7 av 10 medaljer utdelt i de siste åtte sommerlekene er gått til demokratiske nasjoner.
Dette viser forskning utført av professor Tor G. Jakobsen ved NTNU i Trondheim og direktør Rasmus K. Storm ved Dansk institutt for sportsstudier.
De slår fast at det har skjedd et skifte: Før jernteppet falt i 1989 var det østblokklandene som dominerte medaljestatistikkene, vektet i forhold til folketall. Men fra OL i Barcelona i 1992 og fram til i dag er det demokratiske land som har overtatt.
– Vår datamodell angir at USA vil gjøre det best under OL i Paris med 46 gull, fire gull mer enn Kina. Vi spår at vertsnasjonen Frankrike tar 22 gull, mer enn en dobling fra de ti gullene de tok i forrige OL, forteller Tor G. Jakobsen til Vårt Land.
– Og antall norske gull?
– Vår modell sier tre gull, ett mindre enn vi fikk i Tokyo.
Stort handikap
Skal man gjøre det bra i sommer-OL, har det betydning hvilket politisk regime man representerer. Tallene viser at det å bo i et fritt land gir en stor konkurransefordel:
– Stabilitet, personlig trygghet og god økonomi gjør det lettere å satse på sport. Likhet innad i landet er også en positiv indikator – det gjør at alle føler at de har like muligheter, påpeker Jakobsen.
Han legger til at likestilling er en viktig faktor:
– Mange diktaturer diskriminerer kvinner. Det sier seg selv at dersom halvparten av befolkningen deres ikke får lov til å satse på sport, så har de et stort handikap når vi skal telle opp medaljer.
---
OL-suksess
- Om lag 70 prosent av medaljene i sommer-OL siden 1992 er tatt av demokratiske land. Rene diktaturer står for om lag 15 prosent.
- I vinter-OL er det demokratiske forspranget mindre, mye fordi Russland har tatt mange medaljer – og fordi det er færre land med.
- Ingen nasjon har flere gull i vinter-OL enn Norge, til tross for at vi er bare fem millioner innbyggere. Bak oss følger USA, Tyskland, Østerrike, Canada og Russland.
---
Nasjonsbygging
Stater over hele verden bruker sportslige suksesshistorier i sin nasjonsbygging. Mens oljerike golfstater kjøper opp populære utøvere, lag og turneringer, satser de store nasjonene mest på å få fram utøvere som kan sørge for at deres nasjonalsang blir avspilt når flaggene heises.
– Sport brukes aktivt av regimer som vil fremme sin globale betydning. Det er et slags våpenkappløp. Akkurat nå leder de demokratiske landene. Men før jernteppet falt, var det en ekstrem satsing på sport i østblokken. DDR overpresterte voldsomt i forhold til folketallet, fastslår NTNU-professor Jakobsen.
Han mener sportslig suksess historisk sett har vært særdeles viktig for diktaturer. Nå som de sliter med å hevde seg, har mange av dem i stedet brukt ressursene på å arrangere store mesterskap. Dette fenomenet har de siste årene fått et eget navn: Sportsvasking.
– Mens demokratiene løper fra diktaturene på banen, har diktaturene dratt fra som arrangører. Norge takket nei til å arrangere OL fordi pengebruken ikke finner legitimitet blant befolkningen.
Kald krig
Russiske og belarusiske utøvere er i utgangspunktet utestengt fra OL i Paris på grunn av okkupasjonen i Ukraina. Den internasjonale olympiske komité har imidlertid invitert enkeltutøvere fra disse landene til å delta under nøytralt flagg, forutsatt at de ikke har støttet angrepskrigen.
Nå viser det seg at mange av de russiske og belarusiske utøverne som har takket ja til å delta i sommer-OL i Paris likevel har støttet invasjonen av Ukraina eller er tilknyttet militæret. Dette rapporterer nettstedet idrettspolitikk.no denne uka.
Russland har gradvis glidd i autoritær retning i skjemaet til de dansk-norske forskerne. Deres vekting av demokrati vs. diktatur er dynamisk fra OL til OL. Italia under Berlusconi var for eksempel ikke regnet som fulldemokratisk, i og med at statsministeren eide alle de største mediene. USA er heller ikke rangert som like demokratisk som for eksempel Norge.
– Dere spår at USA og Kina vil kjempe om å ta flest gull i Paris. Ser vi en ny stormaktskamp?
– Ja, det er grunn til å tro at denne kalde krigen intensiveres. Rivaliseringen mellom USA og Kina øker, og sporten blir en del av dette våpenkappløpet. Begge supermaktene vil gjerne vise at deres styresett fungerer best. Og da er gullmedaljer, flaggheising og nasjonalsanger – mens hele verden ser på – en metode som fungerer, påpeker Jakobsen.
