Man tenker jo kanskje når man hører en sånn historie, at det har med pedofili å gjøre?
– Det virker som det ikke så ofte har noe med legning å gjøre, men med makt og kontroll. Mange sier at overgrep egentlig har veldig lite med sex å gjøre. Men det har jo noe med sex å gjøre også. For det er nettopp det som gjør det så veldig inngripende.
