Tyskland har nøkkelrolle i å formidle samisk kultur

Tidligere i sommer ble det klart at Meninger Museum i Tyskland gir Folldalstromma til det samiske museet i Snåsa, Saemien Sijte.

Den sørsamiske sjamantromma ble tatt fra sine opprinnelige eiere på første halvdel av 1700-tallet, da misjonspresten Thomas von Westen gikk i bresjen for å beslaglegge runebommer. Deretter havnet den i Det kongelige danske kunstkammer, før den gikk videre til den tyske adelen, og havnet i samlingen som er forløperen til museet i Meningen, i den tyske delstaten Thüringen.

I juni vedtok museet å repatriere tromma, som regnes som svært verdifull.

Storebror blant samlernasjoner

Tromma er langt fra den eneste i sitt slag. De siste to årene har fagfolk jobbet med å kartlegge samiske gjenstander i tyske museer. Grovtellingen viser at det befinner seg over 2.000 slike gjenstander på til sammen 17 tyske museer og kulturinstitusjoner.

Antallet samiske gjenstander gjør Tyskland til en internasjonal storebror i å samle på samisk kulturgods.

– Vi går systematisk til verks, kartlegger gjenstandene og hvilken tilstand de har. Vi har allerede hatt to kartleggingsturer til tyske museer, og skal til sammen ha fire eller fem, forteller Cathrine Baglo, som er prosjektleder for arbeidet som nå pågår.

Det ble påbegynt i 2021, og løper i fem år. Det ledes av Samisk Museumslag, som er en fagseksjon under Norges museumsforbund.

Hensikten er ikke nødvendigvis at tyskerne skal levere gjenstandene tilbake:

– Selvfølgelig kan repatriering bli en konsekvens for en del av dem. Men målet er også at de tyske museene skal lære mer om samlingene sine, slik at de kan formidle dem på best mulig måte, sier Baglo.

– Stereotypisk

– Hvordan har samisk kultur vært formidlet til nå?

– Veldig stereotypisk, som at alle samer driver med reindrift. Og så sier det seg litt selv, at disse museene sitter på store samlinger at de ikke kan ha dybdekunnskap om alle felt. Men jeg mener at det er spesielt viktig at de har kunnskap om det samiske, som jo er Europas urfolkskultur, sier Baglo.

Hun har selv har forsket på de såkalte «Völkerschauen», også kalt menasjerier. Fenomenet var vanlig på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og gikk ut på at man stilte ut levende samer, kongolesere, inuitter og andre fremmede folkeslag i deres antatte hjemmemiljø – som om de var i en dyrehage.

I Norge ble det for eksempel satt opp en Kongolandsby i anledning grunnlovsjubileet i 1914. Mens i Tyskland ble samer med telt og reinsdyr sendt på turné til storbyene.

Baglo mener fenomenet har satt preg på fremstillingen av samisk kultur i Tyskland, skjønt interessen for det samiske går mye lenger tilbake:

– Det har vært en vedvarende interesse for samisk kultur her. Kontakten mellom Skandinavia og Tyskland har vært langvarig. Fascinasjonen ble nok forsterket med romantikken og idealiseringen av naturlivet. Siden ble Tyskland et gjennomindustrialisert land, noe som vi ser i samlingene, som vitner blant annet om en fascinasjon av hverdagslivet, at man kunne livnære seg av svært enkle midler.

[ Reportasje: Frå innsida av eit manisk sinn ]

Tromme fra 1673 i Leipzig

Den største samlingen finnes på det etnografiske museet i Berlin (MEK), som har rett i underkant av 1.000 gjenstander. Museene i Hamburg og i München har mer enn 400 gjenstander hver. I tillegg besitter en rekke andre institusjoner færre gjenstander.

I Leipzig finnes blant annet en liten samling som regnes for å være spesielt verdifull, med fem runebommer. En av trommene er beskrevet av Johannes Schefferus i verket Lapponia fra 1673, og både trommene og museet i Leipzig har opphav i samlingen til den tyske antropologen Gustav Klemm (1802-1867).

MEK i Berlin har nå begynt proveniensforskning på sin samiske samling. Med proveniens menes gjenstandens historie og eierkjede, fra de ble skapt og helt fram til i vår egen tid. Dette prosjektet løper over to år, og skjer i samarbeid med prosjektet som Baglo leder, samt Siida-museet i Inari (Finland) og Ájtte-museet i Jokkmokk (Sverige).

[ Anmeldelse: – Klaustrofobisk om mødre og døtre ]

Ansetter sløydere

Da prosjektet ble lansert i fjor, bemerket MEKs direktør Elisabeth Tietmeyer at det hadde vært stor oppmerksomhet rundt museumsgjenstander som stammet fra tidligere kolonier i det globale sør:

– Undertrykkelsen av samene blir i den postkoloniale forskningen tematisert som del av «Nordisk kolonialisme», men dette har til nå spilt en marginal rolle i den offentlige oppfatningen, sa hun.

Museet sier at prosjektet nå er i godt i gang, og forskeren Eeva-Kristiina Nylander jobber nå med ulike casestudier, der hun spesielt ser på samlerne Julis Konietzko, Heinrich Ferdinand Siemssen og Adrian Jacobsen. Dette var eventyrere og handelsreisende som på sine reiser tok med seg store mengder samisk gods.

Museet har også engasjert ni duojárer, altså sløydere, som skal lage kopier av gjenstander som finnes i MEKs samling. Baglo og Norges museumsforbund har bidratt til ansettelsen av tre av dem.

– Målet er å lage en utstilling med de nye gjenstandene. Men det er også selve prosessen her som er viktig, fordi den medfører en revitalisering av gamle håndverkskunster, sier Baglo.