– Hun har gjort kirka til et hjem for flere

For en kvinnealder siden var hun sekretær for et utvalg som skulle utrede kristendommens plass i skolens livssynsundervisning. Et tiår seinere tok hun plass blant de folkevalgte i Kirkerådet. Det har Kristin Gunleiksrud Raaum ledet siden 2016.

Når hun i april takker av, vil trosopplæring fortsatt være en kampsak.

– Det er mye mindre kunnskap om kristendom blant oss nå enn den gangen. Det gjør meg urolig, sier hun.

– Et privilegium

Likekjønnet vigsel, skille mellom stat og kirke, en verdensomfattende pandemi, forsoningsarbeid og krevende omorganiseringer er bare noen av sakene prisjuryen påpeker at Raaum har vært med å lede kirka gjennom.

«Å jøye meg» er hennes første reaksjon når hun får opplest juryens begrunnelse.

– Jeg er overveldet og dypt takknemlig for å være nominert til denne prisen. Mye av det som står i begrunnelsen er noe jeg ikke skal ta æren for. Vi er mange som har vært en del av denne utviklingen. Jeg har fått ha min del av det og er svært glad for det.

– Juryen mener du «framstår uredd og selvsikker på kirkas vegne»?

– Ja, jeg har litt øvelse i det, men det er ikke dermed gitt at jeg er selvsikker på innsiden. Jeg føler meg nok oftere dum og utilstrekkelig enn selvsikker.

– Dum?

– Ja, det er så mange saker der jeg føler at jeg ikke kan området godt nok eller først og fremst ikke gjør nok for. Kirken fortjener ledere som med rak rygg viser fram alt det kirken er og bidrar med og har bidratt med.

– Hva er eksempler på saker der du er usikker?

– Kirkelig organisering er en vanskelig sak. Jeg er helt avhengig av samtaler med andre for å skjønne nok til å ta lederskap og angi retning. Jeg skulle også jobbet mye mer med formidling av budskap, bibelfortelling, musikk, kunst og de verdier kirken har vært bærer av her i landet. Kanskje blir det mer tid til det etter april i en annen rolle, sier hun.

– Du er leder i ei tid med uvanlig stor offentlig oppmerksomhet. Hvordan opplever du det?

– Det er et privilegium å få komme på ulike arenaer som representant for kirken. Slik som en hel del debatter i Dagsnytt 18 – ikke minst å snakke om det at kirken er blitt åpen for flere og at flere føler seg hjemme i kirken. Å jobbe for det for ulike grupper, ikke bare LHBT, er et privilegium.

[ Dette er de nominerte til Petter Dass-prisen 2023 ]

Sliter med å finne rom for troen

– Juryen framhever at du har bidratt til å gjøre kirka til et hjem for enda flere.

– Da blir jeg nesten litt stammende og tom for ord, men kjenner på en enorm takknemlighet. Jobben er først og fremst gjort av dem som kjempet i det skjulte gjennom mange år. Særlig Åpen kirkegruppe har gjennom teologi, liturgi og kirkepolitikk gjort det lettere også for meg å høre hjemme i kirken. Jeg har tatt det det siste stykket og har fått lov til å kjempe for kjærlighetens kår. Det kommer også meg til gode i mitt liv, svarer hun.

Troen har vært det jeg kan klore meg fast til når alt annet ryker

—  Kristin Gunleiksrud Raaum

I dag framhever juryen at hun blir møtt med en sjelden, velfortjent respekt og tillit. Selv har hun i tidligere intervjuer minnet om at hun er blitt betraktet som en dårlig kristen som snakker lite om Jesus.

– Hva tenker du om det nå?

– To ting: Det ene er at jeg sliter med å finne rom for troen i mitt eget liv. Jeg blir ofte frustrert over hvordan jeg setter i gang med å be, og så svinner konsentrasjonen halvveis ut i Fader Vår. Samtidig har det vært slik i hele mitt liv at troen har vært det jeg kan klore meg fast til når alt annet ryker.

– Det andre er at i debatter med noen som har forsøkt å frakjenne meg troen, da setter jeg foten ned. Det aksepterer jeg verken på egne eller andres vegne. Å frakjenne noen nåden eller kristentroen gjør man bare ikke. Ikke prøv å ta kristentroen fra meg.

---

Kristin Gunleiksrud Raaum (62)

• Generalsekretær i Norske Kirkeakademier
• Leder av Kirkerådet i Den norske kirke siden 2016.

---

[ Vårt Land anmelder åtte andaktsbøker. Her er dommen ]

Har blitt tryggere

Raaum var med da «partiet» Åpen folkekirke ble dannet i 2014. Det har utviklet seg til et sted der folkevalgte kan drøfte sakene før de kommer til behandling.

– Det har bidratt til å gjøre meg litt tryggere, understreker hun.

– Hvordan har 14 år i kirkerådet styrket din tro?

