Fotografen som la ned kamera

I dette intervjuet forteller Norges mest prisbelønte pressefotograf om bildene han valgte å ikke ta.

Om prestasjonsangsten han har hatt underveis.

Om roen han kjenner på nå som han skal dø.

Og om det bildet han tenker oftest på, det som minner ham om Maria og Jesus-barnet.

– Med årene er det blitt vanskeligere å rette kamera mot folk i pressede livssituasjoner. Folk som befinner seg i periferien av det et menneske er konstruert for å tåle, erkjenner Henden.

Han er selv i en sånn situasjon nå. Kreft i bukspyttkjertelen gjør at han har måneder igjen å leve. Men selv kaller han seg heldig.

– Dette er ikke den verste måten å dø på. Jeg har kommet i havn. Nå kjenner jeg en stor ro.

En angrepsklar gribb

På fotojournalistikkutdanningen er det pensum å lære om den sørafrikanske fotografen Kevin Carter. I 1994 vant han Pulitzerprisen for bildet av en gribb som satt angrepsklar ved siden av en døende jente under hungersnøden i Sudan. Siden angret Carter på at han ikke hadde hjulpet jenta i stedet for å ta bilde. 33 år gammel tok han sitt eget liv.

VG-veteran Henden har kjent på det etiske dilemmaet selv. Han trekker fram to eksempler:

Afghanistan i 2008: Mens en norsk delegasjon ledet av utenriksminister Jonas Gahr Støre var på hotell Serena i Kabul, stormet terrorister fra Taliban inn med granater, automatvåpen og selvmordsvester. Mange ble truffet, deriblant Dagbladets journalist Carsten Thomassen, som døde av skadene.

– Da jeg så en hardt skadet person, var det naturlig for meg å hjelpe. Det krevde ingen betenkningstid. Jeg visste ikke engang at det var Carsten før etter at jeg begynte å gi førstehjelp, forteller Henden.

Gaza i 2014: En rakett slo ned på stranda der en guttegjeng spilte fotball. Fire gutter ble drept, to ble såret. De sårede klarte å ta seg opp til hotellterassen der jeg var.

– Da la jeg fra meg kameraet. Det gikk på instinkt. Jeg fikk hjulpet en av dem, han hadde fragmentskader i brystet. Et halvt år senere dro jeg ned og traff ham igjen. Han var tydelig traumatisert.

– Hvordan unngikk du å bli nummen i følelsene selv?

– Avstumpet mener du? Jeg håper jeg har beholdt min menneskelighet oppi alt. Mye handler om erfaring. Man tåler mye etter hvert. Men lukten av død blir man aldri vant til.

Feil moralsk kompass

Den 63 år gamle fotografen forteller at han har lært seg å kompartmentalisere inntrykkene sine. Han legger de bort i en skuff når han kommer hjem. Ellers ville det gjort ham ute av stand til å leve normalt.

– Har du fått profesjonell hjelp også?

– Jeg har vært på obligatoriske debriefer med krisepsykologer. Men den beste debriefen for meg har vært å snakke med kolleger, folk du har vært sammen med i situasjonen, folk som kan relatere seg til det.

– Hva har det gjort med menneskesynet ditt å leve så tett på ondskap?

– Jeg har ingen illusjoner lenger. Jeg tror at de fleste mennesker er i stand til å begå ondskap om omstendighetene tilsier det. Det er ingen som er bare gode eller bare onde.

– Hva tenker du om at politiet i Norge gang på gang må gå ut og be folk slutte å filme og ta bilder av trafikkulykker, der de burde hjulpet til i stedet?

– Jeg tror det er både tankeløshet og et feil moralsk kompass. Hva skal de bruke bildene til? Vise dem til venner og skryte av hva de har sett? spør Henden.

---

Harald Henden

• Alder: 63
• Familie: Singel
• Bosted: Oslo
• Aktuell: Alvorlig syk av kreft og har kort tid igjen å leve
• Priser: Fikk pressefotografenes ærespris sist uke. Vant Årets bilde i 1995 og 2000. Vant den store journalistprisen i 2004.

---

Maria med Jesus-barnet

To ganger har Harald Henden fått utmerkelsen Årets bilde i Norge. Under årets utdeling 15. mars fikk han den nyopprettede Pressefotografenes hederspris. Selv var han på forhånd bekymret for at dette kunne stjele oppmerksomhet fra hovedtildelingen på festen.

