Drøfter feminismens tilbakegang i Russland

Den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen ble for alvor kjent i Norge med romanen Utrenskning, som hun fikk Nordisk råds litteraturpris for. I den ferske sakprosaboka Putins krig mot kvinner skriver hun om tilbakegang for likestillingen i Norges og Finlands felles naboland i øst. Tilbakegangen er nært knyttet til den generelle samfunnssituasjonen i Russland.

– Hovedmålet til Putin er å beholde makten i Kreml. Da må kvinner holdes utenfor, sier Oksanen.

Forfatteren mener at den russiske regjeringen har fulgt nøye med på revolusjonene i nabolandene, der likestillingsnivået har vært i rask stigning. Både i Polen, Ukraina og i de baltiske landene har kvinner ifølge Oksanen hatt vellykkede inntredener i politikken og kastet ut gamle eliter. I Russland er derimot kvinner blitt truet til stillhet, mener hun. Det står i motsetning til hvordan Russland for mange år siden var et progressivt land på likestillingsfronten. Blant annet var Russland land nummer tre i verden der kvinner fikk stemmerett.

– Mange ting har vært progressive, men nå tar de en ny vending. Kreml bestemte seg for å slå seg sammen med konservative og nasjonalister, ikke med feministene, mener Oksanen.

Samarbeid med vestlige konservative

– Hvilken rolle vil du si den russisk-ortodokse kirke har hatt i dette?

– Jeg skulle nettopp til kirken, ja. Den ortodokse kirken gikk aldri gjennom den samme typen liberalisering som de vestlige kirkene. Hvis du tenker på de fleste vestlige kirker nå, er de mye mer forståelsesfulle overfor seksuelle minoriteter, for eksempel. Da grensene åpnet seg på 1990-tallet, begynte den russisk-ortodokse kirken å kommunisere med vestlige konservative kirker og finne måter å fremme konservative verdier på. De fant gjensidig forståelse, og de amerikanske konservative hjalp de russiske, hevder Oksanen.

– Hvis du hører amerikanske konservative snakke nesten som russiske politikere, så er det ingen tilfeldighet.

I Oksanens nye bok kommer det blant annet fram at den russisk-ortodokse kirken har kalt familievold for en «idé fra utlandet».

– Det er en omvendt måte til hvordan vi tenker. Noen av meningene den russisk-ortodokse kirken eller russiske politikere sprer, er så ute av vår verden at det er veldig vanskelig for oss å i det hele tatt kunne forestille oss det, sier forfatteren.

Hvis du hører amerikanske konservative snakke nesten som russiske politikere, så er det ingen tilfeldighet.

—  Sofi Oksanen

Ond sirkel av manglende likestilling

Oksanen tror at kvinner på et eller annet tidspunkt vil få større innflytelse på samfunnsutviklingen i Russland og mener vi må tenke tilbake på hvordan de vestlige landene var på 1800-tallet. Å være kvinneaktivist i Russland i dag er likevel noe som krever stort mot, mener hun. Kvinnerollen i nabolandet i øst er først og fremst knyttet til barna.

– Kvinner skal føde barn, oppdra barn og utdanne barn.

Den finsk-estiske forfatteren synes ikke det er rart at russiske kvinner selv bidrar til å oppdra barn som vokser opp i et samfunn som holder kvinner nede. Hun sammenligner det med kvinner på 1700-tallet som oppdro jentene sine til å bli gode koner, ikke til å bli frihetskjempere for kvinners rettigheter.

– Hvis du oppdrar barna dine annerledes enn det miljøet ditt vil at du skal, så oppdrar du barn som kommer til å hate deg. De kommer til å forlate deg fordi du representerer verdisystemet de ikke lenger representerer. Det er som en ond sirkel, sier hun.

Skriver om voldtekter som våpen

Med Putins krig mot kvinner ønsker hun å nå ut til lesere som ikke er eksperter på Russland og russisk politikk, og tegner derfor opp en del store fortellinger hun tror vi alle trenger å forstå. Blant annet skriver hun om «Homo putinicus» – den russiske versjonen av det nye mennesket.

– Når generasjonen som nå får sin patriotiske militære utdannelse på skolen, er klar for voksenlivet, tror jeg denne russiske ideologien vil være ferdig utviklet, sier hun.

Oksanen skriver også mye om Russlands bruk av seksuell vold i krig, som hun oppfatter som en bevisst militær strategi: «Den seksuelle volden traumatiserer og river opp hele lokalsamfunn og familier for generasjoner, den forandrer befolkningsstrukturen i området. Derfor er den et så populært virkemiddel for erobreren, og derfor benytter Russland seg fremdeles av det eldgamle våpenet.»

I Ukraina i dag samles det inn rettsmedisinske beviser på voldtekter, forteller hun, noe det har vært vanskeligere å gjøre i tidligere tider. I rettslige oppgjør med krigsforbrytelser har det sjelden vært voldtektssaker, noe hun blant annet mener skyldes manglende politisk vilje.

– Boken din er forbudt i Russland, sier du selv. Er du noen ganger nervøs for å snakke så dristig om det russiske regimet?

– Nei. Jeg mener, jeg er finsk statsborger og har ingen familiemedlemmer som bor i Russland.

Sensurerte seg selv som barn

– Du forteller at du ikke skrev noen ting i dagboken din mens du var på turer i Sovjetunionen som barn. Hvordan tolker du dette som voksen?

– Ja, for å være ærlig, så synes jeg det er talende. Det er et godt eksempel på hvordan barn lærer reglene til det totalitære regimet. Barn lærer av de voksne og hvordan de snakker. I totalitære regimer bruker du eufemismer. Det finnes ikke noe direkte språk om ting som ikke er gunstig for regimet, sier Oksanen.

Hun mener at det i russiske familier i dag er tilsvarende.

– De må tenke på hvordan de skal snakke med barna sine om krigen, hva slags fraser de skal bruke for å forsikre seg om at de ikke bruker feil uttrykk utenfor hjemmet eller på nettet eller sannsynligvis ikke engang over telefon. Dette er en verden jeg delvis er oppdratt med, forteller hun.

I familien hennes snakket de åpent om hva som hadde skjedd med familiemedlemmer som var blitt deportert. Hun forsto likevel at man ikke bør legge igjen bevis.

– På den måten kom det totalitære regimet også til min private verden. En dagbok er jo noe som burde være det mest intime i livet ditt, noe du bør stole på. Jeg måtte bli voksen før jeg forsto at det faktisk var veldig rart, sier hun.

Det finnes ikke noe direkte språk om ting som ikke er gunstig for regimet

—  Sofi Oksanen

Kaller seg postkolonial

– Du definerer deg selv som en postkolonial forfatter. Blir noen overrasket over dette, eller forstår alle med en gang hvorfor du gjør det?

– Det kommer an på hvem jeg snakker med. I vestlige land kobler folk ikke kolonialisme til de baltiske statene, Sovjetunionen og Russland, fordi russisk kolonialisme ikke er godt kjent, rett og slett.

– Vet vi for lite i Vesten, inkludert i Norge, om landene øst for oss, som Russland og Estland?

– Jeg forventer ikke at folk skal vite alt om hvert enkelt lands historie. Jeg kjenner heller ikke historien til alle land. Men du trenger å kjenne visse trekk ved russisk imperialisme, akkurat som vi kjenner visse trekk ved britisk imperialisme eller noen grunnleggende ideer om hvordan USA ble til. Jeg mener, det er en del av skoleundervisningen vår. Det er en del av vår gjensidige forståelse av Europas historie, sier Oksanen.

Lite russisk krig i populærkulturen

Hun mener det er et problem at populærkulturen i liten grad forteller oss om russisk imperialisme og kolonialisme.

– Nesten alle mennesker har sett minst ett TV-program eller én film om Hitlers Tyskland og minst én film om innfødte amerikanere som forsvarer hjemstedet sitt. Det gir oss visse bilder i hodet. Men de fleste av oss har ikke sett en eneste film om sovjetiske eller russiske krigsforbrytelser.

– Populærkulturen former vårt kollektive minne?

– Ja, nøyaktig. Vårt kollektive minne var ordet jeg lette etter.

– Hva tror du vi som bor i Norden kan gjøre med den verdenspolitiske situasjonen vi er i nå?

– Det viktigste vi kan gjøre er å støtte Ukraina og holde politikerne våre fokuserte. Det er noe vi kan gjøre i demokratiske land. Det er forståelig at lokale nyheter eller andre konflikter kommer til å være i overskriftene i fremtiden. Men det betyr ikke at krigen i Ukraina ikke er viktig, sier Sofi Oksanen.

– Hvis krigen ikke er i overskriftene, betyr det ikke at folk ikke dør.

---

Sofi Oksanen

• Finsk-estisk forfatter
• Født i 1977
• Debuterte med romanen Stalins kyr i 2003 (på norsk i 2009).
• Fikk Nordisk råds litteraturpris i 2010 for romanen Utrenskning (på norsk samme år).
• Bøkene hennes er oversatt til 46 språk.
• Aktuell med sakprosaboken Putins krig mot kvinner (Kagge forlag)

---