Nå blir bedehus til kulturminner

– En sjøltillitserklæring for bedehusbevegelsen, sier Tor Øyvind Skeiseid om at bedehuset Bethel på Finnøy nå skal vernes.

I fjor ga Riksantikvaren grønt lys for prosessen, nå skal saken sendes på høring fra fylkeskommunen, og hvis alt går etter planen, vil Riksantikvaren gjøre endelig vedtak seinhøstes:

– Da skal vi tenne lysene og invitere til basar, sier Skeiseid som er styreleder for Bethel.

Hvert år tas titalls bedehus ut av ordinær bedehusdrift. Noen blir omgjort til andre typer forsamlingshus, noen blir revet, noen blir solgt.

—  Helje Kringlebotn Sødal, professor og kirkehistoriker

Avtrykk i historien

Den grå, spesielle bygningen ligger rett ved ferjekaia på Finnøy, og har stått her like lenge som det har gått rutebåter. Det ble reist i 1878, da Lars Oftedal, presten, predikanten og stortingsmannen så mulighetene i å bygge et misjonshus rett ved det nye trafikk-knutepunktet på øya. Bygningsmaterialet fikk de fra stein som var sprengt ut fra tomta. Byggekomiteen, med sokneprest Peter Johan Norman Meyer i spissen, understreket den gang det symbolske ved saken: «Huset bygges af Sten og skal derved vidne for kommende Slægter om Guds-Ordet og Guds-Rigets Bestandighed,» skrev han.

– Det sies at ved oppføringen av Bethel, ble det ikke ble tilført ett eneste lass stein fra annet hold, forteller Øyvind Malmin, som leder verneprosessen på vegne av Rogaland fylkeskommune.

– Hvorfor freder man Bethel?

– Det er jo en flott bygning, men den viktigste grunnen handler om hva denne bygningen representerer, nemlig det avtrykket som lekmannsbevegelsen og vekkelsestida har satt i det norske samfunnet.

Egalitær kultur

Forskere antar at det har vært et sted mellom 2.500 og 3.000 bedehus i Norge. Til sammenligning har Danmark hatt under halvparten så mange bedehus, trass i høyere befolkningstall. Den norske kirke har på sin side ca. 1.600 kirkebygg.

Det er Helje Kringlebotn Sødal, professor ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder, som presenterer tallene.

– De forteller noe om hvor sterkt bedehusbevegelsen har stått, og hvilken rolle den har spilt lokalt.

– Hva kan være grunnen til at man de siste årene har begynt å tenke på bedehus som verneverdige?

– Jeg tror at man, med rette, ser at dette er en viktig del av norsk kulturarv. Bedehuskulturen var en egalitær kultur, den var åpen for alle uavhengige av status, og utviklet sin egen estetikk og samlingsform. Bedehusene hadde høy aktivitet, og i dag ser man hva de har betydd for utrolig mange nordmenn. Derfor er det ikke bare kirker det er verdt å ta vare på, men også lekfolkets hus.

Fredning er det sterkeste juridiske virkemidlet for vern, og siden midten av 2000-tallet har allerede seks bedehus blitt fredet av Riksantikvaren (se faktaramme).

---

Disse bedehusene er allerede fredet

• Bedehuset på Skjærvær Fiskevær, Vega, Nordland. Vedtaksfredet 1994.
• Det gamle bedehuset, Vadsø, Finnmark. Vedtaksfredet 2005.
• Strandens bedehus, Sokndal, Rogaland. Kulturmiljøfredning (Sogndalstrand) 2005.
• Bedehuset Emmaus, Flekkefjord, Agder. Vedtaksfredet 2012.
• Bedehuset Betlehem fra Hinna på Jæren, Norsk Folkemuseum, Oslo, Kulturmiljøfredning (Bygdøy) 2012.
• Bedehuset i Skudeneshavn, Karmøy, Rogaland. Kulturmiljøfredning 2018.
• Kilde: Riksantikvaren

---

«Et aparte bedehus»

Men hvordan fikk vi slik hus over hele landet, selv på et fiskevær som Vega?

Den eldste kjente omtalen av bedehus finnes i en tekst av predikanten og industrigründeren Hans Nielsen Hauge fra 1798, forteller Sødal.

Her snakker Hauge om en møtesal på Lista som «et aparte bedehus», altså et makeløst forsamlingslokalet. I 1837 ble så Norges første bedehus reist som bedehus, dette var i Strand i Ryfylke, fem år før konventikkelplakaten ble opphevet. Konventikkelplakaten var forordningen som forbød legpredikanter å avholde gudelige samlinger, såkalte «konventikler», uten at presten kontrollerte dem.

