Kultur

Ser håp, ikke bare undergang i menneskets tidsalder

NY BOK: Mennesket er bedre enn sitt rykte, mener biolog Dag O. Hessen. Kan arvesynden eller historien om rettighetsbevegelsene være med og vise vei til et mer bærekraftig samfunn?

«Vi er ikke lenger i holocen, vi er i … i … antropocen!»

Ordene tilhører den nederlandske kjemikeren og meteorologen Paul Crutzen, og falt under en konferanse i Mexico i 2000. Crutzens erkjennelse utgjør et startskudd for debatten om antropocen, og er gjengitt i Antropocen. Menneskets tidsalder, den første boken om temaet på norsk.

I den ferske antologien forsøker forskere fra så ulike felt som biologi, økonomi, psykologi og teologi å få grep om det som defineres som en ny geologisk epoke, og som altså betyr «menneskets tidsalder».

For hva betyr innebærer det, egentlig, om det er mennesket som nå er den viktigste årsaken til at kloden endrer seg – både biologisk, klimatisk og geologisk? Hva skal til for å forandre måten vi forholder oss til naturen på?

På ski til jobb

Bokens eksistensielle tematikk bringer oss til et nokså folketomt Blindern, en iskald dag i starten av januar. Religionsfilosof og den ene av bokens tre redaktører, Marius Timmann Mjaaland, har gått på ski til jobb. Han har satt frem hjemmelaget stollen, tysk julekake.

Snart kommer redaktør nummer to, biolog Dag O. Hessen, inn fra vinterkulda. Tredjemann, sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er med på skjerm – fra et sommerlig Western Cape i Sør-Afrika.

Interessen for klima og natur, både faglig og personlig, samler de tre professorene.

– Det å være ute i naturen, gjerne på enkleste vis, gir en veldig kvalitet til livet. I lang tid har vi tenkt miljøet som viktig, men nå ser vi endringer i naturen vår som kan gjøre til at disse viktige kvalitetene ved livet forsvinner. For meg er det faresignal. Det får meg til å tenke at dette er noe jeg må ta vare på, sier Mjaaland.

Best om vi forsvant?

De aller fleste klimaforskere er enige om at de klimaendringene vi nå ser, skyldes menneskelig aktivitet. Vi er ikke lenger bare verdens mest suksessrike art, men også en potensiell trussel mot hele økosystemet. Hvordan skal vi da forstå oss selv?

Biologen griper ordet:

– Retorikk som handler om at det er best om vi forsvinner, fungerer dårlig. Jeg mener vi er bedre enn vårt rykte. Vi har en fantastisk evne til å være empatiske, vi er gode på å samarbeide og vi har god og dårlig samvittighet.

På den andre siden er vi både korttenkte og kortsiktige i måten vi handler på, fortsetter Hessen. Kanskje har det å gjøre med at vi har vært opptatt av høste godene her og nå. Vi har vært få individer i en endeløs natur.

Nå har dette snudd.

– I verste fall kan vi gå fra å tenke om mennesket som «skapningenes herre» med suveren makt til å forvalte, til at alt ved det er dysfunksjonelt og vondt. Det betyr ikke at vi ikke bør tenke kritisk om oss selv, og vår hang til hedonisme og materialisme, for vi er nødt til å tenke nytt.

Antologien «Antropocen. Menneskets tidsalder».

Vi har endret kurs før

Eriksen minner om at mennesker har klart å «løfte seg selv opp etter håret» før:

– Vi er i stand til å sette i gang ganske dramatiske sosiale endringer. Bare tenk på kvinners stemmerett, avskaffelse av slaveriet eller kampen for urfolksrettigheter. Kanskje kan vi lære noe av tidligere suksesser, og ikke bare nederlag. Jeg vil ikke være overdrevet optimist, men vi mennesker har klart å endre kurs tidligere.

I jakten på nye svar kan tverrfaglighet – det at ulike fag går sammen om å finne løsninger – være en styrke, fremhever Eriksen:

– Om vi finner ut at forskere med bakgrunn i ulike fag ser nokså likt på ting og har beskrivelser som henger sammen, som biter i et puslespill, er vi kommet et godt stykke på vei.

