Kultur

Svart energi på Henie Onstad

KUNST: Henie Onstad kunstsenter lar det svarte vise vei inn i den moderne kunsten. Det fungerer overraskende bra.

Er det mulig å lage en utstilling om svart som ikke er stappet med symbolikk?

Ja og nei, tenker jeg etter å ha besøkt «Fifty Shades of Black» på Henie Onstad Kunstsenter. Den klamme tittelen, som spiller på den erotiske kioskvelteren Fifty Shades of Grey, fanger opp noe av dette spennet: Svart er sexy og mystisk, så klart.

Samtidig kommer svart i et spekter av valører og variasjoner. Svart er en blanding av alle fargene i en fargemodell. Strengt tatt er det vel ikke engang en farge.

Og, om vi holder oss til det materielle, det konkrete, kan vi si at svart i bunn og grunn er fravær av lys. Men også her klimprer det symbolske med: Svart er melankoli, depresjon, tomhet, død.

Nyansene i måten å forstå det svarte på, er på mange måter kjernen i utstillingen. Den består i all hovedsak av verk fra museets egen samling.

Svart materialitet

Henie Onstads magasin inneholder først og fremst verk fra 1950-tallet og fremover. Det er poeng som løftes frem, for det var nå, med den moderne etterkrigskunsten, at interessen for svart virkelig meldte seg.

Utforskingen av svart har ikke minst blitt forbundet med den franske maleren Pierre Soulages (1919–2022), som museet eier åtte verk av. Soulages er omdreiningspunktet, «den svarte solen» i utstillingen, og maleriene hans er virkelig verdt å få med seg. For ikke å si meditere over.

Soulages bilder, som for øvrig skal være vanskelige å ivareta for konservatorene, er sterke, tøffe komposisjoner av mørke og lys. Brede, tykke, mettede strøk av svart møter en karakteristisk, lysende gulfarge. Maleriene er store, men oppleves lette, nesten svevende.

Det varme, levende og digre bildet henvender seg ikke bare til øynene, men til hele kroppen

For Soulages var materialitet og samspillet mellom fargene saken, ikke det symbolske. Mot slutten av 1970-tallet ble han enda mer abstrakt, og konsentrerte seg om lysets refleksjon og spill i maleriets overflate. Lyset kunne få det svarte til så å si å tre ut av mørket; bli «en lysende farge,» slik det blir forklart i utstillingsteksten.

Effekten er merkbar i det seneste Soulages-verket, et maleri fra 1983. Det varme, levende og digre bildet henvender seg ikke bare til øynene, men til hele kroppen. Følelsen av noe skulpturelt blir styrket av at det henger fra taket, som en liten vegg midt i rommet.

---

Utstilling

Henie Onstad Kunstsenter

Fifty Shades of Black

Kuratorer: Caroline Ugelstad og Hilde Berteig Rustan

Vises frem til 4. august

---

Myter og makt

Pierre Soulages abstrakte etterkrigsmodernisme er representativ for samlingen på Høvikodden. Det samme gjelder hans status som hvit mann. Museet har måttet låne inn verk av kunstneren Nicole Rafiki for å få sagt noe vektig om svart identitet og om stereotypiene som knytter seg til fargen.

Rafiki, som er født i Kongo og bor og jobber i Oslo og Johannesburg, er representert med to fotografier: Kemetic Marshmallows II og Kemetic Marshmallows III (begge fra 2019). Bildene viser en svart kvinne mot en hvit vegg i to ulike stillinger. På begge er ansiktet mer eller mindre skjult bak det flettede håret.

Rafikis poeng er at i den vestlige verden har svart tradisjonelt vært forbundet med noe negativt. Motsatt har det hvite vært knyttet til det rene og gode. Men et slikt rigid motsetningsforhold er konstruert, og andre steder på jorda har det svarte hatt en annen status. Rafiki får frem at farger ikke er nøytrale størrelser, men formet av kulturen vi er sosialisert inn i.

Den som tar sikte på å utforske svart i kunsten, kommer ikke unna den sterke rekken av nåtidige verk som løfter svart historie og tar et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Perspektivet får lite plass i denne utstillingen, men det er i alle fall der.

Rafiki, Rafiki, Kemetic Marshmallows II, 2019.

Mørkerommet

En annen fotokunstner som setter merke, er Kåre Kivijärvi. Museet eier mange bilder av den kvenske fotografen, som er kjent for renskårne avbildninger av mennesker og nordnorsk natur i svart-hvitt. Kivijärvis eksperimenteringer i mørkerommet gir et umiskjennelig, ladet estetisk uttrykk. Det svarte er både form, fravær og et sted hvor lys kan reflekteres.

Fra den norske kunsthistorie finner vi også størrelser som Olav Strømme, Jan Groth og Per Inge Bjørlo. I sistnevntes bildeserie Redsle, Hode og Fugl finnens en mer uttalt melankoli i motivene, mens vi i Groth store tepper – eller gobeliner – er tilbake i det mer abstrakte og intuitive. Groth kalte svart for «alle fargers mor». I Tegn (1972) skjærer en hvit strek igjennom den tette svarte bakgrunnen. Teppet er vevd av Groths ektefelle Benedikte Herulfsdatter.

Groth Jan Groth, Tegn. 1972.

Det er også gøy å se kunstnerparet Anna-Eva Bergman og Hans Hartung utstilt sammen. Bergmans erindringer fra mellomkrigstiden ble i fjor høst utgitt i bokform, og til sommeren åpner Nasjonalmuseet utstilling med kunsten hennes.

Modernisme og spiritualitet

Finnes det en spiritualitet i modernismens dragning mot det svarte? Om ikke kunstnerne var uttalt opptatt av dette, er verkenes effekt åpen. En som i alle fall utforsket det åndelige, var kubanske Wifredo Lam. Steinbukkens vendekrets og Før daggry (begge fra 1961) blander surrealisme og kubisme med afrokubansk spiritualitet og kultur.

Lam, som for tiden høster ny interesse internasjonalt, henger ved siden av den norske maleren Jakob Weidemann. Det er en interessant sammenstilling. I utgangspunktet virker Lams bilder å gå i en ganske annen retning enn Weidemanns abstraherte «skogbunn-bilder» Storfuglen letter (1959) og Fra skogen (1961). Begge bringer likevel noe organisk inn i bildene sine, i bruken av mørke jordfarger og i motivenes forbindelse til den overveldende naturen.

«Fifty Shades of Black» klarer, gjennom et velvalgt utvalg moderne kunst og samtidskunst å vise at svart er alt annet enn monotoni.


Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur