Kultur

– Det kristne håpet er ikke optimisme

HÅP: Desember er håpets høytid. Vi skal øve oss i å legge egne planer til side, og se verden med Guds øyne, sier kardinal Anders Arborelius.

– Ser vi rent menneskelig på det, kan en situasjon virke helt håpløs, men forsøker vi å se med Guds øyne, så er vi ikke innestengte i våre menneskelige begrensninger, sier Anders Arborelius.

Han er svensk biskop, kardinal i Den katolske kirke – og karmelittbror. Vi har spurt ham om et intervju om advent. Det er et ord som kan oversettes til komme, og det som etter kristen tradisjon skal komme, er kort fortalt det som forandrer alt. Derfor er også advent en tid som handler om et grenseløst håp, sier Arborelius:

– Jeg tror de fleste oppfatter håp som at man er optimistisk og tenker at det «ordner seg». Men i en kristen betydning, innebærer håpet noe mer.

Håp og såpe

– Denne adventstiden skjer det mye alvorlig i verden. Hva kan vi egentlig håpe på?

– Adventstiden handler om at vi venter på – og lengter etter – at Jesus Kristus skal komme med sin nåde, sin kjærlighet og fred. Vi setter vårt håp til ham til tross for at det er som verst i verden. Menneskelig sett kan det være vanskelig å håpe når vi ikke ser hvordan det skulle kunne ordne seg, slik det ofte er i krig og konflikter. Men som kristne tror vi at Guds nåde er større enn våre planer og begrensninger. Det er ingen menneskelig logikk i dette håpet. Men når Gud bryter inn, skjer det noe større og annerledes. Og akkurat når mennesket står i en håpløs situasjon, så er det viktig at man holder fast ved dette håpet, om at Gud vil gjøre noe annet.

I det nye essayet Fri meg fra håpet, skriver den norske forfatteren Ingrid B. Melve at ordet «håp smaker såpe.» Håp er ord som alle og enhver griper til, gjerne i et forsøk på å vaske bort det uønskede som skjer.

– Tenker du på håpet som utvasket?

– Det er interessant at du sier det. Og jeg tror det er viktig å si at håpet i en kristen forstand ikke henger i løse luften. Det er ikke en vanlig følelse, en optimisme, men håpet er alltid forent med troen og kjærligheten. De tre er intimt sammenvevde, og skaper en dynamikk som hjelper oss til å se med Guds øyne på verden, sier Arborelius, og viser til at man i den åndelige teologien snakker om håpet som en del av menneskets «overnaturlige organ».

– Det vil si noe vi har fått ved dåpen, og som gjør at vi kan nærme oss Gud og hans verden. I kirken snakker vi mye om troen, mye om kjærligheten, men håpet er nok litt forstummet, selv om det er håpet som lar oss gå framover.

Å vokse inn i et vennskap

Håpet som finnes i bibelfortellingene har to retninger: Den ene handler om å håpe på en ny himmel og jord, der alt blir nytt, og dødens grense endelig sprenges. Det andre, sier han, handler om å gjøre himmelen nærværende på jorden, i den grad vi kan påvirke dette:

– Kristne står på et vis med en fot på jorden og en i himmelen. Iblant kan det være vanskelig å vite: Skal jeg støtte meg på den ene eller den andre? Men jeg tror at vi kan finne en balanse, der vi allerede nå kjenner oss hjemme i Guds evighet og herlighet, samtidig som vi er engasjerte i verden, og våkne for hvordan vi kan gjøre den bedre.

Å klare dette, avhenger av å stå i en relasjon med Jesus Kristus, slik at man ser med hans øyne på virkeligheten, sier Arborelius.

– Jeg tror det vesentligste for oss som kristne, er at vi vokser inn i et dypt vennskap med Jesus. Alle mennesker kan gjøre det gode og forsøke å forbedre ting. Men som kristne tilfører vi en dimensjon til verden som bygger helt og holdent på at vi gjør Jesus og hans budskap kjent. Da trenger vi på noe vis å bli samstemte med ham, så vi klarer å se: «Hva er min mulighet?» «Hva kan jeg gjøre?» «Hva vil han bruke meg til?».

– Det ligger i advent at vi venter på Jesu ankomst til verden. Vi venter på hva han vil gjøre, ved at han leder oss.

Anders Arborelius

– Mange ville si at en slik livsholdning er å kaste blår i øynene på folk?

– Man har jo anklaget kristne for å være fatalister som bare står der og sier «Gud ordner opp i alt». Men det er ikke slik Jesus arbeider med oss. Vi skulle kanskje kunne si at vi bare kan håpe på ham, så lenge han også håper på oss. Han gir oss i oppgave å virkeliggjøre evangeliet i våre liv. Det kan skje på mange måter. Det kan være gjennom forbønn. Det kan være gjennom ulike former for engasjement og tjeneste. Det viktige er at vi ikke er passive tilskuere til frelsens drama. Gud er den som vil frelse vår verden. Men vi dras inn i det, og vi må forsøke å bidra med det vi kan.

Jeg tror det vesentligste for oss som kristne, er at vi vokser inn i et dypt vennskap med Jesus

—  Anders Arborelius

Går verden under?