Jeg vil ikke være overdrevet optimist, men vi mennesker har klart å endre kurs tidligere

—  Thomas Hylland Eriksen

Boken om antropocen kan ligne et slikt puslespill. Eriksen tar for seg hvordan maten vi spiser blir mer ensrettet, mens Hessen skriver om såkalte vippepunkter og koblingen mellom klima og natur. Mjaaland diskuterer angst i den nye epoken, mens andre er innom åndelighet eller feminisme.

---

Antropocen

  • Et foreslått navn på den geologiske epoken vi befinner oss i. Etterfølger epoken holocen.
  • Kan oversettes med «menneskets tidsalder»
  • Ikke formelt innført som en ny geografisk tidsenhet. Støttes og brukes likevel av forskere innen mange ulike felt for å beskrive menneskets enorme påvirkning på naturen.
  • Antologien Antropocen. Menneskets tidsalder (Res Publica) er den første boka om antropocen på norsk. Den springer ut av et tverrfaglig forskningsprosjekt og en offentlig forelesningsserie på Universitetet i Oslo.
  • Boken tar for seg faktabaserte og naturvitenskapelige sider ved antropocen, men også sosiale, teologiske og psykologiske perspektiver.

---

Naturen i mennesket

Avskoging, issmelting, ekstremvær, masseutryddelse av arter. Truslene vi står overfor, krever konkrete tiltak som verdenssamfunnet ikke er i nærheten av. Her er både storpolitikk, økonomiske prioriteringer, forskning og jus avgjørende. Hvordan klare å mobilisere, om omstilling er målet?

Mjaaland nevner den kristne tradisjonen og tanken om arvesynd som en mulig tilnærming:

– Begrepet arvesynd har hatt en viss renessanse i forbindelse med det vi her må håndtere, og som ingen alene egentlig kan klandres for. Poenget med arvesynd er jo ikke at alle skal ha dårlig samvittighet, men at man må legge dette bak seg for å kunne snu i en annen retning, oppdage verden rundt seg.

Kanskje oppdager vi at ikke kun er enkeltpersoner, heller ikke bare sosialt fellesskap, men også en del av naturen. I bunn og grunn handler det om hva et godt liv er, fortsetter han.

– Livet vil bli gradvis dårligere uten en sånn utvidet forståelse av hva det er å være menneske, være samfunn, der også naturen – som vi allerede er en del av og som vi lever gjennom – tas hensyn til. Dette er en form for realitetsorientering som går veldig sakte politisk, fordi man er så opptatt av å måle økonomisk velstand.

Vekst har gått fra å være et mål til å bli en slags mening

—  Dag O. Hessen, biolog

Vi er låst fast i et system som er innrettet mot vekst, supplerer Hessen.

– Vekst har gått fra å være et mål til å bli en slags mening.

De fleste vil likevel ikke sette materielle ting på topp over hva som gir livet mening, men relasjoner, påpeker han.

Mennesket i sentrum

«Klimaangst» har festet seg som en måte å beskrivelse uroen og ubehaget mange, særlig unge, føler i møte med klimaendringene. Der psykologen Ole Jacob Madsen i sitt bidrag i boken er skeptisk til om begrepet er er nyttig eller relevant, ser Mjaaland det mer fra en eksistensiell synsvinkel. Som noe som også er et uttrykk for vår frihet. Kanskje kan angsten hjelpe oss til å tenke nytt?

– Mennesker har en grunnleggende frihet som skiller oss fra andre vesener. Denne friheten er noe vi er dømt til å leve med, men den gir også muligheter. Den kan åpne for å finne radikalt nye løsninger, sier han.

Og dermed er vi tilbake ved det som kan sies å være både en årsak og en løsning på klima- og miljøkrisen: Mennesket selv. Fra den andre siden av kloden, minner Eriksen om at det å snakke om antropocen, faktisk innebærer å sette mennesket i sentrum:

– Og det må vi fortsette med, for det er jo noe i det med at vi er «kronen på skaperverket». Ingen andre arter har vært i stand til å endre omgivelsene sine så totalt som mennesket. Men, som alle vet, med stor makt følger også stort ansvar.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur