– Mødrene ga oss liv der det ikke var håp om liv

I Den barbeinte kvinnen skriver Scholastique Mukasonga om moren, Stefania, som ble drept i folkemordet i Rwanda. Datteren var ikke der da angrepene skjedde, og kunne ikke svøpe den døde moren i skjørtet hennes, slik Stefania så sterkt ønsket seg.

I stedet søker Mukasonga seg mot skriften. Hun skriver frem moren, lar setningene veve likkledet rundt den fraværende kroppen, slik forfatteren selv uttrykker det. Og mens hun skriver, er det som om Stefania står ved siden av henne:

– Jeg skrev på en måte denne boken sammen med henne. Den er full av kjærlighet.

Mukasonga kan snakke lenge om Stefania, forsikrer hun. Vi møter forfatteren i Oslo i anledning den norske oversettelsen av memoaren, som opprinnelig ble utgitt i 2008.

Sterkt mot, stor omsorg

I år er det 30 år siden folkemordet som tok livet av rundt 800.000, hovedsakelig tutsier, i Rwanda. 37 av dem var Mukasongas familiemedlemmer. I Den barbeinte kvinnen skildrer hun oppveksten på 1960-tallet i Nyamata, i et område sørøst i landet, dit familien hennes er blitt fordrevet.

Hun forteller om hverdagsliv, skikker, tradisjoner og ritualer. Og om den konstante frykten for å bli angrepet. Drivkraften er moren og de andre kvinnene i Nyamata, og motet og omsorgen de ga i en tid da trusselen om død var allestedsnærværende.

– Mødrene ga oss glede der det ikke var håp om glede, de ga oss en idé om en fremtid, selv om alt vi ble lovet, egentlig var død. Om jeg har greid å bli voksen, på tross av historien jeg faktisk bærer på, så er det jo derfor, sier forfatteren.

Storebroren min Antoine fikk ni barn, og det var ikke et spor av dem noe sted

---

Scholastique Mukasonga

• Prisvinnende forfatter, født i 1956 i Rwanda
• Bosatt i Frankrike fra 1992, to år før folkemordet på tutsiene, der 37 av familiemedlemmene hennes ble massakrert
• Debuterte i 2006 med den selvbiografiske fortellingen Inyenzi ou les Cafards.
• Den barbeinte kvinnen (oversatt av Agnete Øye på Press forlag) er hennes første utgivelse på norsk. Boken ble opprinnelig utgitt i 2008.

---

Bokens tittel speiler denne ruvende og trygge morsskikkelsen. Mammaen som går barbeint gjennom livet, og som den lille jenta lever tett, tett på. Mukasonga har et bilde inni seg av Stefania som går foran med hakken på skulderen og med datteren like bak, med sin lille hakke.

– Hun åpner opp veien foran oss, og jeg må hele tiden holde blikket på føttene hennes. Sette føttene der hun har satt sine. Hun beskytter meg.

En mor er på mange måter den første skolen et menneske går, tenker Mukasonga. Senere i livet setter man det ut i praksis, det man har lært.

– Det er vel også sånn jeg har greid å ikke bli helt gæren. Jeg så hvordan min mor alltid prøvde å klare seg, gå videre.

Skrev overalt, hele tiden

Da massakrene startet 6. april 1994, oppholdt Mukasonga seg i Normandie, der hun fortsatt bor. Hun hadde ankommet Frankrike to år tidligere, via Burundi, som hun flyktet til i 1973.

Inntrykkene fra TV-skjermen utløste en skriveprosess som tolv år senere ble til Mukasongas første bok, Inyenzi ou les Cafards (Inyenzi eller kakerlakkene), også den en selvbiografisk fortelling.

– Jeg begynte jeg å skrive så fort jeg så bildene fra Rwanda. Det skjedde automatisk. Andre har gjort det det samme: Primo Levi, Elie Wiesel. Det var en måte å overleve på, finne styrke på. Jeg var redd for å ende opp som en tom maskin. Så jeg skrev, skrev og skrev.

Jeg var redd for å ende opp som en tom maskin. Så jeg skrev, skrev og skrev

—  Scholastique Mukasonga

På denne tiden kunne hun nesten ikke sove. Og sovnet hun likevel, ble hun vekket av mareritt. Det var som om hun hadde macheten mot halsen.

– Jeg skrev overalt og på alt jeg kunne finne. Jeg jobbet som sosionom den gangen, så jeg skrev i bilen, gjorde opptak. Og mens jeg skrev, følte jeg at drapsmennene var rett bak meg.

For Mukasonga var det viktig å komme forbi skjellsordet kakerlakker, som hutuekstremister hadde brukt om tutsier. Dessuten ville hun at de to sønnene hennes skulle få vite om det som hadde skjedd.

Folkemordet varte i tre måneder. Så, den 4. juli, var det over. Men det tok flere år før Mukasonga orket å reise tilbake til hjemlandet. Hun visste at siden det bare hadde vært tutsier i Nyamata, ville hun ikke finne noe etter familien sin der. Da hun til slutt dro, i 2004, ble det bekreftet for henne.

– Storebroren min Antoine fikk ni barn, og det var ikke et spor av dem noe sted. Det var ingenting igjen der, alt var gjengrodd.

En vei ut i verden

Gjennom litteraturen føler Mukasonga at hun forvalter minnet etter familien. Hun var en av få tutsier som fikk gå på videregående skole. 90 prosent av plassene var den gangen reservert for hutuer.

På skolen lærte man kun fransk. Og dette språket, ble også hennes billett ut i verden.

– Jeg har et veldig nært bånd til fransk. Språket reddet livet mitt, nesten bokstavelig talt.

---

Folkemordet i Rwanda

• Startet 6. april 1994. Rundt 800.000 tutsier, politisk moderate hutuer og twa ble drept. Varte i 100 dager, til midten av juni samme år
• Utløst etter fire år med borgerkrig og mangeårige, sterke motsetninger mellom folkegruppene hutu og tutsi
• Både myndigheter, militsgrupper og sivile deltok i massakrene
• FN og verdenssamfunnet fikk i etterkant massiv kritikk for en passiv holdning og for ikke å ha stanset folkemordet

Kilde: FN og STL

---

Da døren i 1973 ble stengt også for de ti prosentene tutsier som hadde hatt innpass på videregående, bestemte Mukasongas foreldrene seg for å sende datteren i eksil. Hun og broren André kom seg ut av landet.

– Foreldrene våre skjønte hva som kom til å skje allerede da. 20 år senere viste det seg å bli virkelighet. Også derfor tenker jeg at jeg har en plikt til å bevare minnet etter dem.

«Døden vil ikke ha oss»

Flere ganger i løpet av intervjuet understreker Mukasonga betydningen kvinnene i Rwanda har og har hatt. I dag er Rwanda kjent for å ha et høyt antall kvinner i parlamentet, og en fremoverlent kvinnepolitikk.

Etter folkemordet var kvinnene i flertall i Rwanda, det var de som i størst grad overlevde. Voldtekt hadde blitt brukt som våpen i stor utstrekning, og overlevende satt igjen med enorm sorg og smerte.

– «Døden vil ikke ha meg,» sa mange av dem som var blitt alene igjen, og som hadde tryglet om å bli drept. Rwanda er et veldig kristent land, så selvmord var ikke heller noe alternativ for disse kvinnene.

Det de likevel gjorde, var å ta ansvar for å gi liv, fortsetter hun. Hun forteller hvordan kvinnene tok vare på alle barn som var blitt forlatt eller var foreldreløse, uansett bakgrunn.

– Det var ikke noe forskjell på barna. Hvis et barn trengte foreldre, så tok man det bare inn, konstaterer Mukasonga, som kaller Den barbeinte kvinnen for sin aller viktigste bok.

Å leve som rwander

For Scholastique Mukasonga har ikke det at det i år er 30 år siden folkemordet så stor betydning i seg selv.

– Det går jo ikke over. I Rwanda lever de overlevende videre som best de kan. Man lærer seg å leve på en annen måte. Jeg tror man blir veldig sensitiv for andres smerte, sier hun.

– Hvordan er forholdet mellom hutuer og tutsier i dag?

– Det er ganske enkelt: Det finnes ikke mer, svarer Mukasonga.

Hun viser til at hutu og tutsi fra starten av bare var navn på to grupper. Hutuene drev med jordbruk og tutsiene hadde kveg.

– Det var ikke vanskeligere enn så, man giftet seg med hverandre. Det var ikke noe fast, man kunne bytte og bli jordbruker.

Skillet mellom de to folkegruppene har handlet om klasse. De belgiske kolonimaktene favoriserte imidlertid tutsiene, og mente de hadde en annen etnisk bakgrunn. I 1935 ble det innført id-kort som viste hvilken gruppe en tilhørte. Etter folkemordet forsvant disse etniske id-kortene.

– Ungdommen, de som er født etter folkemordet, de … selvfølgelig vet de hva som skjedde, men de kjenner ikke hutu og tutsi. Vi er fra Rwanda, alle sammen.