– Det er Harald i et nøtteskall. Tenker alltid på andre. Alle kjenner ham som en raus og omsorgsfull fyr, forteller Ole Petter Hjelle, som kjenner Henden fra fallskjermmiljøet, der Henden har stresset ned når han har kommet hjem fra krevende fotooppdrag. Hjelle selv er norgesmester i sporten.

Når Vårt Land spør Henden om hvilket bilde han tenker mest på – av alle de han har tatt – trekker han fram fotoet fra Afghanistan som ble kåret til årets bilde i 1995. Et boligområdet var bombet og en mann kom ut av ruinene bærende på et dødt spedbarn, før han la det i armene på barnets mor:

– Jeg tok bilde av moren med det døde barnet. Moren har kappe og sjal. Visuelt gir deg meg religiøse assosiasjoner. Det minner om Maria med Jesus-barnet, forteller fotografen.

2,5 millioner mennesker på Mjøs-isen

Selv oppgir Henden at han ikke har noen religiøs tro. Han tror at alt er over når han dør. Og han opplever at den erkjennelsen gir ham ro:

– Jeg har sett mange bli fratatt livet i ung alder. Selv er jeg 63, jeg er enslig, barnløs og jeg har hatt et godt liv. Jeg har opplevd veldig mye som setter min egen situasjon i perspektiv. Det prøver jeg å bruke nå som jeg skal møte døden selv.

– Snakker vi om en eksistensiell beredskap?

– Jeg vet ikke hva du legger i det. Men i jobben min har jeg hatt et bevisst forhold til risiko. Jeg har hele tiden vært klar over hvor skjørt livet er. Og selv om jeg har befunnet meg på farlige steder, har jeg alltid kunnet ringe hjem og si at jeg vil ut. Det kan ikke de som bor der det kriges. I Gaza er det umulig å flykte nå. Hele befolkningen er sperret inne på et område like stort som Mjøsa. Forestill deg halvparten av Norges innbyggere på et islagt Mjøsa, oppfordrer Henden.

Slitt med prestasjonsangst

VG har vært arbeidsgiveren til Harald Henden i over 30 år. Han sto fram i sin egen avis og fortalte om kreftsykdommen nylig. Der fortalte han også at han forsonte seg fort med at han hadde fått dødsdommen. Han angrer ikke på åpenheten:

– Nei, det har gitt meg så uendelig mange fine tilbakemeldinger. Jeg har fått hilsener fra Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg, fra kolleger, venner og folk jeg ikke kjenner. Jeg søker ikke oppmerksomhet, men det er godt å få vite at man har berørt noen. Jeg føler at jeg har kommet i havn. Jeg har ingen bucketliste over ting jeg brenner etter å gjøre. Jeg har funnet ro.

– Hvilke tilbakemeldinger har du fått?

– Jeg har fått høre at folk har oppfattet meg på en annen måte enn jeg trodde, at de har sett på meg som en varm person. Jeg har aldri vært den med størst selvtillit og best selvbilde. Hele livet har jeg slitt med prestasjonsangst. Den har vært min følgesvenn på hver eneste jobb jeg har vært på. Jeg vet at det er mange fotografer som er bedre enn meg. Derfor er det så godt å få vite at andre har satt pris på det jeg har gjort.

Hele livet har jeg slitt med prestasjonsangst. Den har vært min følgesvenn på hver eneste jobb jeg har vært på.

—  Harald Henden, pressefotograf

– Hvilke følelser er sterkest nå? Er du trist? Redd? Sint? Takknemlig?

– Nei, nei, nei. Jeg er ikke spesielt trist. Jeg er overhodet ikke redd. Takknemlighet er det som dominerer. Ikke for at jeg skal dø, selvfølgelig, men for all den varme og kjærlighet jeg får. Hvem skulle jeg forresten vært sint på?

– Gud, for eksempel?

– Jo, men så lenge jeg ikke tror han finnes, så har jeg ikke den muligheten. Jeg har forresten fått et par mailer fra folk som vil omvende meg. De har jeg ikke svart på. Det har jeg ikke tid til.

Bønner til Gud

Henden innrømmer dog at han har sendt noen bønner til Gud i pressede situasjoner i sitt yrkesliv, bønner som har inneholdt løfter om motytelser hvis han kom helskinnet fra det.

– Kom det noen svar?

– Jeg kom jo fra det i live. Så kan man tolke det man vil.

Henden smiler. Han er preget av at cellegiften tapper ham for krefter. Nå og da tar han lange tenkepauser. Men når jeg takker ham for intervjuet og reiser meg for å gå, er han lynrask:

– Maten er på meg. Jeg kan ikke ta med meg pengene mine dit jeg drar.