Forrige gang Vårt Lands utsendte fikk noen drypp av denne historien, var det Georg Hille som fortalte. Den tidligere Hamar-biskopen døde i fjor, i sitt 100. leveår. Men i 2021 møtte vi ham, fordi han hadde bidratt til en bok om den norske kirkekampen under 2. verdenskrig. Hilles far og bror hadde stått i sentrum av motstandskampen, som henholdsvis opposisjonell biskop og XU-agent, og Georg Hille mente at hans egen historie derfor måtte være av minimal interesse. Det mest alvorlige som hadde hendt ham, var da han ble sperret inne mellom munchmaleriene i Universitetets aula. Det var den 30. november 1943, og rikskommissær Terboven hadde beordret massearrestasjon av studenter.
Hille, som da tok sitt første semester på jussen – hans plan A var å bli jurist –, ble da arrestert sammen med de andre på Studenterhjemmet i Underhaugsveien, og fraktet i lastebil ned til aulaen. Til slutt var 1.200 studenter, lærere og andre samlet som sild i tønne. Hille ante fare på ferde. Og da fangevokterne til slutt spurte «er det noen her som ikke er studenter?», kom Hille og en kamerat på at de enda ikke var blitt immatrikulert. I tillegg hadde Hille et gammelt ID-kort i lommen hvor det sto tittelen «skoleelev». Han rakk opp hånda, viste frem beviset sitt – og slapp ut.
For de andre gikk det ikke like bra. Det er historien om dem som ikke slapp fri, som Elsa Kvamme nå forteller i sin nye bok Tilbake til Buchenwald – da norske studenter skulle gjøres til en ny SS-elite.
Dessverre er ikke nazismen noe tysk. Det er derimot en form for mobbesamfunn hvor den sterkeste alltid har rett, og dette kan oppstå innenfor alle menneskelige sammenslutninger.
— Elsa Kvamme, forfatter og dokumentarfilmskaper
«Vergebe mich!»
En av dem var Kvammes far Elling. Den daværende medisinstudenten hørte til de 650 som ikke slapp fri, men som først ble sendt videre til internering ved Berg og Stavern, og deretter videre til Tyskland, nærmere bestemt til konsentrasjonsleiren Buchenwald og siden SS-leiren Sennheim. Datteren har tidligere fortalt om farens opplevelser i filmene Tysklandsstudenter (1997) og Legenes krig (2013). Siden den gang har Elling gått bort, og den nye boken begynner i 2016, helt på tampen av farens liv.
Han er sterkt svekket, er blitt lagt inn på et helsehus, og begynner med ett å snakke tysk: «Det var der han i morfinrus ropte på «Krankenschwester», ba om «Wasser, bitte!» og siterte lange Goethe-dikt på tysk. Han gikk inn i en flytende tid som tok ham tilbake dit han sist svevde mellom liv og død: på sykestuen i Buchenwald. Og han mumlet «vergebe mich». Tilgi meg.»
Hvorfor snakket han tysk? Hvorfor ba han om tilgivelse? Spørsmålene førte til at Kvamme på ny begynte å dykke ned i materialet som hun hadde samlet inn i arbeidet med filmene. Dette er unike kilder, dagbøker som studentene selv hadde skrevet under fangenskapet i Tyskland, og over hundre spørreskjemaer. Hun møtte studentene da hun ble med faren sin på veterantur til Buchenwald i 1995.
– Jeg kunne bare bruke en brøkdel av materialet i filmen. Jeg opplevde dessuten at denne historien dessverre ikke var gått ut på dato, sier Kvamme når vi møter henne i universitetskvartalet i Oslo.
Selvransakelse
Nettopp her utspant dramatikken seg i november 1943. Det er i disse massive bygningene at hverdagen snur for studentene, og Kvammes bok forteller både om opptakten til hendelsen, og hva som skjer etterpå. Boken følger studentene underveis i fangenskapet, på veien mot frihet, og fram til de møtes igjen på veterantur til Tyskland førti år etter. Vi møter også dem som i studentene øyne var historiens skurker, slik som fangevokteren Joachim Wilde, som etter krigen levde et fredelig liv som bankmann, men forble en overbevist nazist.
Kvammes viktigste mål, er å gi et innblikk i hvordan studentene taklet den ekstreme situasjonen de sto i. Hun mener dette mikrosamfunnet burde lokke fram en selvransakelse på makronivå:
– Når jeg ser på ungdom i dag, så lurer jeg på hvor rustet de er mentalt til å tåle en krisesituasjon. Dette er noe et samfunn må ta på alvor: At vi må ha noen felles verdier og noen verktøy som gjør oss overlevelsesdyktige på mange flere måter enn bare det som gjelder det rent fysiske, sier Kvamme:
– Her har tysklandsstudentene noe å lære oss.
Universitetskonflikten
Helt siden våren 1940 hadde okkupasjonsmyndighetene, og siden også NS-regjeringen, forsøkt å få kontroll over universitetsmiljøene. Ikke ulikt hva som hadde skjedd ved tyske universiteter. Ved Universitetet i Oslo gikk både studenter og lærere, med universitets rektor Didrik Seip i spissen, på barrikadene for å yte motstand og bevare den akademiske friheten.
Konflikten tilspisset seg høsten 1943. Et nytt opptaksregime skulle sikre plass til NS-medlemmer og frontkjempere på ellers lukkede studier, slik som medisin. Dagen etter en mystisk brann på Skaugum, der Terboven bodde, ble studenter og lærere som ble oppfattet som motstandsfolk, arrestert og satt i fengsel på Bredtvedt. 28. november ble så Universitetets aula forsøkt påtent. Terboven mente at nok fikk være nok, og la en plan: Studentene skulle arresteres i flokk, og deportasjoner til tyske «spesialleirer».