Det vanskeligste å gripe ved advent for mange mennesker, mener Arborelius, er ikke det at Jesus både fødes i Betlehem og i menneskehjertet, men at han også fødes som «den tilbakevendende frelseren»:

– Vi ber «Kom Herre, forny jordens ansikt. Kom tilbake til din jord!». Det å forstå at dette er det mest underbare som kan skje, kan være vanskelig for mange. For hva kommer det til å innebære? Hvordan går det da?

– Så hvordan snakke om Jesu tilbakekomst på en måte som ikke gjør oss til klimaverstinger, fordi vi tenker at «himmel og jord skal brenne»?

– Det er ikke lett, for mange tenker på det som at vår verden vil gå under. Men hvis vi i stedet kunne gå ut fra at det som skjer, er at Jesus endelig får gjøre som han vil med vår verden … Dette er ikke noe vi skal skremmes med. Gud vil oss vel, han vil at skapelsen skal få sin fulle skjønnhet. Og her finnes det dypere håpet: At Guds rike endelig skal bli virkeliggjort, at Guds kjærlighet skal få det siste ordet. Jeg tror det er viktig at kristne sier at dette er det mest underfulle som kan skje.

Julebordsesong

Tradisjonelt har advent har vært en omvendelses- og en botstid. Man forsøker å sette seg selv til side, leve kjærlig fredelig og enkelt, og på den måten rydde vei for det som skal komme. Tanken ligger fortsatt til grunn for at kirkene holder innsamlinger for å hjelpe mennesker som trenger det. Men Arborelius mener vi kunne bli flinkere til å leve enkelt i desember:

– Vi snakker i vår tid mye om mystikk. Men vi glemmer å snakke om askesen. Og adventstiden kan hjelpe oss til å gjenoppdage denne, sier Arborelius.

Anders Arborelius

Muligens har vi ikke de beste forutsetninger:

– Det er jo litt kunstig, for advent skulle egentlig være en tid for enkelhet. I stedet tar man ut alt på forskudd, og er ferdig med julebordene når man endelig kommer til jul. Vi har vanskelig for å vente og å lengte. For vi skal ha alt med en gang.

Paradokset, i hvert fall hos söta bror, er at de er «adventsmennesker», som Arborelius kaller det. Ikke bare er svenskene glade i luciadagen. I Svenska kyrkan er det ingen søndager som er bedre besøkt enn 1. søndag i advent.

– Mange svensker sier at de ikke er religiøse, men mange har likevel en slags lengsel. På et vis har man kanskje identifisert dette med advent. Vi venter på noe, vet ikke helt hva det er, men i kirkene finnes det en stemning som taler til folkesjelen, og derfor går man dit.

Nøkler til advent

Som svenske regner også Arborelius seg som et adventsmenneske. De neste ukene skal han skrive hundrevis av julekort, tenne adventskransen steg for steg, og forsøke etter beste evne å legge bort mobilen. Han sier et par bibelske skikkelser blir verdt å slå følge med, ikke minst Maria, som venter på barnet som skal fødes.

– Det finnes litt ulike måter vi kan leve oss inn i adventstiden på, men en ting vi gjerne kan tenke på, er at Jesus gjennomlever alt det som vi gjennomlever. Han lever ni måneder i mors liv, han lever som et spedbarn som behøver hjelp, og han identifiserer seg med oss mennesker ved å ta på seg alle stadier av vårt liv. På en måte kan vi si at også vi er fostre, vi har heller ikke utviklet oss til fulle. Og her kan vi håpe at Jesus fødes også i vårt hjerte, slik at også vi kan bli forvandlet og mer Jesus-like.

Anders Arborelius

En annen skikkelse, er Johannes Døperen, som oppholder seg i ørkenen ved Dødehavet og vitner om at Jesus skal komme. Tredje søndag i advent handler messetekstene om Johannes, men utover dette er det ganske stille om ham – ikke minst i mye kristen litteratur, bemerker Arborelius, og oppfordrer:

– Gjør en liten bibelreise med Johannes. Let opp de stedene i Bibelen der det snakkes om ørkenen, og se hvordan Johannes setter ord på den lengselen som finnes.

Som karmelittbror plukker også biskopen med seg noen nøkler til adventstiden fra andre karmelitter. Det gjelder særlig mystikeren Johannes av korset (1542-1591), som skrev om «Sjelens mørke natt». Det ordet sier mye om advent:

– I «sjelens mørke natt» befinner vi oss på et stadium der vi opplever at det er mørkt og stumt, at det ikke skjer noe. Men vi har likevel en forventning. Vi tror at Gud kommer til vår verden. Han kommer til Betlehem, han kommer ved tidens slutt, og han kommer til oss nå. Vi kan ikke høre ham. Vi kan ikke se ham. Men vi venter, vi forsøker å gi plass til Jesus og kjærligheten ved å avstå fra ting, og legge noe til side, og å avstå fra våre egne planer om hvordan Guds rike skal komme. Dette er å ha en adventssjel, og noe av den har vi alle, avslutter Anders Arborelius.

---

Anders Arborelius

  • Katolsk biskop i Stockholm. Født i 1949 i Sorengo, Sveits av svenske foreldre.
  • Arborelius har skrevet en rekke bøker om kristen tro, og er kjent for et utstrakt økumenisk engasjement.
  • Konverterte til Den katolske kirke som tjueåring, og sluttet seg til karmelittklosteret i Tågårp to år senere. Ble utnevnt til biskop i Stockholm i 1998, og i 2017 til kardinal av pave Frans.

---

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur