Maler med det guddommelige for øye

William Heimdal (20) har religiøse undertoner i det meste han maler. Han kjenner seg best igjen i den ortodokse kristendommen, og mener protestantismen blir for flat.

Kunstneren fikk oppmerksomhet for sine Donald-tegninger allerede som 10-åring. I en alder av 14 fikk han skryt av kunstnerne Odd Nerdrum og Vebjørn Sand. Han var da for ung til å bli tatt opp på Nerdrums egen kunstskole, og er den dag i dag selvlært kunstner.

I tenårene var han sikker på sitt eget talent. Det var før kunstkritiker i NRK Mona Pahle Bjerke slaktet malerier han stilte ut i 2020. Nå fremmer han ydmykhet og ser feil i alt han maler, samtidig som han strekker seg mot guddommelig kunst.

Kristen ydmykhet

Vårt Land har fått komme på besøk til den unge kunstneren på Voksenkollen. Her har han nylig flyttet inn i en leid sokkelleilighet sammen med sin kjæreste. Heimdal tar oss smilende imot i sort kjortel med malingsflekker på. Inne i stuen passerer vi et par malerier i prosess, før vi tar plass i grønne salongmøbler.

– Maler du hele dagen?

– Ja, nå gjør jeg det. Før måtte jeg kjøre et sted for å male. Da malte jeg bare noen få timer.

Kaffen kommer i pulverform i pyntelig hvitt service. Fra platespilleren høres arier fra Puccinis opera Madama Butterfly.

– Stemmer det at du er kristen?

– Godt spørsmål. Jeg prøver så godt jeg kan å leve et godt liv, svarer Heimdal.

Han forklarer at det er kristne undertoner i alt han maler. Også når det ikke er et eksplisitt bibelsk motiv.

– Særlig i selvportrettene mine, har jeg de siste par årene utforsket hovmod og stolthet, for å se hva det gjør med et menneske.

– Ellers er det evige temaer som ydmykhet og kjærlighet. Og å ta på seg ansvar og ta opp sitt eget kors, som går igjen i maleriene.

Heimdal må tenke seg om før han svarer på hvorfor kristen tematikk inspirerer ham i så stor grad.

– Den kristne moral er en slags naturlov, forklarer han.

Kunstneren tror det går galt når man fjerner seg fra det kristne budskapet. Da finner man fort eksterne syndebukker, tror Heimdal.

– Der er kristendommen unik. For syndebukken er meg selv. Jeg er syndebukken. Ikke du, ikke noen gruppe.

Kjærlighetspar i solnedgang

Heimdal har tenkt seg litt om når han på ny får spørsmål om han er troende.

– Jeg tror det. Jeg tror på Gud. Jeg tror i hvert fall på kjærlighet.

Å forklare hva han mener med kjærlighet krever en tankepause. Heimdal plasserer ansiktet i hendene sine i noen sekunder før han fortsetter.

– Hvis du skal være et skapende menneske, må du ha kjærlighet.

Kunstneren innrømmer at han egentlig ikke liker å male.

– Jeg har en del dårlig humør når jeg maler. Det går ofte ut over modellene mine, sier Heimdal.

Han maler ikke fordi han vil, men fordi han må.

– Jeg elsker det jeg maler. Jeg elsker idéene som jeg prøver å utforske. Jeg elsker for eksempel det maleriet jeg jobber på nå.

Hvis du skal være et skapende menneske, må du ha kjærlighet

—  William Heimdal, kunstner

Heimdal reiser seg og går bort til et av bildene han jobber med for tiden. Han peker mens han forklarer:

– Det er et kjærlighetspar som ser på solnedgangen. De ser at nå er det siste solnedgang før det går mot mørkere tider. De ser på varmen som stråler fra sola. Og så er de i ferd med å gå inn i en mørk, ukjent skog. Inn mot det ukjente. Det er et evig motiv.

– Er det deg og din kjæreste som er modeller?

– Ja, det er det.

– Så det blir litt personlig også?

– Ja, det blir det.

Det forbudte blå

William Heimdal forteller om det han betegner som korrumpert skaperkraft, der ideologier og politiske overbevisninger gjør det umulig å skape noe som varer.

– Men hvis man drives utelukkende av kjærlighet, tror jeg man kan skape noe evig. Da tror jeg man ender med guddommelige bilder.

Guddommelig er et ord som også dukker opp i regelboka til kitschgruppen Memorosa som Heimdal er med i, bestående av noen av Odd Nerdrums elever. Her er også Öde Nerdrum, sønn til Odd, og utenlandske kunstnere som Sebastian Salvo og Nic Thurman.