Hensikten? Studentene skulle omskoles til å bli gode nazister.
En mislykket strategi?
Strategien som ble valgt, gjorde imidlertid prosjektet dømt til å mislykkes allerede fra starten av, mener Elsa Kvamme.
Ved første stopp, interneringsleiren ved Stavern, fulgte nitidige avhør. Politijuristen Karl Ohm tok sikte på å avgjøre hvem av studentene som var mest fiendtlig innstilt, og dermed var det bare de mest kritiske som endelig ble deportert, mens de andre fikk gå. Under deportasjonen ble studentene dessuten gjenforent med gruppen som hadde sittet på Bredtvedt, altså aktive motstandsfolk. Da nordmennene så ble delt i to grupper, den ene sendt til arbeidsleiren Buchenwald, den andre til SS-treningsleiren Sennheim, ble Bredtvedt-studentene dyktige ledere i begge gruppene.
[ Dag Steinfeld ble overvåket av sin egen far ]
Kunsten å holde en gruppe samlet
Kvamme synes det er interessant å se hvordan nordmennene organiserte seg. En stund hadde de en fører, en tillitsmann som skulle ta beslutninger på gruppens vegne. Dette gikk de så bort fra, og de innførte i stedet en form for demokrati i leirbrakkene: Alle saker ble drøftet rundt bordene på kvelden. Ved behov ble det holdt avstemninger.
– Det studentene hadde felles, var at de alle hadde lært seg det å diskutere for å kunne finne frem til en løsning. Selv om mange kunne være uenige i en beslutning, så respekterte de den avgjørelsen som var tatt, og gikk videre. De norske studentene var individualistiske, men de klarte dermed likevel å ha et fellesskap, noe som avgjørende for å overleve i leiren. Et individ alene blir veldig spinkelt, sier Kvamme.
Hun bemerker at det er interessant å se forskjellen på dette fellesskapet med meningsmangfold, og det fellesskapet som nazismen forsøkte å bygge: Én salig, frelst masse som ropte unisont.
Når de ikke skulle synge visse sanger, var det fordi dette kunne vekke hjemlengel og selvmedlidenhet.
— Elsa Kvamme
Unngikk sentimentalitet
Farens historie understreker til fulle hvordan opplevelsen av å høre til et fellesskap, kunne redde liv. I julen 1944 ble han dødssyk, og havnet på sykestuen i Buchenwald. Her måtte han dele seng med den rumenske jøden Adolf Herko.
De to begynte raskt å snakke sammen, og fant ut at de hadde mye til felles. Dagboknotatetene til Elling, viser hvordan humøret nå skiftet. Han overlevde, og da han kom ut igjen fra sykestuen fikk han nok en grunn til å holde ut: Han ga kameraten fra sykestua litt av overskuddet fra Røde Kors-pakkene, altså de ekstra matrasjoner som de norske studentene fikk fordi de ble sett på som spesielt viktige fanger. Herko overlevde, og etter krigen skiftet han navn til Petru Muresan.
I materialet som Kvamme har samlet inn, er det også tydelig at sang var et viktig verktøy for å håndtere hverdagen. Studentene hadde et felles repertoar som kom til sin fulle rett i leiren. De mest ivrige deltok på korøvelser som ble holdt ved «svingstangen», altså på doen. Der var akustikken best. Bedre og bedre dag for dag og Sjungom studentenes lyckliga dag ble sunget desto mer hvis dagene var tunge. Eg veit meg et land, holdt de seg derimot bevisst unna:
– Studentene visste å ta vare på hverandre. Det var ingen som ble ofret på veien. Ville noen bare legge seg ned og dø, så ble de tatt opp og båret mellom to andre. Hvis noen gikk og deppet, så ble de snakket til. Og de var obs på at sentimentalitet var farlig. Når de ikke skulle synge visse sanger, var det fordi dette kunne vekke hjemlengsel og selvmedlidenhet. De forsto at det kunne være skadelig i situasjonen de befant seg, sier Kvamme.
Å leve videre som «ung og vellykket»
– Klarte de å ta av igjen rustningen da de kom hjem?
– De hadde stått i en ekstrem situasjon i 1,5 år. Da de kom tilbake forventet samfunnet at alt skulle være som før, at de skulle gå videre som unge, vellykkede menn, fullføre studiene, få en jobb, gifte seg. For mange var dette vanskelig.
Spørreskjemaene til Kvamme viser at mange var blitt førtidspensjonert, slet med depresjoner og mareritt.
– Disse tingene hadde blitt verre da de gikk av med pensjon. De måtte jo legge lokk på alt av følelser, og når det som i stor grad holdt livet sammen forsvant, så kom alt opp igjen, konstaterer forfatteren.
De fleste var enige om at nå var vi ferdige med krigen, dette skulle vi ikke snakke om. Det tror jeg var skadelig for mange av dem som hadde stått midt oppe i det.
— Elsa Kvamme
For hvordan skulle de snakke om det de hadde vært med på? De fleste studentene hadde ikke engang vært motstandshelter. De hadde bare vært uheldige den 30. november i 1943.
– De fleste var enige om at nå var vi ferdige med krigen, dette skulle vi ikke snakke om. Det tror jeg var skadelig for mange av dem som hadde stått midt oppe i det. Det var også dumt for samfunnets del: Man tenkte at nazismen, det var noe tysk, som man var blitt fri fra straks okkupantene var ute. Dessverre er ikke nazismen noe tysk. Det er derimot en form for mobbesamfunn hvor den sterkeste alltid har rett, og dette kan oppstå innenfor alle menneskelige sammenslutninger, avslutter Elsa Kvamme
