Vårt Land intervjuet nylig komiker Ørjan Burøe, som i 2019 var en av de offentlige personene som fikk media på seg under det norske metoo-oppgjøret. Nå ønsket han å unnskylde seg og ta et oppgjør med den han var.
Siden metoo har nyhetsbildet også vært preget av andre skandaler som har felt både kjendiser og politikere – det være seg aksjekjøp, fusk eller rasisme.
Vårt Land har tatt en prat med filosof Arne Johan Vetlesen og teolog Stine Kiil Saga om tilgivelse. Hvordan forholder vi oss til det i storsamfunnet, og hva skal egentlig til for å bli tilgitt?
Endring for tilgivelse
– Det med tilgivelse er et veldig stort tema, sier Stine Kiil Saga.
Hun mener et nøkkelpunkt er å se på hvorvidt det har skjedd en forandring eller ikke. Tilgivelse krever at noe eller noen har endret seg og at vedkommende har sett alvoret i sine handlinger.
– Metoo ble virkelig et skikkelig oppgjør, sånn jeg opplever det.
Endring og innrømmelse er viktig for tilgivelse, mener Saga.
– Tilgivelse er jo sentralt i det kristne budskapet?
– Det ligger veldig vevd inn i Bibelen, både det med forsoning og tilgivelse. Tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere. Det er et tydelig imperativ, sier Saga.
Samtidig mener hun at det kan være en lettelse å kunne legge tilgivelsen i Guds hender.
– Når Gud er inne i miksen kan vi tenke at det ikke bare henger på oss. At Gud kan tilgi noen som jeg ikke klarer å tilgi selv.
Idéen om en dommedag gir dessuten håp om at rettferdigheten en dag vil seire, mener Saga.
Den offentlige syndebukken
Hele metoo-bevegelsen bygget på at seksuelle overtredelser fant sted over hele samfunnet. At grenser ble overskredet uten konsekvenser; at skillet mellom flørting og overgrep var blitt for utydelig; at for mange ikke forsto hvordan egne maktposisjoner ble misbrukt.
Symbolet på – den ofte mannlige – synderen i metoo ble de offentlige syndebukkene. I politikken fikk man en hel del fellelser av ulik alvorlighetsgrad.
– Jeg tror oppgjøret under metoo gjorde noe med oss, at vi har en annen bevissthet rundt det, sier Saga.
Hun mener det er annerledes med kampen mot rasisme. Bernt Hulsker ble dømt for hatefulle ytringer i 2022 og Atle Antonsen havnet i unåde etter Bar Boca-saken med Sumaya Jirde Ali. Komikeren ble anmeldt for rasisme, men saken ble henlagt. I dag er han tilbake i de programlederstillingene han hadde før saken – både i podkasten Misjonen på P4 og som «kongen» i Kongen Befaler på Discovery.
– Disse temaene som også handler om samfunnsmessige strukturer blir vanskelige, fordi de speiler oss selv og det vi er en del av. Jeg tror ikke vi er kommet dit ennå at vi klarer å skjønne hva det betyr å bli utsatt for rasisme.
Det er aldri noen selvfølge at man har krav på tilgivelse
— Arne Johan Vetlesen
Når det gjelder metoo-skandalene, har flere av syndebukkene siden 2018 vendt tilbake til offentligheten i ulik grad. Ørjan Burøe har fortsatt et publikum å stå stand up for, selv om han i dag står utenfor komikermiljøet. Trond Giske har fått tillit blant mange av sine trønderske tilhengere, selv om andre mener at han burde holde seg unna politikken. Tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise jobber i dag som lobbyist, men var nylig å se som «gjesteskribent» i Subjekt, der han kommenterte politikkens rolle i arkitekturen.
– Jeg mener jo at tilgivelse alltid bør være mulig. Hvis vi slutter å tro på at forsoning er mulig, så blir det veldig dystert å leve. Samtidig krever det en reell erkjennelse og et oppgjør, sier Stine Kiil Saga.
