Lyset er dempet i Levinsalen på Musikkhøgskolen i Oslo. Midt i rommet ruver en diger skimrende kappe. Bak den surrer en video av Liv Kristin Holmberg på vei gjennom Oslos gater. Hun har på seg kappen. Hun ankommer Grønland kirke. Banker på døren, bank, bank, bank.
Videoen setter stemningen for noe av det som skal bli forsøkt dissekert i Holmbergs doktorgradsdisputas i kunstnerisk utviklingsarbeid, kalt Kunstliturgien, om kunstens grenser.
For hvor langt kan kunsten og kunstneren strekke seg inn i den liturgiske og religiøse sfæren? Hvilke muligheter og sperrer ligger i kirkerommet som sted for kunst? Og kan de som jobber med musikk i kirken finne inspirasjon fra performancekunst og musikkteater?
– Hvor er Gud i disse verkene, spurte opponent og biskop i Oslo, Kari Veiteberg.
Både den åndelige dimensjonen, Holmbergs kappe og prosjektets «grenseløshet» ble debattert de påfølgende timene. Spørsmålene var mange, svarene uten streker under. Holmbergs andre opponent, den kjente danske forfatteren og kunstneren Madame Lou Camille Nielsen, hamret løs på og anerkjente Kunstliturgien om hverandre.
Kunst og religion
– Jeg vil gjerne gjøre det tydelig at jeg ikke er her for å reformere Den norske kirke eller liturgien. Mitt perspektiv er kunstens, sa Holmberg til et usedvanlig fullsatt auditorium.
Holmberg er utdannet kunstner og klassisk pianist og organist. Doktorgradsarbeidet sitt omtaler hun som et rituelt musikkteater. Hun har røtter i performancekunst, hvor utforsking av det rituelle og kroppens bevegelse i rommet er tradisjon.
---
Kunstliturgien
- Doktorgradsarbeid i kunstnerisk utviklingsarbeid av Liv Kristin Holmberg. Disputasen ble avholdt ved Norges musikkhøgskole (NMH) i Oslo 25. juni
- Blir på NMHs nettsider omtalt som «et performativt og diskursivt prosjekt om kunstens grenser». Det undersøker blant annet «liturgiske forløp og forskrifter som strukturerende, dramaturgisk prinsipp i eksperimentell scenekunst og musikkteater».
- To to opponentene, Kari Veiteberg og Madame Lou Camille Nielsen, kom fra henholdsvis teologien og kunstens verden.
- Mange ulike verk og samarbeidspartnere, blant dem teologer og musikere, inngår i prosjektet. Blant verkene som er blitt gjennomført i kirkerom, er Pustens Liturgi, Søvnens liturgi og Liturgi uten fellesskap
---
I presentasjonen sin la Holmberg likevel ikke skjul på at Kunstliturgien også henvender seg til kirken og det religiøse. Flere av kunstprosjektene hennes, blant dem Søvnens liturgi og Pustens liturgi har blitt utført i kirkerom. Hun har lent seg på samtaler med teologer, og latt teologer medvirke.
Døden som omdreiningspunkt
Holmberg pekte på at verkene også kan forstås som refleksjoner over kirkelige liturgiske tradisjoner, og forsøk på å belyse kunstens mulige liturgiske røtter. Hun la vekt på at det særlig er kirkemusikerens rolle og muligheter hun vil utforske og utvide.
Videre knyttet hun Kunstliturgien til begravelsesritualet:
– Min egen dødsangst og vår manglende dødsbevissthet er kanskje den viktigste motoren.
Verkene kan ses som ulike måter å komme døden i møte på
— Liv Kristin Holmberg
Alle verkene i doktorgradsarbeidet kan på et vis betraktes som former for dødsritualer, fortsatte Holmberg, og ramset opp Pustens liturgi, Søvnens liturgi, Avvigslingens liturgi, Paralysens liturgi og Dovenskapens liturgi.
– Verkene kan ses som ulike måter å komme døden i møte på, sa hun og pekte på at religioner og ritualer rommer språk for grenseerfaringer.
Holmberg trakk tråder videre til gresk teater og den antikke mysteriekulten rundt Orfeus.
Har Holmberg skapt teologi?
Kunstens møte med det hellige lokket et nokså variert publikum til Musikkhøgskolen: Alt fra mer eller mindre kjente forfattere og musikere til akademikere og teologer.
I sistnevnte gruppe hører Oslo-biskop og Holmbergs første opponent, Kari Veiteberg. Hun gikk løs på de sidene ved Kunstliturgien som, tross det kunstneriske utgangspunktet, tangerer tro og åndelighet.
Veiteberg startet med å spørre om begrepet liturgi. Hun viste blant annet til at kirken og forskningen har blitt kritisert for å sette skriften først og å ikke se at alt som skjer i kirkerommet «produserer teologi».
Har du produsert teologi?
— Biskop og opponent Kari Veiteberg til Liv Kristin Holmberg
– Har du produsert teologi? spurte hun Holmberg.
– Ja, eller har jeg produsert kristne? Det har jeg lurt på, og det er ikke noe jeg helt har kontroll eller oversikt over. Det har ikke vært min hensikt, men det kan være tilfelle, svarte Holmberg.
Hun forklarte at hun med verk som Søvnens liturgi, som er en seanse laget for en person om gangen, ønsker å lede publikum mot en grense.
– Om man tenker at det hellige på et vis er denne grensen, er dette former for iscenesettelser av grensen.
– Radikalt grenseløst
Holmbergs andre opponent, Madame Lou Camille Nielsen, startet sin utspørring med en prinsipiell avvising av hele doktorgraden.
Hvorfor?
Jo – grenseløshet. Holmbergs arbeid har på alle områder «en radikal grenseløshet», prosederte hun. Denne grenseløsheten gjorde det ifølge opponenten umulig å stille seg utenfor verket og bedømme det utenfra. Madame Nielsen plasserte Kunstliturgien inn i det utvidede kunstfeltet, en tradisjon med røtter i avantgarden på tidlig 1900-tall og i 1960-årene.
– Holmbergs arbeid hører inn under den radikale delen av denne utvidelsen. Det betyr at verken kunstner, publikum, kritikerne, institusjonen eller opponentene vet hvor verket slutter. Hele kunstnerens liv blir en del av verket, og til en viss grad også publikum og alle som kommer i berøring med det, sa hun.
Hele kunstnerens liv blir en del av verket, og til en viss grad også publikum og alle som kommer i berøring med det
— Madame Lou Camillie Nielsen, andre opponent
Hørte vi riktig?
Ville Madame Nielsen, som selv er kjent for sine grensebøyinger, ikke minst den mellom kunsten og livet, underkjenne Holmbergs arbeid som for grenseløst?
Som akademisk prosjekt, ja. Men ikke som kunst. Madame Nielsen anerkjente det hele som et «megalomant og radikalt og grenseløst og unikt kunstnerisk arbeid og verk.»
Dermed hadde doktorgraden blitt innstilt til godkjennelse, av «praktiske og ideelle grunner,» ifølge Madame Nielsen.
Etter utspørringene og selvransakelsene vandret forsamlingen videre for forfriskninger og taler. Det tok ikke lang tid før bedømmelseskomiteen, som foruten Veiteberg og Madame Nielsen, besto av professor og lydkunstner Trond Lossius, kunne erklære doktorgraden for offisielt godkjent.
Det tok heller ikke langt tid før Madame Nielsen, som undertegnede gjerne skulle hatt noen ord med, ble borte for meg.
– En forestilling i seg selv
To dager etter disputasen kontakter vi Holmberg for en liten oppsummering og evaluering.
– Disputasen kan ses på som en forstilling i seg selv, sier hun på telefon fra Blekinge i Sverige, der den nyslåtte doktoren for tiden jobber med Dovenskapens liturgi.
Holmberg er opptatt av at fagfeltet hun tilhører, kunstnerisk utviklingsarbeid, ikke legger opp til at man skal finne vitenskapelige og objektive svar. Utgangspunktet er det kunstneriske arbeidet og kunstnerens utforsking av egen praksis.
Du kan si at det er kunsten er funnene.
— Liv Kristin Holmberg
Dermed er det også er vanskelig å oppsummere nøyaktig hva hun har kommet frem til, utdyper Holmberg. For, er kunsten egentlig et sted for svar? Eller kanskje mer et sted der nye spørsmål oppstår?
– Du kan si at det er kunsten er funnene.
Holmberg forteller at hun har valgt kirkerommet som ramme for kunsten på grunn av de historiske elementene og de arkitektoniske mulighetene. Når kunstritualene plasseres inn i kirkerommet, åpner det samtidig for maktkritikk.
– Det er en eksistensiell søken i arbeidene, men også en dobling av det som vanligvis skjer i kirken. Også prestene kler seg ut, det er ikke bare jeg som har kappe.
Holmberg sier hun har laget ritualene ut fra et ønske om selv å få oppleve dem, selv om det i praksis er publikum, eller gjestene hennes, som gjør det.
– Jeg har ikke kjent meg hjemme i kirken, i ritualene og fellesskapet som finnes der, men jeg lengter etter det, og har forsøkt å bringe sammen den eksistensielle lengselen og den kunstneriske skapelsen.