Memorosa har til sammen 17 regler. Heimdal forklarer at det inkluderer ti guddommelige dyder og syv dødssynder. Blant dødssyndene finner man blant annet regler mot å male med blått eller grønt pigment.

– Hva er så ille med blått?

– Det er en farge man ikke finner på menneskekroppen. Det finnes ikke noe blått i et menneske hvis det ikke er noe medisinsk som har gått galt.

Blå øyne, forklarer Heimdal, er egentlig fargeløse. Såkalte blå øyne skyldes at regnbuehinnen ikke kan danne pigment. De ser blå ut grunnet de varme tonene i huden rundt, i tillegg til at en blå himmel ofte blir reflektert i dem.

– Du får til blåskjær i bildene likevel?

Vi titter mot bildet av kjærlighetsparet igjen. De lyse plaggene har blå skygger.

– Hvis jeg hadde dekket hele lerretet med den gråfargen, så hadde det vært et grått lerret. Men fordi det er mye varmt i lerretet og i maleriet, oppfatter man det grå som kjøligere og blåere enn det er.

Judas-visjon og nær-døden-opplevelse

Mens de fleste maleriene til Heimdal har en kristen undertone, er det noen som er eksplisitt bibelske. I fjor fikk Heimdal med et selvportrett som David med Goliats hode på statens Høstutstilling. Det neste bildet han vil søke med, har også kristent motiv.

– Jeg satt og spiste ris og koteletter, det var sent på kvelden. Plutselig dukket det opp et bilde i hodet mitt av en hvit, naken kropp som henger i et mørkt, mørkt rom. En due stiger ned fra himmelen, graver seg inn i magen og røsker med seg en tarm. Tittelen på bildet var «Judas Iskariots død».

Heimdal tegnet en rask skisse av motivet før han la seg, men skjønte ikke umiddelbart hva det skulle symbolisere.

– Når jeg våkner den følgende dagen, så våkner jeg av at det er to ambulansefolk som står over meg i sengen. Og som gir meg sukker intravenøst.

Hvis de ikke hadde ringt, så hadde jeg dødd

—  William Heimdal, kunstner

20-åringen har nemlig diabetes, og kan besvime ved lavt blodsukker. Heldigvis tok farmoren kontakt med Heimdals mor da han ikke dukket opp til en avtale. Moren ble bekymret og ringte til ambulanse.

– Jeg hadde ligget bevisstløs i mange timer. Hvis jeg ligger bevisstløs over lengre tid, vil jeg i beste fall få kraftig hjerneskade.

Heimdal fikk heldigvis hjelp i tide.

– Hvis hun ikke hadde ringt, så hadde jeg dødd.

Menneskelig bedrag

Ambulansepersonalet tok med Heimdal for en sjekk hos legevakten. Kunstneren fikk tid til å gruble, mens han tittet ut på trikkene og menneskene med store handleposer utenfor legevakten på Grønland.

– Da gikk det opp for meg at vi ligner på Judas. Fordi vi velger å bedra det i oss som søker oppover, til fordel for midlertidige goder som merkeklær og å ha et sosialt liv i helgene og drikke seg sanseløs.

– Avguder?

– Ja, eller at du forråder Jesus til fordel for 30 sølvmynter, forklarer Heimdal med referanse til Judas som gjorde nettopp det.

Heimdal begynte å male på bildet som hadde dukket opp i hodet hans dagen før. Samtidig fikk han mye å tenke på. Hva skulle man gjøre med at alle var Judas?

– Løsningen på det tror jeg er å henge ham, banalt nok. Sånn at himmelriket kan stige ned og nære seg av liket hans. Da gikk det opp for meg hva bildet som hadde dukket opp kvelden før jeg nesten døde, egentlig betydde.

Heimdal forklarer at det handler om å metaforisk ofre seg selv, uten en ekstern fiende. At fienden er i deg selv, og at du på den måten går i Jesu fotspor.

Klassisk diett

Puccinis Madama Butterfly har sunget sine siste toner fra platespilleren. Butterfly har kysset sin sønn farvel og begått selvmord. Heimdal rydder på plass platen, før han finner frem en ny en.

– Hva skal vi høre på nå?

– Mendelssohns fiolinkonsert i E-moll.

