Denne saken ble først publisert før påske.
Danby Choi kommer oppover kirkebakken med øynene festet til mobilen. Sjefredaktøren i den liberale kulturavisen Subjekt er en travel mann, men har likevel satt av søndagsformiddagen til å delta på gudstjenesten i Mortensrud kirke. Siden starten av januar har han besøkt en rekke ulike kirker i den norske hovedstaden, blant annet Oslo domkirke, Uranienborg kirke, Ullern kirke og Fagerborg kirke. Opprinnelig var kirkebesøkene en del av et «hvit måned»-konsept, som mange gjennomfører i januar. Men så gav kirkene mersmak. Gudstjenestedeltakelsen er forlenget på ubestemt tid. Nå er det snart påske.
– Jeg har jo et ønske om å besøke de vakreste kirkene i Oslo, svarer Choi når vi hilser og spør ham om hvorfor han har lagt turen til Mortensrud.
– Så langt har jeg vært i mange klassiske kirker. Nå ville jeg prøve en moderne, eller postmoderne.
Det første Choi tenker på når han kommer opp til kirken, er Nasjonalmuseet. Det har med skiferstenene i kirkeveggen å gjøre. Og han synes kirken, som er bygget i nærkontakt med naturen, har veldig fine omgivelser.
– Det er veldig pent gjort, sier han.
Ber og går til nattverd
Så trer vi inn i kirkerommet og setter oss etter hvert til rette i kirkebenkene. Choi har med seg sin faste gudstjenestemakker Clement Størksen, en mangeårig venn av ham. De to finner plass på en av de fremste benkene. Vårt Land setter seg på respektfull distanse og lar gudstjenesten gå sin gang. Vi legger likevel merke til at Choi deltar i liturgien, blant annet ved å framsi trosbekjennelsen, og at han går til nattverd.
Etter gudstjenesten, der prest Maria Othilie Georgsen har brukt Astrid Lindgrens barnebok Mio, min Mio som en viktig referanse i prekenen, tar vi med oss Choi inn på det lille skrifterommet for en prat.
– Det var en veldig fin gudstjeneste. Jeg blir så overrrasket over hvor forskjellige de er fra gang til gang, sier han.
– Denne gangen ble det referert til Astrid Lindgren i prekenen. I den forrige gudstenesten jeg var på, ble det referert til Champions League. Jeg synes det er positivt at kristne verdier og tro blir speilet mot ulike kulturelle referanser. Det gjør prestene mer personlige, samtidig som jeg hele tiden ser Bibelen i et nytt lys, sier Choi.
Utvidet kulturelt kart og kompass
Han har ingen planer om å slutte med å gå til gudstjeneste selv om det opprinnelige prosjektet hans er fullført.
– Jeg ser på det kulturelle kartet og kompasset mitt som utvidet. Det har vært vanlig for meg å besøke museer og gallerier på søndagene. Nå er det også kirker. For meg er det store opplevelser.
– Er du selv troende?
– Det er et definisjonsspørsmål. Hvem er det jeg egentlig ber til når jeg ber? Og det er jeg ikke helt sikker på enda. For meg har det vært like mye å gå dypt inn i egne refleksjoner, og å finne fullstendige resonnementer i det jeg lukker øynene og tenker dypt. Gjennom oppveksten har jeg bedt til Gud og opplevd en slags dialog. Men hvem jeg ber til, hva jeg tror på, og om jeg tror, er fortsatt et definisjonsspørsmål for meg.
Jeg ser på det kulturelle kartet og kompasset mitt som utvidet.
— Danby Choi, om å gå i kirken
– Blir et bedre menneske
Choi har vært litt redd for å «forplikte» seg for mye ved å delta i kirkebønnene, som Fadervåret. Samtidig synes han det er fint å delta i gudstjenesten, både i salmesangen og i bønnene.
– I en av salmene i gudstjenesten, «Deg å få skode», sang vi formuleringen «ver du mi tru». Dette er noe katolikkene har vært flinke til, å la kirken tro for deg når du selv ikke strekker til. Man slutter seg til et fellesskap.
– Ja, dette er også noe av det store for meg. Man blir en enhet. Man blir religiøs av mindre, sier Choi.
– Hvordan vil du si at kirkebesøkene påvirker deg?
– De har påvirket meg veldig positivt. For det første er plutselig byen blitt dobbelt så stor. For det andre er det noe beroligende med den hellige søndagen. Jeg har jo levd et veldig raskt liv, med utrolig mange avgjørelser som skal tas i løpet av en uke. Noen ganger gjør man også feil. For meg er gudstjenestene ikke minst en mulighet til å reflektere over godt og vondt, og be om tilgivelse for egne feil, flauser og synder. Jeg synes jeg blir et bedre menneske fra søndag til søndag.
– Så du ber om tilgivelse under gudstjenesten?
