Drømmedikteren

Erlend O. Nødtvedt har reist seg fra sykeleiet, etter en djevelsk bihulebetennelse, og møtt opp på spisestedet Tempo tempo i Bergen. Foranledningen er hans siste utgivelse Olav Nygards seng. Boken, som blant annet fikk rosende omtale i herværende avis, er nominert til Kritikerprisen, som deles ut neste uke, den 7. mars.

Men først vil Vårt Lands journalist snakke om rollen han fyller som poet. Nødtvedts ansikt er nemlig kjent fra nokså iøynefallende portretter, ja, skal vi kalle det iscenesettelser?

Lusekofte i vilt vestlandslandskap, dramatisk positur med hardingfele, alvorstynget portrettfoto à la 1800-tallet, avslappet posering med Toyota, sigarett og hodeskalle i anledning road trip-romanen Vestlandet.

Og nå sist: En romantisk-mystisk illustrasjon av en sovende Nødtvedt. Nesten som et tresnitt.

– Som oftest er dette noe som skal bygge opp under teksten. Jeg er ikke interessert i å lage en person eller en kvalitet i offentligheten. Det er helt fremmed for meg, fastslår Nødtvedt.

Geniestetikk og stormannsgalskap

Nødtvedt er likevel med på at han med slike visuelle grep plasserer seg selv direkte inn i verket. Virkelighetsmarkører, kaller han det: En lek med at det ikke kun er fiksjon vi har med å gjøre, men også «et snev av noe som faktisk har utspilt seg».

– At det som er innenfor og det som er utenfor bøkene har en litt sånn glidende overgang, kanskje.

Det selvbiografiske gir seg ikke bare til kjenne gjennom bildene, men også i de litterære tekstene:

– I romanen Mordet på Henrik Ibsen tok jeg det ut i det ekstreme. Hovedperson der er jo en overdrevet versjon av meg selv. Jeg tenker at litteraturen er et bra sted for sted for overdrivelsen – at det å måke på, lempe på, kan få fram ting på ganske fin måte.

---

Erlend O. Nødtvedt

• Forfatter og poet fra Bergen, født i 1984.
• Debuterte med diktsamlingen Harudes i 2008. Siste utgivelse: Olav Nygards seng (Aschehoug, 2023)
• Olav Nygard seng er nominert til kritikerprisen, som deles ut 7. mars
• Har mottatt flere priser for sitt forfatterskap
• Ble i 2015 kåret til en av de ti fremste unge, norske forfatterne av Morgenbladet og Norsk litteraturfestival

---

Mordet på Henrik Ibsen spinner dessuten tråder mellom Ibsen og Nødtvedt selv: Biografiske trekk og opplevelser de har hatt samme tidspunkt som unge i Bergen, Ibsen i 1850-årene, Nødtvedt på 2000-tallet.

– Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg er den nye Ibsen, men boken spiller jo på den typen stormannsgalskap. Jeg har alltid vært opptatt av geni-estetikk, vært fascinert av størrelsen. Og så har jeg vel, på et eller annet punkt, en eller annen litt sånn gammeldags genitanke …

– En fascinasjon?

– En geni-fascinasjon. Jeg tror at geniet finnes.

I dialog med fortiden

På menyen til Nødtvedt står ikke bare Ibsen og Olav Nygard, poeten som er gjenstand for siste bok, og som vi skal komme tilbake til, men også forfattere som Olav H. Hauge og Ludvig Holberg.

– I kunsten kan man velge hvem man slekter på, og hvilke tradisjoner man inngår i. Helt siden debuten har jeg vært opptatt av å knytte meg til forfattere som jeg skriver i forlengelsen av, som jeg skriver med og mot og parodierer.

Jeg har alltid vært opptatt av geni-estetikk, vært fascinert av størrelsen

—  Erlend O. Nødtvedt

Han nevner pastisj, det å etterligne stilen til eldre verk, som et av sine hovedgrep:

– Det er pastisj som på ingen måte er ironisk, men som handler om å bygge videre på tekster som allerede finnes. Jeg har også stor tro på litteraturhistorien som et system som kan justeres både bakover og framover. At man kan skrive om på fortiden, så å si. Du kan endre fortiden ved å endre tolkningen av den.

Når forfattere som Olav H. Hauge eller Olav Nygard blir sett med et annet blikk, så forandrer forfatterskapene seg i samme slengen, tenker Nødtvedt.

Sengen på loftet

I Olav Nygards seng er det altså Olav Nygards billedrike og naturromantiske poesi det lånes fra og lekes med. I diktsuiten legger Nødtvedt seg i sengen til lyrikeren, og får visjoner og drømmer med på kjøpet.

Sengen er høyst reell, ifølge Nødtvedt:

– Min kusines mann er en slektning av Olav Nygard. Så, mens jeg holdt på med et manus om søvn og drøm, fikk jeg plutselig tilbud om å overta sengen hans. Da kom hele boken til meg ganske fort.

