– Alle har en seksualitet de må finne ut av

FILM: Dag Johan Haugeruds nye film handler om en familiefar som forteller sin kristne venn at han har hatt sex med en mann. – Vanskeligere å si at man er kristen, enn å si at man er homofil, mener regissøren.

Regissør Dag Johan Haugerund stavrer bortover Oslos gater, på skitten og tykk is som akkurat nå ser ut som om den vil bli liggende til mai. I løpet av dette året kommer den internasjonalt anerkjente regissøren med hele tre filmer: Sex, Drømmer og Kjærlighet. Først ut er Sex, som har premiere på filmfestivalen i Berlin lørdag 17. februar, og kommer på norske kinoer i mars.

– Alle har en seksualitet som de må finne ut av, på et eller annet tidspunkt. Mange føler kanskje at det har for lite seksualitet i livet, andre at det er for mye. Og hvordan man skal finne ut av det, det er jo på en måte en individuell prosess. Og så tenker jeg jo at hver enkelt har et potensielt seksuelt liv som de ikke utforsker, sier Haugerud.

Det er ikke så mye som skjer i filmen Sex. Det handler om det som har skjedd: En familiefar har hatt sex med en mann. Muligheten bød seg, og etter å ha tenkt litt bestemte han seg for å prøve. Han er ikke homo, altså, kun nysgjerrig. Og det er jo uansett «bare» sex.

.

Mannen som går ut av (eller inn i?) komfortsonen, blir spilt av Jan Gunnar Røise, nå kjent som Reiulf Steen i TV-serien Makta. I lange dialoger snakker han om det som har skjedd med si nære venn og arbeidskollega, spilt av Torbjørn Harr, sist sett som Kåre Willoch.

– Den kristne karakteren er noe av det jeg er mest fornøyd med i filmen, sier Haugerud.

For i Sex er Torbjørn Harr og hans lille familie noe så forfriskende som en «helt vanlig kristen familie». Han er til stede og lytter, men uten å fordømme eller fremme noen skjult agenda.

– Bare det å vise en karakter, eller en liten familie da, som har en levende tro, som på en eller annen måte også relaterer seg til det hverdagslivet de lever, uten at det ender i fordømmelse, eller med at de viser seg å være onde psykopater, slik det ofte blir med troende karakterer på film. Det er det jeg har ønsket.

– For troen er jo bare noe ved ham?

– Jeg tenker jo ikke at det bare er noe ved ham, for jeg tenker at den troen som man har, må jo også påvirke hverdagslivet ditt og hvordan du forholder deg til andre mennesker. Hva slags plass du har i samfunnet, hva slags plass du har i det sosiale liv. Når folk kommer til deg og prater med deg, så vil jo den troen du har være med å styre måten du møter andre mennesker.

---

Dag Johan Haugerud

  • Norsk filmregissør, forfatter og bibliotekar.
  • Har flere ganger mottatt Amandaprisen, og i 2020 fikk han Nordisk råds filmpris for Barn.
  • Er aktuell med filmen Sex, som har premiere på filmfestivalen i Berlin 17. februar. Senere i år kommer han med filmene Drømmer og Kjærlighet (Kilde: snl.no)

---

Regissør Dag Johan Haugerud.

Ingen fordømmelse i Jesus

Regissøren låser opp en solid port og viser vei inn til en bakgård som har blitt stående nærmest uendret i et århundre. I denne bygården, som er som tatt ut av Døden på Oslo S, klippes nå film nummer to i trilogien som kommer til å sette tydelig preg på det norske filmåret.

– Ambisjonen var jo på en eller annen måte å behandle disse temaene sex, drømmer og kjærlighet på ulike måter, og gå inn i dem fra ulike perspektiver, sier Haugerud.

---

Sex

  • Norsk dramafilm av Dag Johan Haugerud, med Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Birgitte Larsen, Siri Forberg og Theo Dahl i sentrale roller
  • Har verdenspremiere på filmfestivalen i Berlin lørdag 17. februar. Før norsk kinopremiere 1. mars.

---

– Hva ligger til grunn for den kristne karakteren og familien hans?

– De har en levende kristentro, og det påvirker hvordan de snakker om ting og møter andre mennesker. Mange vil nok oppleve det som et idealiserende bilde av kristne, men det håper jeg at det ikke er.

For det er jo slik kristne skal være, mener Haugerud, hvis de faktisk vil følge Jesu eksempel:

– Hvis du vil følge Jesus, så tenker jeg at det er ganske opplagt at du møter folk med kjærlighet og aksept. I det forbildet finnes det ingen fordømmelse. Så kan man jo praktisere det annerledes. Klamre seg til noen bibelvers som kan tolkes som fordømmende, selv om jeg tenker at de egentlig ikke er det. Eller, hva tror du?

– Men dette høres jo ut som en fin trosretning å slutte seg til?

– Absolutt! Men så er det nettopp det at det er en tro, da. Og da må man nesten tro på det.

Regissør Dag Johan Haugerud.

Større belastning å være kristen enn homofil?