– Jeg ber om tilgivelse for egen feilbarlighet. Dessuten prøver jeg å tilgi meg selv i enkelte tilfeller. Jeg tror at å tilgi seg selv ikke bare er et kynisk og egoistisk selvrensende prosjekt, men noe som gjør deg til et bedre menneske.
Raskt liv og kirkelig ro
Choi vokste som barn opp i en norsk-koreansk menighet. Han mener han alltid har vært kristen på det viset at han tenker at mennesker er feilbarlige, at de kan bli bedre, og at feil kan tilgis. Den kristne nåden er ikke et ukjent begrep for ham. Han har blitt flinkere til å hvile i denne.
– Jeg tror gudstjenester er veldig sunt for meg og det livet jeg lever. Når man er så mye i offentligheten som meg, mister man seg selv litt. Kirken gir en slags forankring, mener han.
Choi er jevnlig å finne i ulike samfunnsdebatter med høy profil. For tiden er han også med som en av tolv deltakere i realityserien Spillet på TV 2.
– Ligger det en slags motvekt i å finne roen i kirkerommet?
– Ja, det gjør det. Stadig mer av det jeg gjør er en del av den offentlige fortellingen på en eller annen måte. Men når jeg går inn i kirkerommet, snakker jeg ikke fra meg selv og utover, men fra meg selv og innover. Selv om jeg tenker mye i hverdagen, tenker jeg på et helt annet vis og for helt andre formål når jeg tenker i kirken.
– Du sa at du har levd et raskt liv. Jeg noterte meg at du kikket på telefonen din ganske ofte i løpet av gudstjenesten. Er det mange ting du må følge med på stort sett hele tiden?
– Ja, ikke alle Subjekts abonnenter er på gudstjeneste.
– Så det er vanskelig å legge mobilen helt bort?
– Jeg greier det nesten. Jeg prøver!
Jeg tror gudstjenester er veldig sunt for meg og det livet jeg lever.
— Danby Choi
– Kristendommen har stått sentralt
I tillegg til hvordan den påvirker ham selv, er Choi opptatt av hva kristendommen har betydd for det norske samfunnet.
– Kristendommen har ikke vært noe «eksternt», men stått sentralt i byggingen av den norske kulturen og de norske verdiene. Ett eksempel er jubileet for kristenretten, at vi gikk fra den sterkestes rett til at hvert menneske og individ har verdier og rettigheter, sier han.
Han tror at Subjekts journalistikk har funnet veien til en del kristne lesere gjennom disse verdiene. At hans egen gudstjenestegang også skaper interesse hos en del kristne, tror han er fordi det ligger noe håpefullt i at folk fra hans generasjon – rundt 30 – går i kirken.
– Hvor viktig er kirken i det norske samfunnet i dag?
– Utrolig mange kristne som lever i Norge gjør en større innsats og dugnad for fellesskapet enn de får anerkjennelse for. Jeg blir overrasket over hvor mange det egentlig er som er kristne i det norske samfunnet. Det ligger en dissonans mellom hva vi får høre om og hva vi faktisk ser i kirkerommene, ettersom mange lar være å si at de er kristne. Hver fjerde student dropper det, for eksempel. Det finnes en lei tendens til at man blir satt i bås og koblet med ekstreme meninger, sier Choi.
– Det er jo synd for en som som meg, som bryr seg om ytringsfrihet. Jeg skulle ønske at det ikke var noen nevneverdig forskjell på det man sier og det man tror.
– Slående vakkert
Vi har beveget oss ut av skrifterommet igjen. I rommet nærmest inngangsdøren sitter folk i livlig samtale på kirkekaffe. Choi sikrer seg en kopp, før han og Størksen tar de ulike krikene og krokene i kirken i nærmere øyensyn.
– Slående vakkert, sier Choi oppsummerende.
– De har klart å treffe på det meste, sier Størksen, som er like begeistret.
De skryter av både hovedtrekk og detaljer ved arkitekturen i Mortensrud kirke – alt fra hvordan høyttalerne er plassert til hvordan berget stiger opp og inn i kirkerommet.
Fra galleriet ser vi ned på presten som har begynt å rydde etter gudstjenesten. Folket er på veg ut dørene. Nå er det også snart på tide å dra for Subjekt-redaktøren og kameraten hans. Overgangen fra kirkerommet og dagen utenfor blir likevel ikke så stor, ettersom dagslyset kommer strålende inn gjennom vinduene og alle sprekkene i skiferveggene. Symbolikken er tydeleg, men oppleves ikke påtrengende.
– Det er noe med å slippe lyset inn, sier Danby Choi.
– Det er Gud som tar kontakt med oss.
---
Danby Choi
- Sjefredaktør i Subjekt
- Født i Oslo i 1993
- Har norsk-koreansk bakgrunn
- Gav i fjor ut boken Kanseller meg hvis du kan (Aschehoug), om ytringsklimaet i Norge
- En av tolv deltakere i realityserien Spillet på TV 2
- Choi har den siste tiden besøkt en rekke ulike kirker i den norske hovedstaden
---
