Emilie Lidsheim rakk å spille «Stille storm» for sin døende mor

Emilie Lidsheim synger om å snuble seg fram og falle igjen, om å bli «ekspert på tryning og mageplask på land».

Musikalsk er hun snarere selve stupedama. For hvem kan sitte i fiolinrekka i Oslo-Filharmonien og ville noe mer?

På sitt andre visealbum Bortenfor finner du sangen «Boksen» om vårt strev med å «passe inn i rammen som vi tror er bra for oss».

Dedikert til mor

– Jeg vokste opp med foreldre som spilte viser og klassisk, to sjangre jeg nå er aktiv i. Derfor er det musikk jeg hører hjemme i fra langt tilbake, forteller hun.

Faren hennes er visesangeren Karl Heldal. På platecoveret står følgende: «Takk til min aller kjæreste mamma, Tove Dyveke Lidsheim, som ikke rakk å høre denne plata. Takk for alt du ga meg av støtte, varme og kjærlighet. Denne plata er dedikert til deg.» Tove Dyveke Lidsheim døde i fjor sommer.

– Hvem er «du» i sangen «Stille storm»?

– Det er et personlig spørsmål. Jeg er den som ser at en skal forsvinne, jeg opplever den stille stormen. For meg er den låten skrevet ut fra at jeg hadde en syk mor som jeg visste skulle dø.

Ventesorg

– I omtalen av albumet brukes ordet «ventesorg» (…)

– Det er et begrep jeg ble kjent med i denne prosessen. En sorg kan komme før og etter at man mister noen. Ventesorgen kan være like reell, men ikke like lett å se og akseptere. Det var godt for meg å lære det begrepet.

I sangen «Bortenfor», som hun skrev til moras 70-årsdag, synger hun: «Ta meg bortenfor / Fly meg forbi / Gi meg næring til tro og drømmer / Så jeg kan møte deg / Som snart er drømmeløs / Som skal bortenfor, reise videre.»

– Jeg rakk å synge begge sangene for henne. Det er jeg glad for. Hun var glad for at jeg kunne sette ord på det, forteller Lidsheim.

Zanzibar

Lidsheim fulgte det klassiske utdannelsesløpet i 13 år – talentutviklingsprogram på Barrat-Due og seks år Musikkhøgskolen.

Det er et målrettet løp uten muligheter for de «stier og omveier som ble det man kaller et liv», slik hun synger i sangen «To små barnehender».

– Jeg var fascinert av den vakre musikken, miljøet og fellesskapet i orkesteret. Men det er så mange bokser som kanskje ikke er store nok. Jeg synes det var slik med normene i det klassiske miljøet eller tankene om hvordan man skal spille klassisk musikk, forteller hun.

[ Ny musikk: De beste albumene i august, ifølge Olav Solvang ]

Som en del av et utviklingsprogram på Musikkhøgskolen, tilbrakte hun noen uker i Øst-Afrika. Opplevelsene satte seg i henne

– Søren heller, jeg drar tilbake, tenkte hun, og gjorde det.

Det førte henne til Zanzibar. I fiolinundervisningen hun ga der, lærte hun vel så mye selv.

– I noens øyne vil det jeg gjorde oppfattes som omvei, men den ekstra stien tok meg videre til et hel annet sted.

[ Elevene skal lære «mer» og «mest». Nå får Oslo-skolenes slagord slakt ]

Ble et gap

Etter tre måneder var hun full av nye inntrykk og tanker. Alt der opplevde hun annerledes, ikke bare musikken, men også kulturen og samfunnsstrukturen.

– Jeg måtte sette ord på det. Det var ikke nok med instrumentalmusikk, fortelle hun.

På debutplata Gap spør hun i tittellåten: «hvorfor et så stort gap – et gap av grådighet», før låten skifter til «du bærer den gode rytmen», og impulsene fra Zanzibar er åpenbare.

– Det er store forskjeller mellom her og der, ikke bare økonomisk, men også i vårt forhold til tid. Det var så mye jeg ville ta med meg hjem, ikke bare det at de var fattige. Da kom første låten «Gap», og det vokste videre med samfunnstemaer som miljøspørsmål og verdien av naturen i seg selv. Det utviklet seg videre til sanger om livet og relasjoner.

[ – Filmen Perleporten har fått ufortjent mykje merksemd ]

– Det er mer fiolin på Gap enn på Bortenfor. Hva har skjedd?

– Det morsomme er at jeg hadde en idé om en mye mer instrumental klassisk plate som nummer to. Men så oppstod disse låtene basert på tekstene jeg vil formidle. Låtene ba om noe annet, og det var ikke relevant med så mye stryk. Det var en naturlig utvikling, og nå er det mer bratsj enn fiolin. Kanskje for å gi musikken et dypere leie.

– Du legger ikke fra deg fiolinen?

– Absolutt ikke. Fiolinen og strykerklangen er en del av meg.

Mange scener

Å kalle henne visesanger, er lite presist. Musikken preges også sterkt av medmusikerne (se faktaboks). Sammen med dem har hun skapt seg et eget rom.

«Omveiene» dit har vært mange. Hun har turnert med a-ha, Det Norske Kammerorkester, Leif Ove Andsnes, Odd Nordstoga og Nordland Teater og jobbet med artister og ensembler som No 4, Ary, Christel Alsos, Javid Afsari, Anne Hytta, Oslo-Filharmonien og KORK. Hun er medlem av, og var med å starte, det klassiske kammerorkesteret Ensemble Allegria.

I høst er første prio å turnere med de nye visene. Men på kalenderen står det også en juleproduksjon på Nasjonalteatret, konserter med Allegria og Oslo Sinfonietta, diverse popjobber, turné med Marthe Wang – og iransk musikk. Også i TV-programmet «Hver gang vi møtes» kan du komme til å se henne i en kvartett.

– Hva tenker du om de som sier det ikke er så lurt å spre seg musikalsk?

– Min erfaring er det motsatte. Jeg erfarer at min kunstneriske identitet som klassisk musiker er blitt sterkere. Å favne bredt kan gjøre at du havner i spagaten, men det å spille forskjellige sjangre, og skrive musikk, beriker min forståelse av andres musikk. Det rytmiske aspektet som jeg har lært på Zanzibar, og av jazz og pop, er kjempefint å ta med inn i klassisk musikk. Mye klassisk musikk kan ha godt av en rent rytmisk tilnærming for eksempel. Det er ikke et problem, men man må passe på ha nok tid til å øve og fordype seg for det man brenner for.

Kanskje liker ikke alle å bre ut sitt musikalske virke, men Lidsheim mener mange kan ha godt av det.

– Å ta flere sjanser ved grenser man ikke tør å tøtsje; ingen skal gjøre alt, men alle har godt av å utvide horisonten, understreker hun.

---

Album

• Bortenfor
• Tekst og melodi: Emilie Lidsheim
• Kirkelig Kulturverksted
• Vokal, fiolin og bratsj: Emilie Lidsheim Tangenter: Morten Qvenild Kontrabass og koring: Stian Andersen Trommer og koring: Ivar Myrset Asheim Fagott og kontraforte: Embrik Snerte
• Tekniker og produsent: Morten Qvenild

---