– Det har gjort meg tryggere i rollen som en kirkelig leder, og det trengte jeg, jeg hadde jo aldri sett for meg å bli kirkerådsleder da jeg gikk inn i kirkepolitikken i 2009. Men det har også gjort meg stadig mer selvkritisk på tro og rolleforståelse. Da jeg var på en gudstjeneste, og tok meg selv i se meg rundt etter min navnelapp på første benk i kirka, tenkte jeg at når er det på tide å gi seg.

Så mye krefter bruker hun på selvkritikk, at det går på nattesøvnen løs.

– Jeg har brukt mye tid på de tekstene der Jesus er nådeløs mot dem som har religiøs makt. Jeg har prøvd å bruke det korrigerende, sier hun.

Preget av faren

Raaums far Gaute Gunleiksrud var en ledende teolog i den kristen-radikale 1968-generasjonen som formulerte kirkas sosialetiske mandat.

– Min far var en av Norges første kristensosialister, og han var blant annet kjent for å holde noen bibeltimer som satte dype spor. Ikke minst på Forum for kristensosialister. Imidlertid: Jeg vokste opp med en far som var preget av forståelsen av at det ikke var plass til ham og hans teologi i Den norske kirke. Han opplevde at troen ble borte, og først kom tilbake da han skulle døpe sitt første barnebarn og måtte gå inn i dåpsteologien igjen. Så fikk han slag og døde noen år senere, forteller hun.

– Hva har han betydd for ditt kirkelige engasjement og retningen på det?

– Hans tenkning og teologi har preget meg sterkt. Så nå, når jeg skal holde en av mine kirkemøtetaler, legger jeg alltid inn et avsnitt fra fars gamle bibeltimer og så sender jeg en varm tanke til ham og sier til både ham og meg selv: «Nå, far, de tankene som det en gang ikke var plass til i Den norske kirke, framføres nå fra kirkas øverste talerstol. Takk, far!»

[ Den kristne fotballklubben «Kåffa» rykkar opp til eliteserien. – Verdiane har vore heilt avgjerande ]

Kirkas DNA

Stillingen som leder av Kirkerådet kombinerer hun med en halv stilling som generalsekretær for Kirkeakademiene. Hva som skjer når hun takker av i Kirkerådet, har hun ikke tenkt mye på.

– Men det er fryktelig mye jeg har lyst til å gjøre. Kirkeakademiene er et fantastisk utgangspunkt for å være kirkerådsleder, med sin rolle som brobygger i arbeidet med kunst, kultur og ulike samfunnsspørsmål. Kirkeakademiene ble startet etter 2. verdenskrig ut fra utfordringen med å skape rom for samtalen når sivilisasjonen har brutt sammen. Jeg er veldig stolt av Kirkeakademiene og har ingen planer om å slippe tak.

– Hva er kirkas rolle nå når kriger raser?

– I krise åpner kirka alltid dørene for å gi rom for raseri, fortvilelse og sorg. Det ligger i kirkas DNA at vi gjør dette. For meg er samarbeid med preses og biskop viktig nå. Vi har en preses med stor internasjonal erfaring. Jeg lener meg mye på ham.

Raaum trekker fram at Kirkeakademiene sammen med Kirkelig Kulturverksted fikk Kiev kammerkor til Norge for å synge ut fortvilelsen i stappfulle kirker.

– Det viste musikkens betydning av å sette toner til og gi språk for fortvilelse, raseri og sorg. Jeg kan ikke anerkjenne kirkemusikernes rolle nok i denne sammenhengen, sier Raaum.

---

Juryen sier:

• Kirkerådsledere kommer og går, og de aller fleste av dem gjør en solid jobb for å holde Den norske kirke samlet – uten at det nødvendigvis synes så godt. Slik har det ikke vært for Kristin Gunleiksrud Raaum. Med uvanlig stor offentlig oppmerksomhet har hun ledet kirkepolitikere som har stått langt fra hverandre i svært viktige spørsmål for kirka. Likekjønnet vigsel, skille mellom stat og kirke, en verdensomfattende pandemi, forsoningsarbeid og krevende omorganiseringer er bare noen av sakene Raaum har vært med å lede kirka gjennom.
• I håndteringen av selv de vanskeligste spørsmål, har hun høstet skryt fra sine meningsmotstandere. Samtidig har kirkerådslederen vært en personlig stemme for kristen tro på offentlige arenaer.
• Hun fremstår uredd og selvsikker på kirkas vegne, i en tid der kristen tro og kulturarv stadig blir mer fremmed for mange. Å være folkevalgt leder i en embetstung kirke er ingen enkel sak. Raaum har opparbeidet seg en sjelden, velfortjent respekt og tillit blant kirkas mange tusen engasjerte – og bidratt til å engasjere og gjøre kirka til et hjem for enda flere.

---