I en av filmens lange dialogscener sier hovedpersonen at han visste han kunne betro seg til sin venn, fordi vennen tidligere hadde fortalt at han var kristen. Og det, mener Jan Gunnar Røises karakter, er enda mer stigmatiserende enn å ligge med en mann. En treffende beskrivelse, mener Haugerud selv.

– Jeg tror det er slik i noen miljøer. At det er vanskeligere å si at man er kristen, enn å si at man er homofil. Men det er ikke sikkert det er sånn overalt.

– Men kanskje blant de som ser filmene dine?

– Ikke bare der heller. Jeg har jo venner som er kristene og troende. Og jeg tenker nok at det er en større utfordring enn å ha en seksualitet som ikke er streit. Eller, hva tror du?

– Det kommer sikkert an på hvor man bor. Men er du selv noen av delene?

– Ja, jeg er homo. Jeg er vel ikke kristen, men jeg har en kristen bakgrunn.

– Kan jeg spørre hvordan den reisen var? De to tingene kan jo for noen gnisse litt mot hverandre?

– For noen er det veldig problematisk å komme ut av skapet. Det var ikke så vanskelig for meg, i den grad jeg selv har behov for å si at jeg er homoseksuell og bekjenne det som en slags legning.

Når folk kommer til deg og prater med deg, så vil jo den troen du har være med å styre måten du møter andre mennesker

– Var du i et kristent miljø da?

Han stirrer ut i lufta i fire sekunder.

– Ja. Men jeg vil egentlig ikke prate om det. Det er ikke fordi det er noe dramatikk rundt det. Jeg prøver bare å ikke snakke så mye om meg selv. Til nå har jeg klart det ganske godt, og det har jeg har lyst til å fortsette med.

Men han forteller at han har lagt merke til en ting: Kristne og homofile miljøer har store likhetstrekk. Man samler seg rundt noe man er enig om, noe man dyrker og er opptatt av.

– Innenfor de miljøene har man ganske snevre rammer for å være hele seg. Man er egentlig kun fokusert på én ting, og opptatt av å uttrykke én ting ved seg. I de kristne miljøene er det knyttet til tro, og i homofile miljøer til det å være homo. Begge føles like uforløst, og begge miljøene føles...

Han kjenner litt på ordet «undertrykkende», men det blir litt for stort. Poenget er at vi i mange sammenhenger må undertrykke noe i oss selv, for å framheve det som er samlende.

– Så det er vel på en måte et mål jeg har: Å prøve å finne et større handlingsrom for deg selv som menneske, i det miljøet du er en del av, som kanskje krever at du skal være på en bestemt måte.

Kanskje kan filmene tenke for publikum, så kan publikum tenke med og tenke videre. Det synes jeg hadde vært kjempefint

Blikk for samtalens egentlige natur

Kritikerne har i hovedsak vært fra seg av begeistring over filmene til Dag Johan Haugerud. Vårt Lands kritiker Einar Aarvig kalte hans forrige spillefilm Barn for et mesterverk, og skrev at den «elegante og bramfrie utførelsen, samt blikket for detaljene og nyansene i menneskelig samspill» gjorde den til «en av tiårets beste norske filmer». Den fikk også Nordisk råds filmpris, av en jury som beskrev den som ambisiøs, ettertenksom, empatisk, alvorlig og spørrende.

Da han i 2016 ga ut romanen Enkle atonale stykker for barn, skrev Vårt Lands Hilde Slåtto at han «har et særegent presist blikk på alle de små nyansene i en samtale som gir informasjon og signaler om samtalens egentlige sanne natur».

Det er en beskrivelse som også treffer filmene hans.

– Jeg synes det er interessant å observere hvordan folk snakker. Hvordan en samtale kan begynne med de beste intensjoner, og lede til noe helt annet. Og hvordan man på ulike måter bringer seg selv inn i en samtale.

– Og vise hvordan forskjellige mennesker tar med seg forskjellige typer av kapital inn i relasjonen?

– Helt klart. Det kan handle både om penger. Om den kunnskapen du har, som ikke samtalepartnere har. Det kan handle om utseende – at en som har dårlig selvtillit på grunn av sitt utseende prater med noen med god selvtillit på grunn av utseende. Alle de ressursene brukes i kommunikasjonen, som ulike måter å utøve makt. Det trenger ikke å være tilsiktet. Det kan jo bare være at det oppstår.

Regissør Dag Johan Haugerud.

Det krever mot

I likhet med hans tidligere filmer, er Sex en film med lite ytre handling, mange og lange dialoger, og scener som bare varer. Filmene framstår som forsøk på å nå en regissørs kompromissløse visjon.

– Opplever du at det krever mot?

– Ja, det gjør det. Jeg prøver å lage filmer som ikke ser ut som alle andre filmer. Å ikke velge de enkleste løsningene, å utfordre publikum litt – både i innhold, bilder og klipping. Det er nok det som gjør at jeg synes det er morsomt å holde på med. Men det koster litt iblant, ja.

– Det er fallhøyden som gjør det gøy?

– Det handler om å prøve å få til noe, ikke sant? Prøve å gjøre ting jeg ikke har gjort tidligere, utfordre uttrykket og utfordre meg selv. Se hva jeg kan få til.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Mer fra: Kultur