Usunn tilgivelse
Selv om tilgivelse ofte blir heiet frem som en dyd – kristen eller ei – finnes det også usunne former for tilgivelse, mener Stine Kiil Saga. Hvis det ikke har foregått noe forsoning, eller endring ikke har skjedd, kan det være usunt at noen allikevel føler press på at de må tilgi sin skyldnere.
– Det kan føre til usunne krav om tilgivelse og forsoning som ikke blir rettferdige eller sanne.
Også filosof Arne Johan Vetlesen er opptatt av at tilgivelse ikke alltid er sunt – ei heller riktig.
– Det er aldri noen selvfølge at man har krav på tilgivelse, mener Vetlesen.
Man ser gjerne på forholdet mellom offer og den som har gjort noe galt – «overgriperen». Ofte blir visse kriterier satt, forklarer Vetlesen:
– En overgriper skal måtte erkjenne at han har gjort noe alvorlig galt, innrømme skyld, og vise oppriktig tegn til anger. Da kan han i forlengelse av det be ofrene om tilgivelse.
Hva som så skjer – eller skal skje – er det ulike syn på.
– Noen mener at hvis alle de kriteriene er oppfylt, så må overgriperen få tilgivelse. Han har så å si rett på at dette blir møtt med tilgivelse fra ofrene, fra pårørende eller etterlate. Jeg er uenig i det, sier Vetlesen.
Hans posisjon er at tilgivelse alltid er noe ofrene selv må velge å gi – og ikke noe de er tvunget til.
– Det er helt opp til ofrene, pårørende eller etterlatte – suverent – å bestemme om man vil si «nå tilgir jeg deg» eller ikke.
Offerminoritet
Arne Johan Vetlesen kritiserer en type moralsk likestilling mellom offer og overgriper, som blant annet har blitt brukt i norsk skole. Lenge skulle mobber og mobbeoffer møtes til et slags oppgjør, der begge parter fikk høre den andre parts side av saken.
– Der har begge sider ansvar for hver sin bit. Alle skal bidra for å få til «forsoning», som det kalles.
Dette mener Vetlesen er en feilet pedagogikk, som baserer seg på en slags symmetri eller balanse mellom mobber og mobbeoffer.
– Men overgrep uttrykker jo en asymmetri.
Jeg tenker at forsoning også er et litt vanskelig begrep å snakke om som storsamfunn
— Arne Johan Vetlesen
Vi beveger oss videre fra private mobbesaker til offentlige skandaler – som også har individer som ofre.
– Storsamfunnet vil ofte ønske at man skal kunne legge ting bak seg og gå videre. Da vil de som er direkte berørt som ofre gjerne være en minoritet. Særlig etterhvert som tiden går, så vil de være en mer og mer marginalisert minoritet, sier Vetlesen.
Ofrene kan havne i den posisjonen at de blir beskyldt for å være egoistiske eller bitre dersom de ikke ønsker å tilgi. Da mener Vetlesen at hele begrepet om tilgivelse er blitt plassert feil sted.
– Det reiser spørsmålet: Hvem er egentlig i en posisjon til å tilgi? Og hvem er i posisjon til å si at «jeg vil ikke tilgi»?
– Blir det annerledes hvis vi snakker om forsoning?
– Det ene henger sammen med det andre. Ut fra én type modell, vil man tenke at tilgivelse trengs som et skritt for å få til forsoning. At vi ikke kan ha forsoning i storsamfunnet, hvis ikke de involverte først vil tilgi. Jeg tenker at forsoning også er et litt vanskelig begrep å snakke om som storsamfunn.
– Tenker du at vi lever med en litt forenklet tanke om tilgivelse som ikke har rot i virkeligheten?
– Jeg tror det er en tendens at man ønsketenker litt. Det gjelder særlig blant de som ikke er berørt og ikke er ofre.