I diktet trengs det fire mann for å lirke Olav Nygards seng opp trappene hjemme hos Nødtvedt. Blytung av «hundre års elskovsbyrde / hundre års sottesengsbyrde».

– Nygard blir en slags veiviser inn i natten, søvnen og drømmen, fortsetter Nødtvedt.

Nygard blir en slags veiviser inn i natten, søvnen og drømmen

—  Erlend O. Nødtvedt

I antikk mytologi er søvnen og døden bundet sammen. Nygard, som døde av tuberkulose for nokså nøyaktig 100 år siden, 39 år gammel, er også blitt kalt «dødens dikter». Nødtvedt vil heller legge vekt på det vitale i diktingen hans.

– Nygard går ikke av veien for ekstasen. Det er ingen dødsdrift, men tvert imot en livsglede, i hele forfatterskapet. Samtidig har han døden hengende over seg, med tuberkulosen og med dårlige vilkår livet igjennom.

Der alt kan skje

Fra sengen på loftet trer dikteren over i poesiens og mytenes verden, inn i fortidens litteratur og sagn. I de gamle kildene finnes det et spekter av drømmer å utforske.

– Jeg har lenge vært opptatt av drømmen, og også undret meg over hvor lite påaktet den delen av livet er. I alle andre kulturer, til alle tider, har man hatt en mer akutt og nærværende måte å forholde seg til drømmen på. Den har vært en viktig og sentral del av livet, et sted for en ekte innsikter.

Ettersom drømmen har stått sterkt, er den også et grunntema i litteraturen, påpeker Nødtvedt. Han drar linjer fra Gilgamesh-eposet til Homer via Edda og Bibelen.

– For meg har dette også vært en måte å skrive en slags drømmens kulturhistorie i diktform på. Riktignok litt stikkordsbasert, men likevel.

– I dag skal man jo helst ikke skrive om drømmer?

– Det er jo en klisjé: At er det aller kjedeligste som finnes, er andres drømmer. Jeg synes det er uhyre interessant å høre om drømmer. Også fordi de ofte avslører mer enn man egentlig vil.

I perioder har jeg hatt større glede av å sove enn å være våken

—  Erlend O. Nødtvedt

Fordi drømmen er så åpen og alt kan skje, kan det samtidig være vanskelig å stramme inn, vedgår Nødtvedt.

– Da kan det ende opp i uforpliktende surrealisme, så det er noe du må jobbe aktivt med som forfatter.

Han ser også mange fellestrekk mellom drømmen og diktet: Det symbolske, det tvetydige, at de kan tolkes.

– Jeg tenker at de representerer en annen virkelighet. Både dikt og drømmen befinner seg krysningen mellom det individuelle og det arketypiske, det egenartede og det allmenne.

Inn i det ubevisste

– Drømmer du mye selv?

– Jeg har et rikt drømmeliv, og har ført drømmedagbok i hele mitt voksne liv. I perioder har jeg hatt større glede av å sove enn å være våken.

Nødtvedt drar også veksler på sine egne drømmer når han skriver, og han har prøvd å «suggerere seg selv» til å drømme visse ting.

– Olav Nygards seng har jeg eksperimentert med å la «drømme seg fram». Målet er å komme inn i det ubevisste, det som er fremmed.

Søvn er samtidig noe dikter-jeget sliter med: «min rygg krøket / min tørre munn min visne arm / under madrassen / en helt grusom ert»

– Jeg har alltid hatt store søvnvansker og et ambivalent forhold til natten, sier Nødtvedt.

– Noen ganger er man i en sånn frustrerende mellomtilstand?

– I alle bøkene mine har jeg vært opptatt av den hypnagoge tilstanden, overgangen mellom å være våken og å sove. Du kan ligge på sofaen en ettermiddag og så plutselig være et helt annet sted, se innover et langt landskap, og så kjenne et fall, før du brått er tilbake i hverdagen. Sånne små glimt inn i noe større.

– Får du sove bedre nå? Nå når du har sovet i Olav Nygards seng?

– Jeg har aldri sovet dårligere.

Skrift og lyd

Om noen timer skal Nødtvedt lese opp fra sin drømmeladede, søvnhungrende og Nygard-inspirerte bok under et arrangement på Bergen internasjonale litteraturfestival. Slike poesiopplesninger, som han for øvrig er beryktet for, er noe forfatteren selv setter høyt:

– Jeg har hørt flere si at de ikke forsto diktene mine før de hørte meg lese dem. Det er litt frustrerende og litt stilig: At det finnes to versjoner som kan ha markant forskjellige virkning.

Han trekker fram det rytmiske i poesien som en stor verdi.

– Det lydlige, musikalske som prosaen ikke har, er også det som gjør poesien til den for meg viktigste sjangeren.