Øvrebø har lagt listen høyt for norske utøvere foran OL i Paris. Spørsmålet er om han selv er den første som river.
Hinderløperen Jacob Boutera har klart det internasjonale kravet for å være med i OL. Men Øvrebø vil ikke sende ham. Begrunnelsen: Du kommer neppe inn blant de 12 beste.
Denne kommentaren ble først publisert i forbindelse med nyheten om at Boutera ikke ble tatt ut til OL.
Når det norske fotballandslaget skrangler seg til en ørliten mulighet til å nå et mesterskap gjennom playoff eller andre finurlige bakveier, så heier hele Presse-Norge på at vi skal klare det.
Beslutningen er absurd av flere grunner:
• Hva er vitsen med internasjonale krav hvis man ikke følger dem, men bruker skjønn i stedet? Det åpner for forskjellsbehandling, noe vi ser tydelig i dette tilfellet. Hvorfor brukes ikke samme argument mot hekkeløperen Amalie Iuel? Hun ble tatt ut på ranking – men har minimal sjanse til å bli blant de tolv beste.
• Hvis alle land skulle gjort som Norge og bare sendt utøvere som kunne blitt topp 12, så ville vi hatt direkte finale i de fleste øvelser. Maratonfeltene ville blitt stusslige. I fotball ville vi ikke engang hatt to lag i finalen, for da ville vi vært oppe i 22 utøvere + reserver.
• Hvis Olympiatoppen mener nivået i OL blir for dårlig med Boutera på plass, oppnår de det motsatte ved å nekte ham deltakelse. Dette betyr jo at en annen – og «dårligere» – løper fra et annet land rykker opp på rankingen og tar hans plass.
• Forutsigbarheten for utøvere som ofrer alt gjennom fire år for å komme til OL, forsvinner helt. Boutera fikk til og med rødt lys fra Olympiatoppen før fristen for å komme med til OL var gått ut. Man trenger ikke være psykolog for å skjønne hva dette gjør med motivasjonen til mennesker som er nødt til å ofre alt for å komme gjennom det mikroskopiske nåløyet.
Aldri i livet
Når det norske fotballandslaget skrangler seg til en ørliten mulighet til å nå et mesterskap gjennom playoff eller andre finurlige bakveier, så heier hele Presse-Norge på at vi skal klare det. Aldri i livet om noen sportsjournalister hadde ment at vi skulle trekke oss om vi først hadde klart å bli med i et sluttspill.
Tore Øvrebø i statsfinansierte Olympiatoppen ser det som sin oppgave å drepe andres drømmer.
De samme sportsjournalistene triller ofte terning og er veldig kritiske til olympiske utøvere de stempler som turister. Dette selv om de samme utøverne tjener en fjerdedel av hva de selv gjør og har jobbet ti ganger så dedikert for å få muligheten til å være med i lekene som kun arrangeres hvert fjerde år.
Boutera skriver på Facebook at han opplever de siste dagene som et mareritt. Han skal ha respekt for at han tar belastningen med å avsløre hva som er skjedd i kulissene, der Friidrettsforbundet skylder på Olympiatoppen og der sistnevnte bare svarer med floskler, som at de ikke kommenterer enkeltuttak.
---
OL i Paris
- 108 norske utøvere er klare for lekene i Paris, fra 27. juli til 11. august
- 28 av utøverne i troppen er håndballspillere
- Olympiatoppens mål er å ta åtte medaljer
---
En hyllest
Under OL i Aten i 2004 skrev jeg artikkelen «En hyllest til nummer 28». Kanskje har jeg aldri fått mer respons fra Vårt Lands lesere noen gang enn etter den artikkelen. Den handlet om løperen Trine Pilskog, som ble hardt kritisert av norske medier, som mente at hun skuffet.
Men for Trine var det stort å delta i OL, hvorfor skulle det ikke være det? Hun hadde reist seg etter knekken hun fikk da treneren gikk over streken og ble overgriper. Hun hadde klart å bli best i Norge og hun hadde klart å bli blant de tretti beste i verden.
Hvor mange av de terningtrillende journalistene var det som var på samme nivå? Eller blant lederne på Olympiatoppen?
En av ti tusen
OL er en drøm for alle som driver med idrett. Kanskje er det en av ti tusen idrettsutøvere som kommer dit. Alle de 9.999 andre klarer det ikke, men likevel drives de av drømmen.
Den hardtarbeidende og troende hinderløperen Jacob Boutera klarte det. Han er kvalifisert for OL i Paris.
Likevel får han ikke dra. Tore Øvrebø i statsfinansierte Olympiatoppen ser det som sin oppgave å drepe andres drømmer.
Setter man seg selv som dommer over andres drømmer, må man faktisk regne med å bli bedømt på samme måte selv.