Blant Memorosas guddommelige dyder står det at man alltid skal lytte til klassisk musikk mens man maler. Heimdal forteller at det ligner på hvordan en idrettsutøver legger opp hele livet sitt, med kosthold og rutiner, rundt idretten.

– En klassisk diett, forklarer Heimdal.

Dette gjenspeiles også i den leide sokkelleiligheten. Her finnes ikke IKEA-stoler eller Matisse-plakater. Hverdagen, livet og alt det innebærer skal nemlig følge de klassiske idealene.

Både Heimdal og hans kolleger innenfor kitschkunsten fremmer det klassiske mens de kritiserer det moderne.

– Før var jeg mer radikal. Jeg har ment at vi bør utslette all moderne kunst. Nå mener jeg kun at moderne kunst bør utstøtes.

Jeg har ment at vi bør utslette all moderne kunst. Nå mener jeg kun at moderne kunst bør utstøtes

—  William Heimdal

En tapt fellesfortelling

Modernismen har sin plass på utkanten av de klassiske, mener Heimdal. Den er nyttig fordi den utfordrer det eksisterende, slik at det som står i sentrum må stille spørsmål ved seg selv.

– Man må ha skikkelser på kanten av samfunnet. Komikere, for eksempel. De kritiserer det som er i sentrum, og latterliggjør det.

[ Var han en handelsvare? Nå skal Brynjulf Jung Tjønn ta DNA-test. ]

Heimdal mener at både modernistene og komikerne nå er for trygt plassert i sentrum. Da mister de også sin rolle. Og modernismens fremtreden knytter han til at man ikke lenger har en felles kristen fortelling.

– Jeg tror at vi mennesker har lengtet etter en fortelling å kunne delta i. Vi vil kunne gå i en drakt, og vi vil kunne tilbe noe.

Kristendommen fungerer ikke like godt i en koselig, forenklet drakt som Heimdal mener den ofte kommer i i dag. Han skulle gjerne gått mer i gudstjenester, men opplever at Den norske kirke fremviser et litt enkelt bilde.

– De prøver å presentere det barnlige i kristendommen. Det er bare koselig. Det tror jeg er mye av årsaken til at det blir mer og mer ateisme i samfunnet òg. Budskapet er fordummende og kjedelig.

Kirkekunstner som religiøst forbilde

For Heimdal er det den russisk-ortodokse kirken som gir mest gjenklang. Han mener idéen om frelse gjennom troen alene blir for simpel.

– Det er åpenbart at det er en kombinasjon av tro og handling.

Katolisismen har heller ikke fristet, på grunn av det Heimdal beskriver som «pornografiske avbildninger».

– Jeg synes de setter det estetiske over det åndelige, forteller kunstneren, som likevel gjerne skulle sett at Den norske kirke så mer til det italienske og katolske for inspirasjon til kirkebygg.

Mangelen på en felles historie og en samlende kristendom, tror Heimdal også er årsak til at noen trekkes mot personer som Andrew Tate. Heimdal er ingen fan av Tate, og mener mål om å ha flotte biler og mange damer er håpløse. Men han synes det er interessant å se på årsaken til at påvirkeren appellerer til unge menn.

– Han krever ting fra unge menn. Han stiller krav, og han er ikke fordummende.

Det er åpenbart at det er en kombinasjon av tro og handling

—  William Heimdal, kunstner

Årsaken til at Heimdal begynte å flørte med det ortodokse, er kirkekunstneren Jonathan Pageau.

– Han har veldig interessante foredrag om symbolikk og symbolisme i både populærfilmer, i eventyr og i bibelhistorier.

Forfatteren Fjodor Dostojevskij, som har religion som en rød tråd gjennom sitt forfatterskap, har også vært en viktig inspirasjonskilde for Heimdal.

– Kunne du selv tenkt deg å være kirkekunstner?

– Ja. Det kunne jeg.

Heimdal får store øyne. Faktisk forsøkte han å gi et maleri i gave til Fredriksvern kirke.

– Det er en veldig vakker kirke i Stavern. Som ikke har et så flott altermaleri.

Kunstneren prøvde dermed å erstatte altertavlen med et selvmalt bilde av Jesus på korset.

– Men det gikk ikke.

Altertavlen Heimdal ikke likte, var nemlig fredet. Heimdals maleri får henge ved siden av alteret, og blir neppe det siste kunstneren henger opp i et kirkebygg.

– Hvis jeg får oppdrag fra en kirke, hadde jeg gledelig gjort det.

[ Bibelselskapet snudde i siste runde – slik blir «Den lille bibel» ]