Den kristne lekmannsbevegelsen har røtter tilbake til nevnte Hauge, og organiserte seg i kjølvannet av at konventikkelplakaten forsvant. Bedehusene ble reist av lokale foreninger, og i tillegg til å være steder hvor predikatene manet til vekkelse, var dette møteplasser for kvinneforeninger, ynglingeforeninger, basarer og 17. mai-fester.

– Noen av festene og basarene samlet langt mer enn den vanlige bedehuskretsen. Samtidig skapte nok bedehusene også skiller i bygda. Så de har hatt både en høyere og en lavere terskel enn kirka, mener Sødal.

De var miljøer uten rus, vold og slåssing, som kunne gi folk et bedre sosialt og økonomisk liv.

—  Helje Kringlebotn Sødal, professor

Demokratisk trening

Mange bedehus ble reist på samme tid som Bethel på Judaberg. Men den store byggeboomen inntreffer faktisk i mellomkrigstiden, forteller Sødal.

– Det er interessant, da dette var en økonomisk vanskelig periode. Det var mye nød, men det var også mange lokale vekkelser og mye innsatsvilje. Bedehusene har jo primært vært oppbyggelige, religiøse arenaer, men de ble også viktige sosiale arenaer. De var miljøer uten rus, vold og slåssing, som kunne gi folk et bedre sosialt og økonomisk liv.

Her oppdro man dessuten samfunnsborgere i det unge norske demokratiet:

– Folk fikk trening i å tale offentlig, de fikk ta økonomisk og organisatorisk ansvar, og fikk erfaring med styrearbeid. Og det var uavhengig av sosial og økonomisk status. Dette ble spesielt viktig for ungdom og kvinner.

Valg og tomatfestival

På Finnøy har Bethel vært et samlingspunkt, forteller Tor Øyvind Skeiseid. Det står også i statuttene at huset skal brukes til samfunnsnyttige formål.

Derfor har det rommet alt fra basarer og julemesser, årsmøter i handelslaget og konfirmantundervisning. Det har vært stemmelokale ved valg, og brukt under tomatfestivalen på Finnøy – øya som er så kjent for tomatproduksjon.

– Du sier at verningen er en sjøltillitserklæring? Har dere ikke sjøltilliten i orden?

– Det forrige huset som ble vernet her i Rogaland, var Folkets Hus i Sauda. På mange måter var Folkets Hus motsatsen til bedehuset, men begge steder har hatt stor betydning. Det er lett at vi blir historieløse, og det er lett å snakke om bedehus som et sted med mørkemenn. Men slik er det ikke. Den bevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte, førte ikke bare til et kristent engasjement, men også et stort sosial arbeid. Og det at Bethel nå vernes, gjør det synlig hva bevegelsen har betydd og ført med seg.

Mer som arbeidskirker

Verningen forteller også noe om at bedehuslandskapet er i endring:

– Hvert år tas titalls bedehus ut av ordinær bedehusdrift. Noen blir omgjort til andre typer forsamlingshus, noen blir revet, noen blir solgt. Det er en saneringsprossees på gang, samtidig som det i noen tilfeller også bygges nye hus, forteller Helje Kringlebotn Sødal.

Hun viser til at flere kristne organisasjoner i dag driver forsamlinger som fungerer som kirker og tilbyr dåp, nattverd og andre kirkelige handlinger.

– Slike forsamlinger bygger store hus som minner mer om Den norske kirkes arbeidskirker enn om de gamle hvitmalte bedehusene.

– Og i hvilken grad var arbeidskirkene i sin tid en konkurrent, og kopi av en god idé?

– Det skjedde jo noe i etterkrigstiden, da Den norske kirke ønsket å gi et utvidet tilbud. Det ble skapt en slags konkurransesituasjon samtidig som storsamfunnet ble mer sekularisert og travelt. Da ble det et press mot bedehusene fra to kanter. Og kirken beveget seg klart inn på den tradisjonelle bedehusarenaen.

Også på Judaberg brukes Bethel på andre måter enn før, sier Tor Øyvind Skeiseid. Mange av de tradisjonelle bedehusmøtene i dag holdes nemlig på det mer moderne nabo-bedehuset Emmaus. Men når Hesby kirke fra 1. september av skal stenges for å restaureres, da er det Bethel som skal tjene som reservekirke i 13 måneder.