Kultur

Til stede i kunsten

Fra Moses til Munch, fra Dylan til Kant. Stian Grøgaards «Romantiske essays» ei engasjerende samling fra en romantisk sjel.

«Kunst», sa Stian Grøgaard til en ung Matias Faldbakken, «er det som skal representere deg og fantasien din på en overbevisende måte når du ikke selv er til stede».

Faldbakken studerte da ved Vestlandets Kunstakademi, hvor Grøgaard var gjestelærer i teori på midten av nittitallet. Mange år seinere, og en måned før Grøgaard dør, blir Faldbakken bedt av kunstneren Mari Slaattelid om å være redaktør for ei samling av ektemannens essay. Slik får dette sitatet et annet lag av mening.

Grøgaards sykdomsforløp gikk fort og døden kom brått, men hans sekstifemårige liv og virke var sjeldent omfangsrikt. I Faldbakkens personlige og samtidig nøkterne forord kan han nøye seg med å ramse opp stillinger og verv, grader og professorater, uten å spe på med superlativer for å understreke poenget: Grøgaards tilstedeværelse i verden var vid og djup. Og med ei essaysamling som denne, kan man si er.

Sporene av et menneske

Stian Grøgaard (1956–2021) begynte sin karriere som utøvende billedkunstner, og fordypet seg deretter på heltid i filosofi og kunstteori. Hele veien var han en engasjert aktør i norsk kunst- og samfunnsliv. Spennet i hans interesseområder gjenspeiles i tematikken til de seksten essayene, skrevet fra midten av nittitallet helt fram til hans siste dager.

---

stian grøgaard

Essays

Stian Grøgaard

Romantiske essays

(Red. Matias Faldbakken)

520 sider, Oktober 2023

---

Flere av essayene tar for seg konkrete kunstnere, fra Cézanne til Munch, og nær sagt alle er innom kunsten på et eller annet vis. Andre er mer direkte filosofiske, fra Kant til Wittgenstein, ispedd en god del Derrida, men så å si alle berører filosofien.

Dette er en av bokas styrker som essaysamling (i motsetning til for eksempel en antologi av akademiske artikler med strengere konvensjoner): de uanstrengte assosiasjonene, trådene som trekkes, digresjonene som viser seg å være sentrale. Kort sagt, sporene av et menneske i teksten.

Tidvis gjør dette lesninga enda mer krevende enn temaene aleine antyder, men også mer engasjerende. Nettopp det utforskende i essayformen inviterer meg til å gjøre egne assosiasjoner. Om det så er mens jeg sitter med den store boka i hendene, eller seinere, når jeg lufter tankene og hunden langs den overfylte Akerselva.

En romantiker

Det var Grøgaard sjøl som foreslo tittelen «Romantiske essays». Innbakt i den ligger romantikken som idé- og kunsthistorisk markør, romansen som sjanger, men også romantiske skikkelser – ikke med ordets sentimentale konnotasjon, men nærmest som en metodisk tilnærming til livet.

«Jeg tror det alltid har ligget et individualistisk prinsipp, fra tingen og ut, til grunn for hvordan jeg har villet skrive», som han skriver til Faldbakken under arbeidet med boka, «lav på ideologi, høy på det å skrive fram overraskelser i materialer, det du en gang kalte å male videre på bildene som tekst».

bob dylan

En av overraskelsene i boka, er Grøgaards interesse for åndslivet med religiøst fortegn – kanskje ikke så overraskende likevel, i lys av livets slutt. Samlingas første og etter mitt syn mest gripende essay, og den siste Grøgaard skreiv, handler om sjelen.

Andre essays tar for seg arvesynden og Freuds tekster om Moses og monoteismens opprinnelse. Også her er døra mellom det materielle og det åndelige forfriskende åpen, og alltid forankra i konkrete tekster, historiske forelegg og menneskelig erfaring.

Tilnærmelig, ikke tilgjengelig

Mens jeg leser, tar jeg meg i å tenke på en variert rekke av venner jeg vil anbefale hele eller deler av boka til. Blant de tyngre titlene finner vi også tekster som tydelig viser til Grøgaards personlige interesser: om bluesens opprinnelse, den mytologiske (og romantiske!) musikeren Bob Dylan, og westernfilm.

Filosofiske fallgruver à la Wittgenstein finnes også her, men samtidig gullkorn med hverdagslige, ja kroppslige innsikter – blant dem westernfilmens verdi som sovemedisin.

Døra mellom det materielle og det åndelige forfriskende åpen

—  Sigrid Elise Strømmen

Gitt den innholdsmessige bredden og det intellektuelle nivået, er dette like fullt ingen enkel bok. Jeg er ikke i stand til å dissekere de faglige argumentene i alle temaene som tas opp. Sjøl om jeg har ulik grad av kjennskap til det meste, er det først og fremst i møte med essayet om Dylan at jeg kan kalle meg «ekspert».

Her analyseres musikken og myten ut fra tropen om den evige hjemløses søken etter et opphav, og særlig gøy er Grøgaards «nærlesning» (eller lytting) av Dylans mye omdiskuterte sangstemme.

Det at man må bryne seg på ei bok, betyr ikke at man ikke kan kose seg underveis. Enkelte steder hadde det likevel ikke skada om den var redigert i noe mer tilgjengelig retning, for eksempel når lengre sitater på tysk står uten oversettelse eller begreper framstår som innforståtte.

Bevegende språk

Det elegante designet, med brede marger og behagelig skrift, letter på vekta av en murstein som denne. Det stilreine omslaget med et vakkert, litt enigmatisk fotografi av Grøgaard, virker innbydende. I tillegg er Faldbakkens forord en uunnværlig inngang, både avvæpnende og besnærende. Det gjør at jeg skulle ønske at jeg kjente mannen sjøl.

Som Faldbakken skriver, var Grøgaard «en berørende type», og det kommer tydelig fram i det bevegende og aldri tørre språket, uansett hvilket tema han tar for seg. Slik forordets tittel, «Å male over tastaturet», antyder, er kunsten – og kunstneren – stadig å spore i disse tekstene. Sjøl når han ikke lenger er til stede.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required

Mer fra: Kultur